sauvignon blanc – drikkelig.no

Skål! Del 2: Sauvignon Blanc

Planen om å få Arve til å helle opp falt i fisk i kveld, da han er på jobb. Og selv om jeg ikke akkurat skjuler for åtteåringen at jeg drikker vin synes jeg vel at å få henne til å helle opp for meg var litt i overkant å forlange. Dermed må jeg møte også sauvignon blanc med mulig forutinntatthet. På den annen side var det ikke så stor prisforskjell på dagens to viner, begge nettopp de tapningene Ingvild nevner i boka, en Sancerre – klassikeren – og en fra New Zealand – utfordreren – bare 30,90 skiller dem prismessig, og når den billigste koster 146,- blir ikke 30 kroner så viktig.

Dagens to har faktisk litt forskjellig farge, Sancerren er merkbart gulere, nesten med et hint av fersken, mens den andre er klassisk hvitvinsfarget.

Fouassier Les Grand Champs Sancerre 2013

Nese: Stikkelsbærbusk. Jeg synes også det lukter rips (altså bærene, ikke busken) og dessuten sitron.

Smak: Frisk og syrlig, sitronaktig.

Munnfølelse: Det er vel mineralitet når det blir tørt på innsiden av kinnene, eller hva? I alle fall er det den effekten denne har. Middels intens, vil jeg si.

Kommentar: Joda, dette går an. Det jeg har å utsette er at jeg synes den blir for endimensjonalt syrlig på smaken. Det lukter så godt, så smaken skuffer rett og slett.

Twin Islands Sauvignon Blanc 2013

Nese: Solbærbusk og solbær.

Smak: Sitron, litt appelsinskall og solbærbusk.

Munnfølelse: Mindre tørrhetsfølelse med denne, men ganske intens er den.

Kommentar: Jeg hadde av en eller annen grunn ventet at utfordreren skulle være enklere enn klassikeren, men det synes jeg virkelig ikke den er. Det er mer dybde i smaken på denne og det er mye mer fristende å sjenke seg et glass til “for å få smakt skikkelig på den”.

Jeg er nok på gli, sauvignon blanc sjarmerer. Jeg føler likevel at det er noe som mangler, jeg tror det finnes mer der ute og at jeg ville gå glipp av noe om jeg slo meg til ro med dette. Skal vi følge datingmetaforen er det altså ikke fullklaff og jeg leter videre. Heldigvis kan man drikke flere typer vin uten å fornærme noen (så vidt jeg vet), så jeg kommer nok til å drikke sauvignon blanc igjen.

A-magasinets vinskole 23. mai 2014: Helt stein

Etter mange uker med mer generelt tematiske vinspalter – noen av dem gode, for all del, slik som den om alkoholfritt i forbindelse med konfirmasjon – kom det plutselig to skikkelige vinskolespalter på løpende bånd, en om flint (vel, mineralitet) og en om chablis. Sistnevnte må jeg nok myse på bestillingsutvalget før jeg tester, men mitt lokale pol hadde to av tapningene fra flintspalten (de hadde tre, faktisk, men jeg nøyde meg med to), så i dag skal jeg drikke stein.

I forbindelse med et whiskysmaksnotat for mange år siden fikk jeg spørsmålet: «Har du faktisk smakt stein?» Spørsmålet var flåsete ment, og det egentlige svaret er selvsagt at når man skriver i et smaksnotat at noe smaker stikkelsbærbusk, for eksempel, mener man at det smaker slik stikkelsbærbusk lukter, som om du sitter med nesen langt inne i en på sensommeren mens du forsøker å finne de bærene som har gjemt seg bort. Stikkelsbærbusk har jeg hatt under «smak» i smaksnotater mange ganger, men nei, jeg har aldri smakt på en stikkelsbærbusk. Jeg mistenker faktisk at å tygge på en stikkelsbærbusk ville smakt helt annerledes enn det lukter.

