Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Bringebærdrops, solbærbusk. Vann åpner for furubark og lyng. Når det er nesten tomt i glasset slår tyttebær inn.
Smak: Bringebærdrops grillet på bål (det smaker ikke røyk, akkurat, men det er den beste beskrivelsen jeg kommer på). Bjørkenever. Mer bitterhet med vann, men også noe røde bær og et hint av pepper på ettersmaken.
Kommentar: Denne var ganske underlig, men også ganske god.
Takk til Daniel for smaksprøven.
Nese: Sitron og grapefrukt. Banankaramell. Vann henter fram pære.
Smak: Tydelig maltpreg, hint av lakris.
Kommentar: Lever opp til navnet sitt. Grei, ganske elegant brukswhisky. Ikke noe å hoppe i taket over, men jeg kunne gjerne drukket noen glass av denne i godt selskap.
Denne har fått en ‘finish’ på fat som har inneholdt bringebærvin.
Nese: Alkoholstikk. Etterhvert fersken og sitron, samt vaniljepreg.
Smak: Man smaker fatet, ja, selv om jeg er ikke sikker på at det første jeg hadde tenkt på var bringebær. Mer rabarbra, faktisk, og sitrus. Mye vannilin, så at de også har brukt fat av ny svensk eik tror jeg på. I bakgrunnen kan man spore bringebærsyltetøy.
Kommentar: Dette tøyer grensene litt for hva man kan kalle whisky, noe den har til felles med en del andre ‘finisher’. Det er ikke dermed sagt at det er et dårlig produkt, for det er det på ingen måte.
Mannen sier lufting har tatt lurven av bringebærene, som var langt tydeligere fra nyåpnet flaske.
I ferien var vi på besøk hos venner i Arvika, og der hadde de nettopp fått i hus flasker fra et privat fat fra Macmyra. Mackmyra har siden starten tilbudt muligheten å kjøpe hele fat. Flere skotske destillerier gjør det samme, det uvanlige med Mackmyra var at de solgte småfat på 30 liter, slik at lagringstiden blir langt kortere (nå har visst noen skotter kommet på den samme ideen). Det er ikke noe billig foretagende, og noe av poenget er da også for destilleriet å ta inn penger som kan brukes til drift fram til de har whisky å selge.* På den annen side selger de ikke bare whiskyen men også opplevelsen: Du får være med når spriten legges på fat, du får årlige smaksprøver og kan selvsagt besøke fatet ditt i den forbindelse og når du bestemmer at fatet er klart til å tappes kan du betale for en pakke med hotellopphold, whiskymiddag og smaking. Alt i alt kan du klare å bruke ganske mye penger på det hele, men moro vil du helt sikkert ha for penga.
Varianten jeg fikk smake har vært lagret på ex-sherryfat i ca fem år, og spriten var den røyka typen.
Nese: Tydelig røyk, noe sherry, krydder – korianderfrø og kardemomme – mørk sjokolade og søtt tjærepreg.
Smak: Fint røykpreg, litt tørket frukt. Litt skarp bismak.
Kommentar: Nydelig nese, helt grei smak. Ingen grunn til å være skuffet over denne. Verdt pengene? Kanskje ikke, men trekk fra kostnaden for opplevelsen og du sitter igjen med helt ok whisky og en god historie å servere den med.
Blir du fristet til å svi av litt penger på denne måten selv kan du besøke mackmyrareserv.de og leke deg med fat- og spritvarianter.
__________________
* Å starte destilleri er dyrt, men det som gjør det ekstra dyrt er at det går minst tre år, og gjerne fem til ti, før du får noe tilbake for investeringen din. I mellomtiden ligger whiskyen der på fat og koster deg penger i lagringsplass og angels’ share, og du må jo fortsette å destillere mer og legge mer på fat slik at du har nok sprit i alle årene etter at du begynner å tappe.