A-magasinets vinskole 19. september: Søndagslunsj

Ikke akkurat lunsj på meg, ikke er det søndag, heller. Middagen er allerede fortært (haggisrester i pita med ailoli og salat, vi snakker cross-over til tusen, men det var faktisk utrolig godt) og om det blir noe mer å spise nå blir det vel saltpinner eller noe tilsvarende kjedelig, selv om Ingvilds artikkel om Carlas lunsj har gjort meg en smule sulten. Men vin skal jeg drikke likevel, rebell som jeg er.

Første vin på Ingvilds liste 19. september er Falchenberg & Nærlie Riesling, som jeg drakk forrige uke. Både unge herr Falchenberg og unge herr Nærlie er gamle bekjente av meg fra NMWL-sammenheng, så jeg er naturlig nok litt interessert i vinene deres. Ja, og så synes jeg det er hyggelig med naturvin, selvsagt, i alle fall den delen av det som går på “minst mulig juks” (den delen av øko-/naturvinfilosofien som har sitt utgangspunkt i antroposofien er jeg særdeles skeptisk til).

Jeg har en flaske til stående av F&N Riesling, noe jeg ikke akkurat er lei meg for.

Men i dag satser jeg på rødt.

vinskole19sept

OMA Barbera d’Alba 2013

Farge: Mørk burgunder med lett lillaskjær

Nese: Kan vin lukte dyprød fløyel? Det var i alle fall det jeg tenkte på når jeg snuste. Mørke, røde bær, hint av rosmarin,

Smak: Tørr krydderfølelse, tørkede solbær og blåbær, kanskje til og med einerbær? Utvikler mint på siden av tungen og ut i kinnene på ettersmaken. Jeg tenkte på murstein etter første slurk, jeg tror det er tørrheten som gjør det.

Munnfølelse: Fyller munnen, både med tørrhet og smak. Både fyldig og intens, da?

Kommentar: Ikke at jeg ikke tror Ingvild når hun sier denne er god til mat, men den er da vitterlig aldeles utmerket helt for seg selv også.

Matua Marlborough Pinot Noir 2013

Farge: Sterk husholdningssaft. Hjernen min blir alltid litt “Whoah!” når jeg begynner å helle opp Pinot Noir. Har ikke vent meg til gjennomsiktig rødvin ennå.

Nese: Rips og moreller, og litt aralditt. Det siste er kanskje en slags mineralitet? Etterhvert begynner jeg å tenke på shortbread, og så på peisbål.

Smak: Her var det mye som skjedde på vinens vei over tungen. Smågodtkirsebær, blåbærpuré og grapefrukt. Syrlig fruktighet.

Munnfølelse: Ganske slank, men intens vil jeg si. Den overtar ikke hele munnhulen på samme måte som OMAen.

Kommentar: Et visst bittert preg gjør at jeg tror på at den passer til mat. Men også denne er utmerket alene.

Konklusjonen er at begge kveldens viner er klare kandidater for gjenkjøp.

 

André Brunel Côtes Du Rhône Signature Series

Når jeg skulle kjøpe meg en BiB med rødvin i dag googlet jeg “tennfjord pappvin” og sjekket resultatene mot nærværende pol. Jeg endte med å notere meg tre som alle skulle finnes på Bankkvartalet, og når jeg først sto i butikken bestemte jeg meg for den dyreste, men også den Ingvild hadde gitt “terningkast” 6. Nyansene mellom (fire,) fem og seks har jeg ikke nødvendigvis vært helt enig med Ingvild i tidligere, så det var uansett litt spennende å sjenke opp det første glasset.

andre_brunel

Farge: Mørk burguner mot lilla

Nese: Solbær, kirsebær og tørkede tranebær. Lær og eik.

Smak: Krydder og litt lær, men også mye røde bær. Kirsebærkompott, men uten sødme.

Munnfølelse: Ganske fyldig, middels intens.

