Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Lite. Tørre epler.
Smak: Syrlige og tørre epler, litt eplekart-følelse. Litt bitterhet midt i munnen. Granny Smith på ettersmaken.
Kommentar: Også god, men jeg tror jeg foretrekker Brut’en, om enn marginalt. Likevel, en flaske eller to til lageret ville vel ikke skade…
På Trondheim Whiskyfestival for nesten en uke siden styrte jeg rett mot én tapning, nemlig denne, fordi jeg synes innpakkingen er så utrolig kul (det er noe med Freya-logoen framfor de tidligere), så jeg ville vite om innholdet var ok nok til at jeg kunne vurdere å kjøpe en flaske. De er jo ikke akkurat billige.
Nå viste det seg jo at jeg var mer strategisk enn jeg var klar over, for Freya ble tom ganske tidlig, til tross for at mange fikk tilbudet om 1 cl for én bong i stedet for 2 cl for 2.
Nese: Sitrus, grønne epler, litt furunål, hint av røyk. Mer røyk med vann, men også honningmelon og melkesjokolade.
Smak: Appelsinskall, litt røyk, korn/malt i bunnen. Mer bitter med vann, litt mye, kanskje? Mer vann demper det preget igjen og åpner for krydder.
Kommentar: Det skjer mye på nesa, mer enn jeg klarer å sette ord på. Jeg blir ikke helt venner med smaken, derimot – best uten vann.
Nese: Malt, vanilje, pære. Med vann får jeg assosiasjoner mot bær uten å klare å sette navn på dem. Også mer melent eple.
Smak: Litt «generisk whisky». Litt for eik, vanilje og malt. Hakket mer bitterhet med vann.
Kommentar: God, men kjedelig.
Dette er en tapning for Travel Retail (foreløpig) der whiskyen har fått en finish på nye fat av amerikansk eik (quercus alba). I følge Laphroaig selv gir denne sluttlagringen «en blanding av torvrøyk balansert med varme, krydrede vaniljetoner.»
Nese: Røyk, hint av lakris, kald røyk. Med vann får jeg vanilje og et intenst preg av fyllet i aprikostwist, pluss noe litt blomstrete og gjærbakst.
Smak: Røyka, kald stein. Med vann vanilje og gjærbakst.
Kommentar: Hverken lukter eller smaker Laphroaig, mangler helt det medisinske preget. Den burde også vært sterkere (40 %? Why, oh why?), men ellers er den ganske god.
Nese: Lær, tørket eple, røyk. Brannskadet trestige. Med vann får den litt rosinpreg.
Smak: Kjøleskapsis og lett røyk. Vann henter fram stein og tørket frukt.
Kommentar: «Føles litt tam, og jeg lurer på om det har noe med alkoholstyrke å gjøre?» noterte jeg før jeg fikk vite hva det var, og det kan vel ha vært svaret siden den er vannet ned til 40 %. Litt synd, for jeg tror den hadde vært bedre på 46 %. Smakt blindt.
Nese: Litt emmen sødme, med vann får jeg inntrykk av en røyka, ordentlig eplesider.
Smak: Tydelig røyk, ildsted, varme badstuesteiner.
Kommentar: Ikke voldsomt kompleks, men ganske god, litt kort ettersmak, kanskje.
Smakt blindt, det eneste jeg vara rimelig sikker på var at det ikke var en Islay-whisky.
Nese: Rødmende hageepler.
Smak: Rødt epleskall, tørr, litt melete eplesmak.
Kommentar: Ikke den beste i kveld, men klart det beste kjøpet når du skal ha med sider hjem i koffert. Bag-in-box er genialt sånn sett. En god «still» sider, BiB’en er bedre enn flaskevarianten.
Nese: Bakt epleskall.
Smak: Tørr, ja. Ikke munnsnurpende tørr, men sånn at innsiden av munnhulen kjennes litt som om du har tørket over med et tørkepapir. Den smaker på sett og vis helt annerledes enn den forrige, til tross for at det også her er epler. Mer små, norske hageepler enn Granny Smith, riktignok. Vinterepler spist rett fra treet.
Kommentar: Jeg tar gjerne noen flasker til. Importøren kan med fordel ta inn fler varianter av Dunkertons, jeg lover å handle.
Nese: Eple
Smak: Tørrere enn forventet, litt som å bite i et skikkelig surt, grønt eple. Fin eplesidersmak og mer av det syrlige, grønne eplet på ettersmaken.
Kommentar: Jo takk, Dunkertons vet hva de driver med. Jeg skulle selvsagt hatt en flaske av den som finnes på polet for å sammenligne, men i stedet blir det en til kjøpt i London. Denne er det fint lite galt med, i alle fall.
Nese: Lett røyk, honning, grønne epler, litt aceton. Med vann får jeg litt unoter og i tillegg menthol.
Smak: Røyk, kirsebær, tørket aprikos, eik, honning. Mye honning på ettersmaken. Vann gir unoter på smaken også. Mye menthol og en dæsj chili etter en god stund i glasset.
Kommentar: Best uten vann.
Smakt blindt. Det er andre gang jeg får Talisker 10 blindt og virkelig IKKE kjenner den igjen (og i tillegg synes det smaker litt uggent). Det vil si, første gang var det egentlig ikke blindt, for det var jeg som organiserte blindsmakingen, men både jeg og min medarrangør lurte på om vi kunne ha forvekslet flaskene fordi vi ikke kjente igjen whiskyen slik vi husket den. Kan det være noe med helt nyåpnet flaske og såkalte volatile alkoholer som gir unoter, men som forsvinner etter en stund? Dette må det helt klart forskes mer på.