Nese: Sitron, urter og gress.
Smak: Syrlig anslag som blir bitrere når jeg svelger. Grønne hageepler, urter, sitron.
Kommentar: Ren og elegant, men litt kjedelig. Jeg savner oomph.
Kjøpt på Vinmonopolet, Bankkvartalet.
Stikkord: Riesling
3 Winzer Riesling Trocken Rheinhessen 2014
Jeg fikk lyst på hvitvin, den typen «lyst på hvitvin» som jeg vanligvis får når det ligger an til sene kvelder på verandaen med utsikt til en solnedgang som går over i soloppgang uten at det har vært nevnevedig natt innimellom. Siden verandan i skrivende stund er dekket av en halvmeter snø vet jeg altså ikke helt hvor lysten kom fra, men jeg kan motstå det meste bortsett fra fristelser, så jeg rasket med meg en mer eller mindre tilfeldig Riesling fra hyllene i Bankkvartalet. I etterkant ser jeg at den er «selected by Moestue», det pleier å være lovende.
Farge: Typisk blek strågul
Nese: Sitrustoner, grønne epler, lett petroleumspreg.
Smak: Sitron og grønne epler, hint av petroleum.
Munnfølelse: Relativt slank og lett til Riesling å være.
Kommentar: Litt mye syre, ellers en ganske enkel, men elegant vin. Langt fra noe bomkjøp, men jeg kommer neppe til å kjøpe den igjen.
Charles Smith Kung Fu Girl Riesling 2013
Denne dukket opp på vinlotteriet forrige uke, og når jeg vant og fikk velge først var det liten tvil om hvilken flaske som skulle med meg hjem. Jeg mener: Amerikansk Riesling? Spennende!
Nese: Friskt og litt skarpt av epler, sitrus og noe mineralitet ( jeg synes det lukter litt salt og bittelitt petroleum).
Smak: Grønne epler, sitron og appelsinskall.
Kommentar: Snadder. Det lille bittet av bitterhet på smaken gjør seg, for det balanserer på sett og vis syrligheten.
Skål! Del 3: Riesling
I dag er jeg forutintatt. Ikke om den enkelte vin, vel til en viss grad, men nå har jeg fått Arve til å servere dem blindt, men om druen. Jeg liker Riesling. Jeg pleier i alle fall å like Riesling. Så får vi se, da.
Vin A: Molitor Zeltinger Sonnenuhr Kabinett 2013
Nese: Gule epler og petroleum.
Smak: Sitron, litt stikkelsbær og skifer. Etter å ha smakt de andre smaker den også grapefrukt.
Munnfølelse: Slank, men rimelig intens, i alle fall er syrligheten det.
Kommentar: God, men med litt stor overvekt av sitron og syrlighet på smaken.
Vin B: Ehlen Erdener Treppchen Spätlese 2011
Nese: Det lukter rett og slett bensinstasjon. Litt stearinlys også.
Smak: Petroleum, haribo fersken og kunstig appelsinsaft (sånn lagd fra pulver).
Munnfølelse: Fyldig, men ikke veldig intens.
Kommentar: Trenger du et eksempel på hva “petroleum” i vin betyr, kjøp denne.
Vin C: Mantlerhof Wieland Riesling Reserve 2013
Nese: Mineraliteten her går mer mot plast, ellers noe fruktighet, men den er litt anonym.
Smak: Grønne epler og kunstig eplesmak,
Munnfølelse: Fyldig, det som sitter igjen ligner mye på det litt intense eplesyrlige som sitter igjen etter en skikkelig eplemost. Middels intens.
Kommentar: Nesten overdrevet eplepreg, men den er på mange måter ganske god. Jeg skal teste den til ost, tror jeg.
Det var tre veldig forskjellige viner, langt mer forskjellige enn jeg hadde ventet. I dag likte jeg nok C best, selv om jeg tror den vil tjene på å drikkes sammen med mat av noe slag. B var for intenst petroleumsaktig på nesen og for søt og kunstig fruktsmakaktig på smaken. A likte jeg i utgangspunktet, men den er hakket for syrlig/lett bitter på smaken til å være god i lengden.