Kommentar: Til å være pappvin er dette riktig så imponerende. Den er ung og frisk, men med innslag av andre ting enn frukt, nok til å gjøre den interessant. Et hyggelig bekjentskap. Ingvild traff blink 😉

Barton & Guestier Chateau Magnol Haut-Médoc Cru Bourgeois 2007

chateau-magnol

Farge: Mørk burgunder

Nese: Solbær og mørke kirsebær, men også et lett innslag av jordkjeller.

Smak: Mindre bær, mer merkbare tanniner, selv om bærene definitivt er der. Krydret ettersmak. Litt jordkjeller eller kanskje til og med myr, men det passer inn i helheten.

Munnfølelse: Intens, men relativt slank. Mesteparten av actionen er langs midten av tunga.

Kommentar: “Pairs perfectly with red meat, game and strong cheeses” står det på etiketten, og jeg skulle nok hatt litt ost og testet denne med, men for en gangs skyld tror jeg kjøleskapet er rimelig støvsugd for sånt (ja, vi har Norvegia, da, men jeg vet ikke om det teller). Kjøpt på TaxFree og har ligget i skapet en stund, Googling kan tilsi at det er 2011-utgaven som er tilgjengelig nå. Jordkjellerpreget kommer nok av alder og er ikke negativt, man kan lukke øynene og drømme seg til lagerlokaler med tønne på tønne av god vin så langt øyet kan se.

Angelino Maule So San 2010

Farge:  Mørk burgunder med et hint av lilla.

Nese: Rosmarin? Krydret ripsgele og grillet kjøtt.

Smak: Røde bær – ripsgele igjen – krydder og krydderurter.

Munnfølelse: Tydelig tørrhet over tungen og i ganen, men ikke ut i resten av munnhulen, så da kaller vi den vel slank. Derimot synes jeg den er ganske intens.

Kommentar: Veldig, veldig god. Vi besøkte La Biancara, Angelino Maules vingård, i fjor, og smakte på vinen der, men i en sånn setting er det (i alle fall for oss uerfarne) vanskelig å ikke la seg rive med og synes at ALT er AWESOME! Men jeg synes forsatt dette er godt, akkurat slik en god italiensk rødvin skal være. Så får jeg heller slenge på den vanlige “disclaimeren”.

Disclaimer: Jeg øver meg på vinnotater. Ikke at jeg er proff på whisky, altså, men vin er jeg helt amatør på.

Aftenpostens vinskole 7. februar: Eik

I går drakk jeg en whisky som luktet svidd trestige. Det kan ha vært fatet jeg luktet. Eik er jo noe jeg forholder meg til når det er snakk om maltwhisky, så egentlig er det spesielt interessant å se på hvordan eika eventuelt påvirker vinen. Noen fellestrekk må man jo nesten formode at finnes.

Vi starter med en vin som ikke har sett snurten av eik, for å ha et sammenligningsgrunnlag.

Texier Cairanne 2011

Farge: Mørk rød med tydelige lilla toner.

Nese: Røde bær, blåbær og muligens aronia. Litt syrlige epler finner jeg også.

Smak: Frisk og rimelig tørr, middels intensitet. Litt i overkant syrlig og skarp sånn helt for seg selv, det er kanskje tanninene? Appelsin(skall) på avslutningen.

Kommentar: Jeg tror jeg ville hatt mat til denne, men som sammenligningsgrunnlag er den sikkert bra.

Vèscine Capotondo Chianti Classico

Farge: Mørk rød, hakket mindre lilla enn den forrige, men fortsatt i den blå enden av rødtoneskalaen.

Nese: Nedtonet fruktpreg, gjærdeig og rund vanilje. Brent sukker, det bør vel være fatet? Jeg får litt osteassosiasjoner, plutselig, eller er det ristede nøtter?

Smak: Tørr. Avdempet tørket frukt.

Kommentar: Jeg er ikke sikker på at jeg ville kalt det vanilje om ikke det var det jeg satt og lette etter. Men at den er vesensforskjellig fra Texieren er det ingen tvil om.

Parusso Langhe Nebbiolo

Farge: Mørk rød, fortsatt mot blått heller enn brunt.

Nese: Plomme i madeira. Litt mørk sjokolade? Vaniljen kommer etterhvert, sammen med et ganske tydelig preg av nybrent kaffe.

