Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eplekompott, grantrær, bålrøyk. Med vann finner jeg litt sitron, lyng, lyngbrann og kanel.
Smak: Tørr røyk, skifer og kirsebærsyltetøy. Med vann smaker den peis av skifer, maltsødme, karamellpudding og røyk.
Kommentar: Dette er en litt dempet Kilchoman, som man kan vente av fatbruken. Jeg foretrekker nok de litt røffere variantene (som inkluderer det meste Kilchoman har tappet). Hvilket ikke vil si at denne ikke var god, men den havner nok ikke på innkjøpslista mi.
Nese: Malt og litt gjærbakst.
Smak: Malt og ikke veldig søt vørter. En anelse bitterhet på ettersmaken.
Kommentar: Virker litt uferdig, rett og slett, som om du ved omvisning på bryggeriet får smake et ledd i prosessen. Nå skal det vel sies at Kölsch ikke er en øltype jeg er voldsomt fan av, men dette var ekstra labert. Det smaker ikke vørter, akkurat, men det smaker liksom ikke ferdig øl heller. Ingen usmak, bevares, men mangler alt man kan kalle oomph.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Nese: Peis, vanilje, tørket aprikos. Eik og kanel med vann, støv og krydder, gule epler og voks.
Smak: Eik og vanilje glir over i voks og grillet kjøtt. Får mer bitterhet med vann, men også noe fruktig og litt syrlig. Det er røyk her, men den er ubestemmelig og lurer i bakgrunnen.
Kommentar: Tar mye vann, og trenger det for å roe seg på smaken. Ikke en dum Clynelish.
Klostergården kommer til stadig med nye versjoner av tidligere øl. Skal man tro Ratebeer er dette brygget humlet med Galaxy, Wimea og Chinook maltbasen er Pale, Munchener, Crystal og Wheat. Men på etiketten i årets utgave står det at den er humlet med japansk humle. Dette er batch #230 for de som holder følge med slikt.
Farge: Gylden, disig og dyp. Pent, hvitt og tykt skum som dessverre forsvinner litt raskt.
Nese: Fjøs. Enn viss fruktighet er å spore i bakgrunnen, men det innestengte, kjelleraktige fjøspreget dominerer.
Smak: Lett fruktig og med et lite hint av krydder. Svært dempet syrlighet, men den er der. Litt vannaktig og det lett ubehaglige fjøspreget er tilstede i bakgrunnen.
Konklusjon: Ser man bort fra fjøspreget er det et lett og behaglig brygg som sikker fungerer godt i solveggen. Slik det framstår er det ikke noe å trakte etter.
Innkjøpt: Meny Lade, Trondheim
Lagret på en refill butt med DL ref #10033.
Nese: Pæreis, hint av røyk og Love Hearts. Med ganske mye vann dukker det opp litt treverk.
Smak: Lett røyk, grønt tre, vanilje og tørkede tranebær. Med vann blir den adskillig bitrere og får smak av tørt tre og… sand? Jeg får assosiasjon til utendørs lekekasse eller -bod i barnehagen.
Kommentar: Ikke helt fullklaff, men langt fra udrikkelig. Best uten vann.
Ymist er Fjellbryggeriets eksperimenteringsserie. Hver batch er forskjellig (og det vil være forskjellige øltyper). De som slår best an hos oss øldrikkere kan bli satt i produksjon. Etiketten ber deg sjekke nettsiden for mer info, men der er det bare info om #1-3. Dette er altså et hveteøl i amerikansk stil, må man formode.
Nese: Det lukter friskt hveteøl, lett anslag av banan og også litt appelsinskall og ristede nøtter.
Smak: Hveteøl, lett overmoden banan, syrlig appelsin, litt metallisk bismak og hint av appelsin- eller grapefruktskall.
Kommentar: Helt utmerket, kjøper gjerne noen flasker til. Ikke spennende nok til å få full pott på Untappd-stjernene, men en god session-øl.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Påskeøl har aldri vært en satsningskategori for norske bryggerier. Muligens er det grunnet tregheten i detaljistsystemet og den korte perioden. Mens juleøl selges fra november til nyttår strekket påskeølsalget seg over et par uker. Og siden butikkjedene ikke ønsker å ta inn små kvanta av en vare med stor risiko for å sitte igjen med når påsken er over. I tillegg har påsken siden pappvinen kom på markedet vært tett knyttet til dette produktet.
Berentsen har laget en «gyllent, lettdrikkelig påskeøl» av typen pilsner. Leskende og passende til både solveggen og tradisjonell påskemat (er vel lam det da).
Farge: Ren gylden med off-white skum.
Nese: Lett fruktig med markant kullsyre. Innestengt aroma med hint av cocktailbær og korn.
Smak: Lett og fruktig med litt hardt kullsyrepreg. Ferskt preg men fortsatt litt innestengte smaker med hint av tom kornsilo og jordkjeller. Den lille fruktigheten minner om epler, pærer og moreller.
Konklusjon: En fruktig pilsner som oppfyller det den lover, selv om jeg ikke har prøvd den i verken solveggen eller til en lammerett.
Innkjøpt: Meny Lade, Trondheim
Destillert juni 2000, tappet juni 2011, fra et refill hogshead, DL ref 7412.
Nese: Veldig fruktig, med en bilukt av vanilje og bivoks. Vann gjør fruktigheten mer konkret; melon, mango og gule epler.
Smak: Korn og syrlig fruktighet. Ananas med vann, og ukokte havregryn.
Kommentar: Relativt ukomplisert, men veldig god.
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
Da denne flaska med halsetiketten skrytende «1st The Original Rose Beer» sto i hyllene hos Gulating i Trondheim kunne jeg ikke gå forbi. Det er Brouwerij De Brabandere (Bavik) som ble grunnlagt i 1894. Det var da bonden Adolphe De Brabandere søkte kommunestyret i Bavikhove om løyve for å bygge et destilleri. Men det var først på 50-tallet da de kom opp med Petrus-ølene at etterspørselen begynte å ta av.
Wittekerke Rosé ble lansert i 2005 og er en variant av den orginale Wittekerke (en Wit på 5%, lansert i 1998) og bringebærjuice.
Farge: Rosa, sjokkerende nok. Men den er bleik og blass. Tynt og delikat skum.
Nese: Bringebærbrus. Bittesmå hint av mulige kryddertoner, men dette kan like gjerne være fra omgivelsene.
Smak: I overkant søte bringebærdrops basert på lett overmodne bringebær. Litt daff på smaken men hvetekarakten i bakgrunnen kjenner såvidt og lover gode smaker som desverre blir overdøvet av bringebæra.
Konklusjon: Greit alternativ til kjip industridessert.
Innkjøpt: Gulating, Trondheim
Destillert oktober 1997, tappet desember 2013. Fra et refill hogshead.
Nese: Bålrøyk, tang, honning og banan. Med vann begynner jeg å tenke på grillmat, og tror det er sitron og rosmaring jeg lukter.
Smak: Tørr, kald røyk, melkesjokolade. Søtere med vann, maltsukker, modne bananer og honning, men fortsatt også denne kalde røyken. Det er (over)modne bananer og røyk som sitter igjen på ettersmaken, lenge.
Kommentar: En helt kurant Laphroaig. Ganske mye som foregår, så om du vil ha en Laphroaig med litt fler dimensjoner enn røyk er den ikke noe dumt valg.