Jevnt over er jeg vel litt skuffet, og det er interessant at jeg med såpass velvillig innstilling i utgangspunktet ikke fant mer å bli begeistret for. Kanskje enda rarere er det at jeg har drukket både Molitolen og Ehlenen før og likt dem bedre enn jeg gjør nå. Dagsform? Ikke helt innstilt på hvitvin? Det er mulig jeg burde hoppe fram til rødvin og så ta opp hvitvinstråden igjen litt lenger ut på sommeren?
Falchenberg & Nærlie Riesling 2013
Farge: Blekgrå strågul
Nese: Sitron, syrlige epler, etterhvert utvikler den gjærtoner, bollebakst og sødme.
Smak: Sitron, hint av rabarbra, når den blir varm nok kommer det fram gråstein.
Munnfølelse: Slank, ganske intens, lett mineralitet.
Kommentar: Et hyggelig bekjentskap. Ganske lukket når den er kjøleskapskald, så den tjener på å få hvile litt i glasset (eventuelt, om man er mindre distré, kan man ta flaska ut litt før man skal drikke vinen, som man jo SKAL gjøre med hvitvin og kanskje særlig Riesling, det hadde jo vært langt lurere).
A-magasinets vinskole 1. august 2014: Mosel og mengdetrening
Det siste høres jo definitivt ganske greit ut, mengdetrening på vinsmaking kan jeg gjerne bli med på. Ja, Mosel høres vel i grunn ganske greit ut det også.
Jeg liker de små vinbondebiografiene Ingvild har med av og til. Det er et tøft marked enten man er fra gammel vinfamilie eller prøver å komme seg inn i miljøet som outsider. I dette tilfellet handler det om gammel vinfamilie, og et bratt vindyrkingsområde nord i Tyskland. Mosel. Før ungene blir for gamle til å sette pris på slott som ser ut som de er tatt rett ut av et eventyr skal vi på rundtur i Tyskland, og da vil jeg innom Mosel. Vi får se hva det blir til. Så til vinen.
Jeg lider av dårlig framsynthet på vinfronten for tiden, så noen bestillingsviner ble det ikke på meg i denne runden, jeg endte med å plukke to av de tre vinene min lokale pusher (polet på Nedre Elvehavn) hadde i hyllen fra Ingvilds hovedmistenkte i denne artikkelen: Markus Molitor. Den ene har Ingvild også på listen: Riesling Trocken, selv om den både i hennes liste og i polets varelister er oppgitt som 2012 og det var 2013 de hadde på hylla. Den andre er også en tørr Riesling, Zeltinger Riesling Trocken. Også den 2013-årgang. Prisforskjellen på de to er skarve 20 kroner, hvilke andre forskjeller jeg finner vil vise seg.
Markus Molitor Riesling Trocken 2013
Farge: Lys strågul.
Nese: Grønne og gule epler, petroleum, hvite blomster (magnolia?).
Smak: Granny Smith-epler og nypresset sitronjuice.
Munnfølelse: Tørrhet i kinnene/munnhulen, fyldig, med middels intensitet.
Kommentar: Fint lite galt med denne så vidt jeg kan se.
Markus Molitor Zeltinger Riesling Trocken 2013
Farge: Lys strågul, men hakket mørkere enn den andre.
Nese: Blodappelsin og grapefrukt, petroleum og tørr, steinrik jord.
Smak: Grønne epler, appelsinskall, sitronjuice.
Munnfølelse: Mindre tørrhet, litt slankere, men hakket mer intens.
Kommentar: Bitrere enn søsteren, men jeg liker det.
Jeg liker begge, og konklusjonen blir vel helst at jeg må gjøre som Ingvild foreslår: Mengdetrening. Jeg får slenge inn en bestilling på noen av den godeste herr Molitor sine dyrere og mer avanserte viner, drikke dem opp mot disse «enklere» utgavene og se om jeg får noen ahaopplevelser. Jeg kan ikke si jeg blir lei meg ved tanken på å drikke disse to igjen.
