Shannon’s Irish Coffee

irishOk, jeg må innrømme at jeg var skeptisk. Meget skeptisk. Men nysgjerrig, selvsagt.

Shannon’s Irish Coffey selges i to-pakning, to glasskopper med ferdigblandet irish som skal varmes i mikroen. Instruksen sier 40-45 sekunder avhengig av hvor kraftig mikrobølgeovnen er. Etterpå skal den stå i minst to minutter før man tar av folien.

Det å ta av folien var første hinder. Jeg mener jeg fulgte instruksjonene, men fikk bare av kanten på første forsøk, lokket satt like godt, så da måtte jeg til med fikling og mange fine muligheter til å søle og/eller brenne fingrene. Men det kom da av til slutt.

Smaken? Tja. Bestiller du en irish på en hvilken som helst kjip bar er det sånn ca dette du får. For meg var det kanskje hakket for mye sukker, men det er jo smak og behag og jeg har fått like mye på byen, så dersom man ikke gir detaljert instruksjon kommer det an på oppskriften til bartenderen. Det du ikke får i denne varianten er kontrasten mellom kald fløte/krem og kaffe, fløten varmes jo også opp i mikroen. Og skal du ha skikkelig god irish ville jeg vel enten gått til en bar som kan sine saker eller laget hjemme, med god kaffe og god (nok) whisk(e)y som utgangspunkt.

Og så er jeg litt, tja, skeptisk til innholdet sånn rent kjemisk. For «fløten» ligger som et støpt lag på toppen før du varmer innholdet. Mine glass ble snudd på hodet og ristet uten at det hadde noen effekt. Og før du varmer er det ikke kjølevare, så ren, ekte fløte er det i alle fall ikke.

Hovedinnvendingen min er likevel at jeg sliter med å se poenget med produktet. Jeg har testet enkeltglass med rødvin etter omtrent samme konsept, og selv om det var kjip vin kan jeg jo se bruksområder – piknikk for eksempel, selv om plastglass og en flaske med skrukork er omtrent like enkelt. Men dette? I de situasjonene hvor det kunne vært kjekt – på hytta eller ved bålet på tampen av en skitur eller noe sånt – har man jo ikke akkurat mikro tilgjengelig (altså, mange har mikro på hytta, men da er vi tilbake til: lag selv, for da har du gjerne kjøleskap og kaffetrakter og glass/kopper tilgjengelig også). Og skal man drikke en del av disse vil man jo ende med fryktelig mange irish coffee glasskopper også, det føles ikke som emballasje man bare kaster etter bruk (men det er kanskje det som er meningen?).

Konklusjonen blir dermed at smaken var ok, om litt for søt, men at du kan lage bedre irish selv og at hele konseptet bare egner seg som gimmik. Kommer ikke til å bli kjøpt flere ganger.

Aberlour a’bunadh batch 27, 39 og 45

abunadh27Batch 27, 60,1 %

Nese: Sedertre, nesten litt gran. Med (mye) vann får den mer fruktpreg, tørkede epler og et hint av malt.

Smak: Eik, svisker og litt gummi. Vann demper gummipreget (heldigvis) og henter fram maltsødme og røde druer.

Batch 39, 59,8 %

Nese: Sødme, tørket frukt. Etter litt tid i glasset mer eikeparfyme. Også her finner jeg tørkede epler med vann tilsatt, og dessuten appelsinmarmelade.

Smak: Eik, tørket aprikos og gummi. Vann demper gummien også her, og jeg får mørk sjokolade og tørkede bær.

Batch 45, 60,2 %

Nese: Melkesjokolade og etterhvert rosiner og gammelt trehus. Vann åpner for et hint av gummi og etterhvert appelsin og eple.

Smak: Eikespon, melkesjokolade, rosiner. Med vann litt malt og mer bitterhet.

Kommentar: Det overrasker meg litt at de oppleves såpass forskjellige, men samtidig har de selvsagt mye felles. Litt foruroligende at jeg finner såpass med gummi på alle, jeg vet jeg har vokst fra en del sherrybomber på grunn av den smaken, men jeg hadde håpet a’bunadh var et unntak. Uten vann foretrekker jeg batch 45, men selv om det går an å drikke a’bunadh bar (sherryfatene demper alkoholstikket såpass) er det ikke nødvendigvis å anbefale og med (nok, hvilket er ganske mye, jeg dobler omtrent mengden i glasset) vann er batch 39 best. Men alle tre er gode. Jeg kommer nok fortsatt til å sørge for å ha en a’bunadh i hus, men det gummispøkelset gjør at jeg ikke kommer til å hamstre, akkurat.

