Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Svakt røykpreg, litt frukt (appelsin? melon?), generelt lite lukt.
Smak: Furu, karve, litt akevittpreg. Med vann får den mer parfymepreg, jeg tenker på mormors Fenjal-såpe og noe vegetalsk-luktende oppvaskmiddel.
Kommentar: Det smaker ikke vondt, tror jeg, men det smaker heller ikke whisky.
Smakt blindt. Jeg tippet Kilkerran på grunn av akevittpreget.
Denne er jeg strengt tatt litt skeptisk til, «Cider with Blackberries» altså. Tankene går fort til noe søtt og kunstig og svensk er jeg redd.
Farge: Kledelig rosa, men ikke kunstig sådan, det ser ut som om man har tilsatt mørke røde bære av noe slag til sideren. Et godt tegn, muligens, siden det er nettopp det de har gjort.
Nese: Veldig lite. På Devon Scrumpy slo lukten mot meg, denne er tilnærmet aromafri. Et svakt hint av røde druer er det eneste jeg plukker opp.
Smak: Generisk, litt tam engelsk cider med et svakt husholdningssaftpreg.
Kommentar: Den blir veldig anonym i forhold til scrumpyen, jeg burde vel ha drukket dem i motsatt rekkefølge. Den er tørr nok til å være helt grei drikke, milevis bedre enn de diverse svenske den høres ut som den er i slekt med, men kjedelig om man har hele englands siderutvalg å fråtse i.
Nese: Eplemost, røde epler.
Smak: Nypresset juice av rimelig søte epler, med et kick.
Kommentar: Smaker og lukter såpass eple at den burde telle som en av fem-om-dagen. Hakket for søt for min smak, jeg savnet den munnsnurpende effekten av en tørr scrumpy, men det er klar kvalitet over denne her. Muligens en bra sider å velge hvis man skal overbevise noen som liker søtt skvip av typen svensk om at det kan finnes ekte sider for dem også.
Nese: CO2 (den er ganske hissig), epler, appelsinmarmelade og gjærbakst.
Smak: Tørr eplesmak, litt bitterhet og et svakt metallisk preg.
Kommentar: Jeg er litt delt. På den ene siden er det en skikkelig håndverkssider, i kontrast med de relativt kommersialiserte jeg har drukket tidligere i kveld. På den anne side er den tørr på en måte som mest blir sur og som desverre mest av alt minner om spy. Og DET er ikke noe jeg liker å finne i glasset. På nippet til å være ikke drikkelig, men reddes så vidt av andre kvaliteter.
Nese: Litt plast, ellers pæreskall og litt sitron.
Smak: Pæreskall, pære og syre.
Kommentar: Eg særdeles god, om enn litt kommersiell, perry. Kunne med fordel vært hakket tørrere, men jeg hadde gladelig kjøpt en kasse om jeg hadde hatt mulighet.
Nese: Grønne epler og eplesødme.
Smak: Generisk, tørr sider med et litt bittert preg.
Kommentar: Lite spennende og litt for uharmonisk til å være noe særlig moreish, men ett glass er helt greit.
Nyhet i testutvalget for basis, kategori 6 i dag.
Farge: Mørk rød, mot lilla.
Nese: Røde bær. En stund får jeg epleblomster som forsvinner igjen til fordel for kirsebær og et hint av krydder. Etter en stund i glasset får jeg klare assosiasjoner til kantareller stekt i smør.
Smak: Røde bær. Melne epler og epleskall. Solbærsaft på ettersmaken. Soppreget dukker opp på smaken før det kommer på lukta, smørsurrede kantareller.
Intensitet/fylde: Jeg opplever den som relativt lett, med middels fylde.
Kommentar: Jeg vet ikke om soppen egentlig tyder på feil på flaska, men det smaker ikke vondt, bare litt uvventet. Førsteinntrykket var «Helt ok, men ikke noe å hoppe i taket for», men vi ble bedre venner etterhvert (og, nei, jeg har ikke kommet SÅ langt ned i flaska, vi ble venner i løpet av det første glasset).
Disclaimer: Jeg øver meg på vinnotater. Ikke at jeg er proff på whisky, altså, men vin er jeg helt amatør på.
Kjøpt på Tower of London, av alle steder.
Nese: Epler, melne og tørre. Litt jordkjeller.
Smak: Tørr, utvannet eplemost.
Kommentar: En god «stille» sider, men den har litt lite oomph. Den er hverken tørr nok eller har smak nok til å falle i kategorien særdeles drikkelig, og ville nok blitt kjedelig etter noe mye mer enn en pint, men jeg har ikke mer, så det problemet kommer ikke til å oppstå.
Whiskyen har ligget på fat som tidligere har holdt Ægir Lindisfarne.
Nese: Pæreis (Pigalle), eikekrydder, gress. Vann forsterker eikepreget og åpner for noe søtt krydderaktig.
Smak: Malt, vanilje, frukt, også her pære og pæreis. Banantwist på ettersmaken. Vann åpner for mer eik og eikeparfyme.
Kommentar: Forsterker mitt inntrykk av Mackmyra som «skicklig» whiskyprodusent. Jeg har til gode å smake noen virkelige stjerner fra dem, men alt jeg har smakt de siste årene har vært over gjennomsnittet gode drikkewhiskyer, ting jeg gjerne kunne kjøpt en flaske av ved passende anledning, men ikke helt bra nok til at jeg «løper og kjøper». Hva de drev med med Preludium vet jeg ikke, siden de tre eller fire jeg smakte fra den serien var helt udrikkelige, men nå har de tydeligvis fått orden på sakene.
18 måneder gammel whisky laget av blå mais.
Nese: Vanilje, smørbukk, honning, melkesjokolade. Med vann lukter den Crunchie Bar.
Smak: Sherry-aktig brent smak, eik, bikake, Crunchie Bar. Med vann får jeg brent sukker og et hint av lakris.
Kommentar: Dette må være noe av det beste maisbrennevinet jeg har smakt, men det er fortsatt ikke helt godt nok til å frelse meg, jeg klarer meg uten en dram til (men hadde ikke takket nei om noen bød i festlig lag, det er ikke udrikkelig).