Smak: Også tørr, men ørlitt mindre enn de to andre. Røde bær og røde plommer. Jeg finner appelsin på ettersmaken her også, og noe mer bæraktig, rips, kanskje?

Kommentar: Heller ikke her synes jeg vaniljepreget hopper mot meg akkurat, men også denne har tydelig utviklet seg på annen måte enn referansevinen.

Jeg burde kanskje droppet vinskole i dag, jeg er enten i ferd med å bli forkjølet, eller så har jeg konstantert at den generiske antihistaminen jeg ble påprakket i stedet for mitt vanlige dop her for leden ikke virker. Jeg håper på det siste, det er lettest å fikse. Nesa er i alle fall ikke 100 %. På den annen side, om jeg som polleallergiker og småbarnsmor skal vente til nesa er i toppform med å lukte på vin har jeg sannsynligvis mindre enn 10 helger i året å ta av. Det er litt lite…

Chateaux le Puy Duc des Nauves

Nyhet i testutvalget for basis, kategori 6 i dag.

Farge: Mørk rød, mot lilla.

Nese: Røde bær. En stund får jeg epleblomster som forsvinner igjen til fordel for kirsebær og et hint av krydder. Etter en stund i glasset får jeg klare assosiasjoner til kantareller stekt i smør.

Smak: Røde bær. Melne epler og epleskall. Solbærsaft på ettersmaken. Soppreget dukker opp på smaken før det kommer på lukta, smørsurrede kantareller.

Intensitet/fylde: Jeg opplever den som relativt lett, med middels fylde.

Kommentar: Jeg vet ikke om soppen egentlig tyder på feil på flaska, men det smaker ikke vondt, bare litt uvventet. Førsteinntrykket var “Helt ok, men ikke noe å hoppe i taket for”, men vi ble bedre venner etterhvert (og, nei, jeg har ikke kommet SÅ langt ned i flaska, vi ble venner i løpet av det første glasset).

Disclaimer: Jeg øver meg på vinnotater. Ikke at jeg er proff på whisky, altså, men vin er jeg helt amatør på.

A-magasinets vinskole 21.02.2014: Kroppskontroll

I dag er det meningen at jeg skal forsøke å kjenne forskjellen på kropp og intensitet. Jeg forstår forskjellen intellektuelt, det vil si: Ingvilds forklaring er grei og jeg skjønner hva hun mener. Å overføre det til å si noe om hva som er hva når jeg smaker på vinen blir utfordringen. Desverre kom jeg i skade for å lese “fasiten” når jeg sjekket gjennom polets nettsider for å finne ut hvilke av de foreslåtte vinene som var tilgjengelige på det enklest tilgjengelige polet, så man kan ikke kalle dette blindsmaking, by any means. Hvilket vil tilsi at jeg kommer til å måtte øve mer.

(Begge av dagens viner er forøvrig en annen årgang enn den Ingvild oppgir.)

Taupenot Saint-Romain 2011 (Pinot Noir)

Nese: Jeg synes nesten det lukter vinmarker. Jeg finner både vegetasjon, treverk og noe litt jordaktig, dessuten røde bær og druejuice. Etter en stund i glasset lukter den plutselig kandisert appelsin/appelsinsaftpulver.

Smak: Røde bær, støv. Etterhvert kommer det søtlige, litt kunstige appelsinpreget på smaken også.

Kommentar: Den har en tørrhet som brer seg i munnhulen, men smaken fordeler seg kanskje noe smalere? Likevel er den ganske intens, vil jeg si. Appelsinsukkertøypreget var uventet og høres kanskje ikke så bra ut, men jeg synes både det lukter og smaker godt, så det trekker ikke ned for min del.

Gran Coronas Reserva 2010 (Cabernet Sauvignon 85%, Tempranillo 15%)

Nese: Kirsebær og svisker. Krydder.

Smak: Mørke, røde bær, spesielt kirsebær. Eik. Jeg tenker også på et eller annet blomstrete som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.