A-magasinets vinskole 27. juni: Riesling
Det er interessant å lese om hvordan Rieslingmarkedet i Norge var ødelagt av Blue Nun og hvordan det tok seg opp ved hjelp av Leitz og Cordtsen fra 2002 og utover. Selv har jeg drukket Riesling «lenge», men neppe i forkant av kurven. Selvsagt har je også drukket Blue Nun på noe tidspunkt, og ganske fort konkludert med at den var for søt. Nå snakker vi begynnelsen av nittitallet når jeg «lærte å drikke vin» på en vingård i Alsace sommeren før attenårsdagen. Søt hvitvin, må vite. Det varte heldigvis ikke så lenge.
Men tilbake til Riesling, her i Trondheim er vi så heldige å ha Calle Feght som lokal Rieslingambassadør, så akkurat på denne bølgen var jeg nok «early adopter», i alle fall har det vært en av hvitvinstypene jeg har kommet tilbake til jevnlig de siste ti årene eller deromkring.
Dagens utvalg er en Ingvild ga 6 (av 6) og en bag-in-box som fikk 4.
Keller Riesling Von der Fels Trocken
Farge: Lys strågul
Nese: Sitron og gule plommer, petroleum og stikkelsbærkart. Petroleumen utvikler seg mot skifer etter en stund i glasset.
Smak: Salt og sitron. Plommer og grapefrukt. Skifer et sted midt i munnen. Mer salt på ettersmaken.
Munnfølelse: Mineralitet, ganske fyldig og ganske intens.
Kommentar: Skal vinen smake salt? For det gjør den. Og jeg liker det. Skulle jeg utsette noe på denne er det at jeg kunne ønsket meg litt mer omph i fruktsmaken for å balansere saltet og syrligheten.
Rocky Riesling
Farge: Lys strågul, en anelse gråere enn Keller’en
Nese: Pæresaftis og gråstein. Litt Haribo aprikoser.
Smak: Pæresaftis, sitron og et hint av dill (!?) på ettersmaken.
Munnfølelse: Slankere, men relativt intens.
Kommentar: Litt mye sitron, ikke nok av andre ting til å balansere smaken. Men helt ok til BiB til 260 for 2 liter å være.
Det er klasseforskjell på disse to, men i og med at den beste koster nesten like mye per flaske som den andre koster per to liter er det nesten beroligende.
Dönnhoff Riesling 2013
Farge: Blekgrå stråfarget
Nese: Gule epler og petroleum.
Smak: Eplekart, petroleum og sitrongele.
Munnfølelse: Slank og ganske lett.
Kommentar: Frisk og fin, syrlig ettersmak.
A-magasinets vinskole 23. mai 2014: Helt stein
Etter mange uker med mer generelt tematiske vinspalter – noen av dem gode, for all del, slik som den om alkoholfritt i forbindelse med konfirmasjon – kom det plutselig to skikkelige vinskolespalter på løpende bånd, en om flint (vel, mineralitet) og en om chablis. Sistnevnte må jeg nok myse på bestillingsutvalget før jeg tester, men mitt lokale pol hadde to av tapningene fra flintspalten (de hadde tre, faktisk, men jeg nøyde meg med to), så i dag skal jeg drikke stein.
I forbindelse med et whiskysmaksnotat for mange år siden fikk jeg spørsmålet: «Har du faktisk smakt stein?» Spørsmålet var flåsete ment, og det egentlige svaret er selvsagt at når man skriver i et smaksnotat at noe smaker stikkelsbærbusk, for eksempel, mener man at det smaker slik stikkelsbærbusk lukter, som om du sitter med nesen langt inne i en på sensommeren mens du forsøker å finne de bærene som har gjemt seg bort. Stikkelsbærbusk har jeg hatt under «smak» i smaksnotater mange ganger, men nei, jeg har aldri smakt på en stikkelsbærbusk. Jeg mistenker faktisk at å tygge på en stikkelsbærbusk ville smakt helt annerledes enn det lukter.