Men stein? Stein har jeg smakt. Mange ganger. Det vil si, jeg har puttet stein i munnen og sugd på dem som på sukkertøy. Det er ganske mange år siden nå, jeg tror jeg fortsatt gikk i barnehagen sist jeg forsøkte, men jeg husker fortsatt smaken (godt hjulpet av hvordan stein lukter, selvsagt). Flint og skifer tror jeg kanskje ikke jeg har smakt på, det var nok helst granitt som var tilgjengelig der jeg ferdes (og de mest fristende steinene var de runde, så skifer ville nok utgå uansett).

Det er selvsagt ikke dermed sagt at jeg er bedre til å gjenkjenne mineralitet i vin enn den jevne amatør, men jeg skjønner i alle fall hva vinkjenneren mener når hen sier at vinen har et preg av skifer, eller kalk. Det er ikke mer fremmede smaker dét enn frukt. I følge Ingvild er mineralitet riktignok også «en strukturell følelse i munnen (…) I hvite viner kjennes det ofte som en saltaktig tørrhet på tungen og innsiden av kinnene.» Men jeg må innrømme at jeg har problemer med å skille «saltaktig tørrhet» fra generell tørrhet, og det er vel ikke slik at alle tørre viner er mineralske? Dagens mineralske viner skal legge grunnlag for Chablissmakingen senere, så forhåpentligvis lærer jeg noe mer om hvordan jeg skal kjenne det igjen når det dukker opp i vinen.

Jeg forsøkte meg først på dette i går kveld, men da hadde jeg hatt problemer med tett nese og nyseanfall hele dagen og ingen av vinene luktet noenting og begge smakte bare syrlig, ikke noe annet, så da måtte jeg til med Vacuvin og la dem stå til i dag. Med en god dose antihistamin innenbords har nesa berget i dag og vinen lukter faktisk noe. Men jeg tar forebehold for at nesa ikke er helt i toppform. Det forebeholdet kan jeg forøvrig ta fra april til juli, uansett, og så større deler av året ellers når jeg enten har vært borti noe jeg er allergisk mot, for eksempel støv, eller er småforkjølet, noe som skjer like ofte med meg som med de fleste småbarnsforeldre. Vel, til saken:

Kruger-Rumpf Schiefer Riesling Trocken 2013

Farge: Blek grålig strågul

Nese: Dempet, gule plommer, sitron og vag petroleum.

Smak: Syrlig, tørt eplepreg og, hm, umoden nektarin? Sitron og litt grapefrukt på ettersmaken.

Munnfølelse: Slank, middels intensitet.

Kommentar: Frisk og god sommervin, men jeg oppfatter den som rimelig enkel. Mineraliteten er der, men jeg må lete etter den.

Bailly Pouilly Fumé Les Vallons 2012

Farge: Lett grålig strågul

Nese: Petroleum og kalkstein. Det er frukt der også – sitron, stikkelsbærkart og grønne druer – men minerallukten er overveldende.

Smak: Lett bitre gule epler. Mango. Petroleum på ettersmaken. Etter en stund dukker plutselig stikkelsbærene (med vekt på bærene, ingen busk her) opp.

Munnfølelse: Ganske fyldig, føles på sett og vis tykk.

Kommentar: Dette var noe annet, ja. Her treffer mineraliteten midt i fleisen, i alle fall den bokstavelige «lukter og smaker som». Dette med munnfølelsen vet jeg ikke om jeg helt har teken på ennå. Jeg må nok øve mer. Å, hvilken ulykke! Uansett, denne vinen var god.