Glenrothes Select Reserve 43 %

Nese: Smørkaramell og litt frisk frukt i bakgrunnen. Vann henter fram malt og sitronmelisse.

Smak: Malt og smørkaramell (med vekt på smør). Med vann får den mer eikepreg og blir tørrere, og smøret utvikler seg til shortbread på ettersmaken.

Kommentar: En helt grei standardwhisky. Ingenting å hoppe i taket for, men god – om litt kjedelig – valuta for pengene.

Takk til Stian (Tolpis85) for sample.

Laphroaig 1990 21 år Director’s Cut 53,7 %

Nese: Lett røyk. Aceton og, hm, kokt ris? Bitre mandler og noe som blomstrer. Med vann får jeg kandissukker og røde epler.

Smak: Dempet røyk, krydder og sødme. Mer tydelig røykpreg med vann, det dukker opp litt tjære og litt aske. På ettersmaken lakris og litt bitterhet.

Kommentar: En ganske spesiell Laphroaig. Godt? Definitivt, men jeg savner kanskje røykbomben bittelitt.

Glenfarclas 30 år 43 %

TWF14-20

Nese: Overraskende friskt, alderen tatt i betraktning. Grønne epler, «rose water» og jordbæris. Med en god dæsj vann får jeg nettopp slukkede stearinlys og grønne blader.

Smak: Det er mer alder over smaken. Tørket frukt og treverk, krydder, blant annet kanel og litt nellik. Vann gjør den friskere, jeg får litt bakte epler, eller kanskje til og med fruktsalat, med vaniljesaus.

Kommentar: Joda, dette går an. Hvis jeg kjøpte så dyr whisky kunne jeg funnet på å spandere på meg en flaske.

Craigellachie 2000 12 år Creative Exclusive Malts 55,9 %

Nese: Jasmin, sødme, krydder og pæreis. Det blir mer frisk frukt med vann og også litt mandler.

Smak: Det starter med kandisert appelsin og utvikler seg til noe jeg bare kan beskrive som varm, litt svidd gummi. Med vann blir den friskere, og får litt pærer og grønne epler på tunga, men klarer ikke å kvitte seg med et hint av plastikk på ettersmaken.

Kommentar: En Craigellachie helt på det jevne.

The Singleton of Dufftown 1985 28 år 52,3 %

Nese: Eik, nøtter, tobakk. Med vann utvikler det seg til marsipan.

Smak: Rå potet, tobakk. Med vann nøtter og bitterpreg, rå peanøtter.

Kommentar: Krøss i taket! En Dufftown som smaker noe! Den smaker til og med ganske spesielt. God er den også. Ikke mind-blowing, men jeg tar gjerne (mye) mer.

(Smakt på Whisky-Meet 2014.)

Miltonduff 1981 Adelphi Selection 53,8 %

Fat nummer 5077.

Nese: Eiketørrhet, pepper. Med vann får jeg malt, fersken og gule epler.

Smak: Eik, vanilje, kanel. Med vann sitron og gule epler.

Kommentar: Tydelig preg fra fatet, men ikke overdrevet. Ganske godt.

(Smakt på Whisky-Meet 2014.)

Rosebank 21 år Special Release 53,8 %

Special release fra 2011.

Nese: Sitrus og malt. Vann forsterker sitronen og gir litt vegetasjon av noe slag.

Smak: Malt, sødme og litt eik. Med litt vann blir det mye mer eik, med litt mer får jeg maltsukkertøy, litt bitterhet som demper sødmen og høy/tørt gress.

Kommentar: Godt. Neppe verdt prisen, men helt klart i den klassen som gjør at man ønsker Rosebank tilbake. Dog ikke himmelsk, som Rosebank kan være.

(Smakt på Whisky-Meet 2014.)

Bladnoch Chieftain’s Choice 18 år 56,1 %

Nese: Malt, vått gress og sitrus. Med vann grønne epler og stikkelsbær.

Smak: Malt, mandler, eik og litt bitterhet. Vann demper det bitre og henter fram malt, fruktighet og gjærdeig.

Kommentar: En litt midt-på-treet Bladnoch, jeg ville ikke takket nei til en dram, men jeg vil heller ikke kjøpe en flaske.

(Smakt på Whisky-Meet 2014.)