Men stein? Stein har jeg smakt. Mange ganger. Det vil si, jeg har puttet stein i munnen og sugd på dem som på sukkertøy. Det er ganske mange år siden nå, jeg tror jeg fortsatt gikk i barnehagen sist jeg forsøkte, men jeg husker fortsatt smaken (godt hjulpet av hvordan stein lukter, selvsagt). Flint og skifer tror jeg kanskje ikke jeg har smakt på, det var nok helst granitt som var tilgjengelig der jeg ferdes (og de mest fristende steinene var de runde, så skifer ville nok utgå uansett).
Det er selvsagt ikke dermed sagt at jeg er bedre til å gjenkjenne mineralitet i vin enn den jevne amatør, men jeg skjønner i alle fall hva vinkjenneren mener når hen sier at vinen har et preg av skifer, eller kalk. Det er ikke mer fremmede smaker dét enn frukt. I følge Ingvild er mineralitet riktignok også «en strukturell følelse i munnen (…) I hvite viner kjennes det ofte som en saltaktig tørrhet på tungen og innsiden av kinnene.» Men jeg må innrømme at jeg har problemer med å skille «saltaktig tørrhet» fra generell tørrhet, og det er vel ikke slik at alle tørre viner er mineralske? Dagens mineralske viner skal legge grunnlag for Chablissmakingen senere, så forhåpentligvis lærer jeg noe mer om hvordan jeg skal kjenne det igjen når det dukker opp i vinen.
Jeg forsøkte meg først på dette i går kveld, men da hadde jeg hatt problemer med tett nese og nyseanfall hele dagen og ingen av vinene luktet noenting og begge smakte bare syrlig, ikke noe annet, så da måtte jeg til med Vacuvin og la dem stå til i dag. Med en god dose antihistamin innenbords har nesa berget i dag og vinen lukter faktisk noe. Men jeg tar forebehold for at nesa ikke er helt i toppform. Det forebeholdet kan jeg forøvrig ta fra april til juli, uansett, og så større deler av året ellers når jeg enten har vært borti noe jeg er allergisk mot, for eksempel støv, eller er småforkjølet, noe som skjer like ofte med meg som med de fleste småbarnsforeldre. Vel, til saken:
Kruger-Rumpf Schiefer Riesling Trocken 2013
Farge: Blek grålig strågul
Nese: Dempet, gule plommer, sitron og vag petroleum.
Smak: Syrlig, tørt eplepreg og, hm, umoden nektarin? Sitron og litt grapefrukt på ettersmaken.
Munnfølelse: Slank, middels intensitet.
Kommentar: Frisk og god sommervin, men jeg oppfatter den som rimelig enkel. Mineraliteten er der, men jeg må lete etter den.
Bailly Pouilly Fumé Les Vallons 2012
Farge: Lett grålig strågul
Nese: Petroleum og kalkstein. Det er frukt der også – sitron, stikkelsbærkart og grønne druer – men minerallukten er overveldende.
Smak: Lett bitre gule epler. Mango. Petroleum på ettersmaken. Etter en stund dukker plutselig stikkelsbærene (med vekt på bærene, ingen busk her) opp.
Munnfølelse: Ganske fyldig, føles på sett og vis tykk.
Kommentar: Dette var noe annet, ja. Her treffer mineraliteten midt i fleisen, i alle fall den bokstavelige «lukter og smaker som». Dette med munnfølelsen vet jeg ikke om jeg helt har teken på ennå. Jeg må nok øve mer. Å, hvilken ulykke! Uansett, denne vinen var god.
A-magasinets vinskole 18. oktober: Nesetrim med Riesling
Mitt sensoriske minne er ikke allverden å skryte av. Jeg vil gjerne tro Ingvild Tennfjord når hun sier at jeg kan trene meg opp. Jeg har forsøkt sånn litt halvhjertet i mange år, både fordi jeg gjerne skulle vært bedre på vin, men selvsagt også i forhold til andre drikker. Whisky og sider, for eksempel. Og, joda, klart det er trening. Det er i alle fall trening å sette ord på det man lukter når man stikker nesen oppi glasset. Det sensoriske vokablularet har vokst. Men fortsatt føler jeg at mye sitter dårlig, og hva jeg finner i en whisky kan variere mye fra dag til dag. Vel, da får man vel trene mer.