A-magasinets vinskole 11. oktober: Sauvignon blanc

Med utgangspunktet at det meste som framstår som «ekspertise» kan tilskrives masse øvelse har jeg lenge tenkt at jeg skulle konsentrere meg om vinsmaking av og til og ikke bare vindrikking… Når A-magasinet oppsto i ny drakt i høst innledet deres nye vinskribent, Ingvild Tennfjord, en serie for å lære meg vin. Ja, ikke bare meg, selvsagt, men hun snakker direkte til leseren og skriver «du», så da forholder jeg meg til det. Det passet jo forsåvidt bra, tenkte jeg, men jeg er ikke så kjapp av meg, så jeg kom ikke i gang før denne uken. Jeg har tatt vare på alle «leksjonene» og tar dem i rekkefølge. Det vil si, jeg hopper visst over den første, for den fokuserte på viner som var av typen jeg allerede liker (i følge Ingvild, altså). Og, joda, jeg skal nok teste noen av dem etterhvert, men jeg var jo interessert i læringsprossessen, liksom.

Nå var det jo aldri meningen at dette skulle bli noen vinblogg, men siden jeg trenger å ha notatene mine et sted kan jeg like gjerne dele dem her, de kan jo være av interesse for noen andre også? Og vin er jo unektelig (som regel) drikkelig. Om ikke annet blir dette for en slags anmeldelse av opplegget i A-magasinet å regne. En anmeldelse over flerfoldige uker, riktignok.

I kveld blir det Sauvignon blanc. Bare to av de seks Ingvild anbefaler, i hvert fall i første omgang, men det er en start. Skulle jeg åpnet mer enn to flasker på en kveld måtte jeg nesten hatt noen å dele med. Jeg har forsøkt i flere år å skramle sammen nok venner som var interessert for å gjennomgå polets vinklubbopplegg, men entusiasmen har uteblitt. Nå har jeg gitt opp og sitter her i ensom majestet. Jeg har Vacuvin, en fin oppfinnelse, men selv om den redder vinrestene i noen dager er det ikke fristende å åpne mer enn to flasker om gangen. Såh.

Jeg endte med de to Ingvild har gitt 6, det var sånn halvveis tilfeldig, jeg hadde bare notert navn. Cloudy Bay hadde jeg planlagt å kjøpe, men Sancerren var den jeg fant først av de andre.

Domain Fouassier Sancerre les Grand Champs 2011

Farge: Lys strågul

Nese: Joda, modne stikkelsbær er tydelige på nesa. «Elegant og kompleks» sier Ingvild, og jeg kan nok være enig i det første, men siden jeg ikke klarer å identifisere noe særlig annet enn stikkelsbær får jeg ta hennes ord for det andre.

Smak: Litt mindre modne stikkelsbær, nesten kart. Der nesa lover sødme er smaken behagelig tørr, strengt tatt en positiv overraskelse. Når jeg kommer tilbake til den etter Cloudy Bay’en og etter at den har fått en stund i glasset har smaken fått en ny dimensjon av noe jeg ikke heeeeelt klarer å navngi… Appelsinskall? Et hint av bitterhet og noe søtt sitrusaktig i alle fall. Det er slett ikke negativt.

Kommentar: En god hvitvin. Kan komme til å kjøpe flere flasker av denne.

Cloudy Bay Sauvignon Blanc 2012

Farge: Blek strågul (altså blassere og lysere enn den andre)

Nese: Solbær og solbærbusk. Så til de grader. «Intens» er vel den beste karakteristikken.

Smak: Jøss. Joda. Solbærkart og et hint av stikkelsbær, og ganske mye solbærblader også. Den syrlige solbærsmaken blir hengende igjen lenge på tunga. Det smaker litt som om noen hadde klart å lage sånn surt godteri med ordentlig solbærsmak snarere enn syntetisk (ikke fullt så munnsnurpende surt som sånn godteri kan være av og til, da. Det holder seg på det særdeles behagelige nivået).

Kommentar: «Er du villig til å betale, er denne i en klasse for seg», sier Ingvild, og jeg kan ikke annet enn være enig. Man kan jo ikke drikke vin til over to hundre kroner hver dag, på den annen side skal man vel heller ikke akkurat drikke vin hver dag. Jeg kommer nok til å koste på meg flere flasker, for dette var godt.