Kommentar: Fyller tungen (middels kropp?) og oppleves også relativt intens. Når jeg tar en slurk rett etter en slurk av den andre smaker den rett og slett beskt, så det er ikke å anbefale (men det er vel kanskje generelt ikke å anbefale å “blande” vin på den måten). For seg selv smaker den ganske godt, og er sannsynligvis enda bedre til mat av noe slag. (Ingvild mener biff, det spiser jeg sjelden. Jeg tenker at en ikke for sterkt krydret wok med svin eller kylling hadde funket, men det er muligens mest fordi jeg har tenkt at jeg har lyst på nettopp det et par dager nå uten å ha hatt tid til å lage det.)

A-magasinets vinskole 27. desember: Gåsehud

I går kveld fikk jeg gåsehudsfølelsen. Jeg var på nyttårsbord på To rom og kjøkken med jobben og vi spiste tre retter og drakk vinpakke til. Men i går var det nok først og fremst blomkålsuppa og reinsdyrentrecoten jeg fikk gåsehud av. Ikke at det var noe galt med vinen, men den suppa var nå en gang noe for seg selv. Mer om det senere, jeg fikk til og med kludret ned noen smaksnotater.

Nå er det fredag kveld og som mange andre er jeg klar for å slappe av på sofaen med en rødvin. Etterhvert skal man kanskje se Nytt på nytt, ellers blir det nok mest lesing, siden jeg holder på med den særdeles engasjerende serien til Ben Aaronovitch om PC Peter Grant.

Og da passer det vel bra å teste en av de vinene Ingvild fremhever for å ha gitt henne gåsehudfølelse i 2013?

Mac Forbes Yarra Valley Pinot Noir 2011

Farge: Lysere enn jeg ventet, den er delvis gjennomsiktig og det er nærmest en blanding av rødvin og rosé. Dette kan selvsagt være typisk for Pinot Noir for alt jeg vet, i så fall kan man jo mene at jeg burde ha lagt merke til det ved tidligere anledninger. Rødtonen går mot brunt snarere enn lilla.

Nese: Ripssaft og kirsebær. Etterhvert synes jeg den får litt kjøttpreg, som en god biff.

Smak: Uventet syrlig i forhold til lukta. Røde bær og kraftig syrlighet som fra bærkart, ikke f.eks. sitron.

Kommentar: Umiddelbart tenkte jeg at dette blir for syrlig for meg, men etter noen slurker hadde tunga vent seg til det. En spennende vin med en uventet twist, men gåsehud? Nei.

Ogier Crozes-Hermitage 2008

Nå begynner forkjølelsen å slippe taket, i alle fall er nesa ganske åpen, så med mindre jeg får (nok et) tilbakefall kan det faktisk være det kommer litt smaksnotater herfra igjen etterhvert. Men i kveld hadde jeg lyst på rødvin, så mannen har gravd fram en flaske fra lageret. Og for å teste nesa tenkte jeg at jeg like gjerne kunne skrive et lite smaksnotat.

crozes-hermitage

Farge: Burgunder mot brun, men med et lite hint av lilla.

Nese: Petroleum med underliggende fruktighet av mørke røde bær.

Smak: Min første tanke er gløgg, faktisk. Det er vel ikke udelt positivt. Slurk nummer to smaker mer rødvin… En relativt tørr fruktighet med en litt metallisk bismak.

Kommentar: En helt grei kosevin for en fredag kveld, selv om jeg opplever den som mindre fyldig enn jeg kunne ønske. Men det siste kan gjerne være forkjølelsens feil.

A-magasinets vinskole 25. oktober: Australsk Shiraz

I dag er jeg ganske fornøyd med meg selv. I går innså jeg nemlig at om det skulle bli noen vinsmaking denne uken måtte det skje i dag, siden morgendagen skal vies helt andre ting. Jeg sjekket derfor hvilket pol jeg måtte besøke for å få kjøpt to av flaskene fra neste leksjon, og konkluderte med Bankkvartalet, som passer greit på vei fra jobb. Men husket jeg å ta med vinlista i dag, da? Nei, for tenk. Nå er jo ikke Australia det landet det er flest viner fra, så prestasjonen var muligens ikke så imponerende, men at jeg kom hjem med to av vinene på lista og ikke noe helt annet fra Down Under imponerte i alle fall meg selv.