I dag skal jeg lukte på og drikke «moden aprikos og petroleum» og «flintstein og mineraler». Jeg gleder meg. Kanskje gir jeg meg på «kirsebær!» etterpå. Den ble nemlig også med hjem i dag, selv om jeg altså egentlig har tenkt å nøye meg med å åpne to flasker per kveld. Vi får se.
Ehlen Erdener Treppchen Riesling Spätlese 2004
Farge: Strågul
Nese: Jeg kjøper petroleumen. Aprikos vet jeg derimot ikke om jeg kjenner, jeg ville kanskje sagt honningmelon? Ett eller annet litt friskere, i alle fall.
Smak: Hui, det var søtere enn forventet. Klare assosiasjoner til honning, men også en litt syrlig fruktighet, litt sitrus til og med. Jeg får igjen petroleumen fra nesen på sidene i munnen, mens frukten ligger mer midt i ganen.
Kommentar: Hakket for søt for min smak, i alle fall som «kosevin» på en stormfull novemberkveld. Mulig den hadde gjort seg til litt salt mat eller muligens ost? Vondt er det jo slett ikke, mener jeg.
Leitz Rüdesheimer Bischofsberg Riesling Spätlese Trocken 2012
Farge: Blek strågul
Nese: Pæresaftis er det første som slår meg. Denne er mye friskere på lukta enn den andre. Med nesa dypere i glasset kjenner jeg det mineralske preget som Ingvild reklamerer med.
Smak: Syrlig, litt sitronsyrlig, faktisk. Og, ok, mineralsk preg. Ikke som å tyggeflintstein, akkurat, men at smaken er der, det er sikkert.
Kommentar: Om den andre er for søt sånn helt for seg selv var denne nesten litt for syrlig (og da snakker en som synes 3 gram restsødme i Champagne er mer enn nok, altså, det er ikke som om jeg ikke liker tørr vin). Jeg får litt assosiasjoner til sånne sure godterier, godt med en innimellom, men det må sødme til også. Vet ikke hva slags mat man skulle balansert med.
Nå skal ingen beskylde meg for ikke å være grundig, så jeg har vært på kjøkkenet og funnet fram salinas med ost, mer nøyaktig Hitra grotteost (normallagret) og Hitra hvit. Jeg kan først og fremst rapportere om at osten er god, dersom det skulle være tvil om det. Løp og kjøp. Kjeksen, derimot, har visst stått i skapet for lenge, så den dropper jeg. Ehlen’en funker til ost, det skal den ha. Det er fortsatt litt mye sødme for meg, men det gjør mindre i det selskapet.
Klikk mener Leitzen er ideell til sushi. Det har jeg ikke tenkt å teste. Polet foreslår fisk, skalldyr og fugl. Ingen av delene er det noe særlig håp for å få testet i kveld, så den får stå seg mot osten den også. Og det funker. Ikke fantastisk, men osten tar «the edge» av vinens syrlighet slik at den blir mer behagelig å drikke. Man får vel teste den til annen mat også, kanskje, men det blir ikke i kveld. Nå er begge pumpet med vacuvin’en, og jeg har åpnet rødvinen:
Carussin Asinoi Babera d’Asti 2012
Farge: Rødlilla.
Nese: Nå kommer nesa mi til kort. Her er det noe jeg kjenner igjen, men hva? Jeg får assosiasjoner til grillkjøtt, krydret med paprika og… Må jeg ut i krydderhylla igjen? Jepp, det må jeg: Timian er det jeg tenker på. Og når jeg har fått parkert den assosiasjonen kjenner jeg endelig kirsebærene som Ingvild snakket om. De er der i fullt monn.
Smak: Følger lukta. Kirsebær med en side serving av timian. (Hm. Kanskje det hadde vært en dessertidé? Eller i alle fall likøridé? Kirsebærlikør krydret med timian?)
Kommentar: Lettdrikkelig og «lett likelig». Definitivt en kandidat for å drikkes igjen. Og igjen.
(Denne har jeg muligens drukket før, jeg plukker gjerne Non Dos-viner når jeg ikke helt vet hva jeg skal ha, og denne har lett gjenkjennbar grønn folie over korken.)