Den eneste jeg faktisk husket var Yellow Tail, og det var på grunn av Ingvilds kommentar: “– Det er denne alle kjøper, sa mannen på polet. Det er synd. For vinen gjorde det dårligst i test. Det smaker blåbærsaft. Samme vin på boks er hakket bedre.” Den hadde jeg tenkt å styre unna (siden jeg er begrenset glad i blåbærsaft med alkohol), så det hjalp ikke så mye å huske den (vel, det hjalp meg jo til ikke å kjøpe den).

Mannen som sto ved siden av meg ved hylla sto forresten og vinglet mellom to Yellow Tails og spurte meg til slutt “Unnskyld, du vet ikke tilfeldigvis forskjell på Cabernet og den vanlige (sic)?” “Det er jo forskjellige druetyper, da,” svarte jeg. “Jo, men begge er jo Merlot?” sier han. Det sto fire Yellow Tail foran oss… Men ok, de to andre var Shiraz og Shiraz Cabernet, så jeg skjønte jo at han siktet til Merlot og Cabernet Merlot. “Den ene er bare Merlot, mens den andre er en blanding av Cabernet Sauvignon og Merlot,” forklarer jeg velvillig. “Åh, blanding,” sier mannen, “nei, da tar jeg denne.” Han griper “den vanlige” – Merloten for oss andre – og går til kassen.

Jeg burde vel stoppet ham og forslått at han begynte å lese A-magasinets vinspalte, men det er ikke sikkert han ville satt pris på mine velmente råd.

Til saken, i dag ble det en billig (99,90) og en dyr (249,90), begge Shiraz. Det kan jo være spennende å se hvilken jeg liker best.

Claremont Shiraz 2012

Farge: Kirsebærkompott

Nese: Jeg er med på Ingvilds røyk, jeg får litt assosiajon til vedfyring med litt dårlig trekk. Ellers er jeg litt blank. Eller, forresten, jeg får en assosiasjon til cheddar, faktisk, eller en eller annen litt kraftig, hard ost. Og etter å ha drukket den andre og kommet tilbake får jeg en distinkt eim av saltlakris. Så da så. Faktisk forandrer den seg stadig. Noen minutter senere ville jeg sagt syrlig fruktsaus. Kjedelig blir det jo ikke.

Smak: Rødvin. Haha. Vel, jeg spøker bare delvis. Fin, rund smak, litt tørre bær. Ikke tung, men kraftig nok til at den sikkert funker til mat også.

Kommentar: Definitivt en vinner for 99 kroner. Kan definitivt vurdere en bib av denne på passende tidspunkt.

Luke Lambert Crudo Shiraz 2011

Farge: Også kirsebærkompott. Holder jeg dem ved siden av hverandre oppfattes denne hakket “brunere”, altså mindre lilla, men forskjellen er minimal.

Nese: Det lukter risegrynsgrøt. Av alle ting. Røde bær, og, vel, ikke tørket kjøtt, som Ingvild skal ha det til, men tørket kjøtt får jeg. Sånn rein- eller elgkjøttstrimler som folk skal ha det til er bra ølsnacks. Jeg har aldri skjønt akkurat den, men det lukter jo ganske godt, da. Jeg kjenner urter også, men nå vet jeg ikke om det er hjernen som finner på ting etter at jeg har lest Ingvilds notater. Jeg kommer tilbake til risengrynsgrøten, og siden den også lukter bær får jeg lyst på riskrem med bærsaus.

Smak: Tørre kirsebær? En slags krysning av kirsebær og tyttebær, tror jeg (selv om jeg tviler på at det er biologisk mulig). Fin fylde, men mindre ooomph enn jeg hadde ventet. Det kan jo være druetypen, der har jeg alt for dårlig oversikt (det er jo det jeg prøver å skaffe meg).

Kommentar: Godt, ja. Verdt 250 kroner. Tja. Ikke sikker på det. Den er vassere enn Claremonten, men ikke 2,5 ganger så bra.