Her har vi en ny variant av «förlagrad», altså først tre år på eks-bourbon barrel, så tre år minus en uke på 30-liters fat av svensk eik. Den svenske eika er nye fat, og kan forventes å gi betraktelig mer fatpreg enn fat som har vært brukt til sprit før.
Nese: Vanilje og karamell. Tropisk frukt i bakgrunnen, ristede nøtter og litt brente mandler. Med vann kjenner jeg fortsatt nøtter, men også «four red fruits»-te og eik.
Smak: Eik, honning, timian og lyng. Mer eik. Eikebitterhet. Litt lakris og mørk sirup på ettersmaken. Vann gjør den hakket bitrere, men jeg får også litt frukt-te (svart te med fruktsmak) med suketter, særlig på ettersmaken.
Kommentar: Ikke helt min kopp te. Ikke direkte vond, men litt for… vel, for mye bitterhet og selv om det er sødme funker den ikke som balanse, sødmen virker litt kunstig. Og jeg liker ikke «fruit infusion» te, altså svart te med fruktsmak, så det blir litt feil, det hele.
Når jeg skulle finne ut av detaljene rundt dette fatet, som Mackmyra hadde med seg smaksprøve av til Östersund Maltfestival, ble jeg litt forvirret. Hva betyr egentlig «förlagrad»? Når det står på etiketten at «fatfyllning» var 30. juni 2010 antar jeg de mener fylling av det 30-liters bourbonfatet som flasken senere er tappet fra, men hva var det som ble fyllt på dette fatet i 2010? Hvor gammel var spriten og hva hadde den vært lagret på før?
Et kjapt søk ga svar på spørsmålene, for Mackmyra opplyser selv at når du kjøper et fat hos dem kan du velge «förlagrad elegant», og da vil spriten først ha vært lagret på et 200-liters eks-bourbonfat (altså en bourbon barrel) i tre år før den fylles på ditt valgte 30-litersfat. Spriten har altså allerede blitt whisky når den fylles på småfatene, og man kan anse småfatslagringen som en form for «finishing».
Her følger i alle fall smaksnotater for denne, som altså er Macmyras elegante (det vil si: ikke røkte) sprit, først lagret 3 år på en eks-bourbon barrel, så nesten tre år til på et 30-liters eks-bourbonfat.
Nese: Vanilje, friske urter, stikkelsbær og tropisk frukt. Mer eik med vann, dessuten søtlig krydder, kanel?
Smak: Vanilje, mer treverk og eikebitterhet. Tropisk frukt og et hint av kokos (pina colada!). Vann demper bitterheten noe, men jeg får fortsatt vanilje, frukt og kokos.
Kommentar: En trivelig sak. Litt mye bitterhet på smaken, bare, men god likevel.
Nese: Først og fremst malt. Sitrus og haribo fersken, fusel som seg hør og bør. Med vann kommer appelsinskall og appelsinblomst. Stekt kyllingfilét og aprikoschutney.
Smak: Malt, lett svovelpreg, gule epler. Med vann blir maltpreget mer brøddeigaktig, og jeg får plutselig sterke assosiasjoner til “Full Scottish Breakfast” uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er… White pudding, kanskje? Haggis?
Kommentar: Fortsatt helt utmerket, litt så man lurer på hva poenget med lagring er.
Det er ikke så lenge siden jeg skrev smaksnotat for denne sist, men jeg tenker det kan være interessant, over tid, å få flere vurderinger av den samme tapningen, også for ferdiglagret whisky. Vi får se. Denne gangen smakte jeg Vit Hund opp mot nysprit fra Myken, mer om det om noen få strakser.
Etter noe forvirring angående plassering av både Tevsjö og Gammelstilla hadde vi stor tro på at vi skulle finne Mackmyra uten problemer, siden vi hadde kjørt forbi dette skiltet dagen før:
Vi svingte følgelig av mot Hagaström, og kjørte rett forbi Mackmyra uten å legge merke til det… Når vi fikk bange anelser og snudde oss så vi straks hvor vi skulle, men fra den siden vi hadde kommet var det trær som sperret utsikten til Mackmyra Whiskyby.
Vi hadde en avtale med Angela D’Orazio, Mackmyras Master Blender, som vi begge har truffet før, blant annet var jeg på smakingen hennes på en av de første Oslo Whiskyfestivalene når hun presenterte Mackmyra fra småfat (lenge før Preludium først ble sluppet). Siden Mackmyra har en streng aldersgrense på 15 år for å få komme inn på destilleriet for omvisning klarte vi heldigvis å overtale Angela til å ta to runder, en med hver av oss voksne, mens den andre ventet utenfor med ungene og plukket blåbær, som skogen beleilig nok var full av.
Jeg var først ute, og turen gikk først opp til «skogslageret», som er bygd for å skjules i terrenget med gress på taket. Skogslageret er Mackmyras nyeste lager, og de bygger på med en ny modul for hvert 1000. fat.
Det er noe med småfat, man kan bli ganske fristet til å ta med seg en par under armen når man går…
Etter lageret fikk vi ta en titt på «rökanläggningen», som rett og slett er bygd i en gammel shipping container. At det funker kan man jo lett bedømme ved å ta seg en smak av en Mackmyra Svensk Rök, for eksempel.
Så var det inn i selve destilleriet, og dette hadde vi gledet oss til. Det er alltid gøy å se et nytt (for oss) destilleri fra innsiden, men Mackmyra er likevel noe for seg selv, siden det er konstruert med gravitasjonsprinsippet. Det betyr for det første at destilleribygningen er HØY.
Vi startet turen med å ikle oss grå labfrakker og labbe opp til øverste etasje. Her er det en viss utsikt.
En maltheis transporterer malten opp til toppen av destilleriet. Her slippes malten ned i mølla, som altså er det første leddet i prosessen som har fått pass i høyblokka.
Deretter «faller» gristen ned en etasje til meskekaret, tilsettes vann og vørteren kan ekstraheres. Den renner pent og pyntelig ned en etasje til, til bryggekarene, der den tilsettes gjær og får bli til øl. Så er vi klar for den morsomme biten, det vil si destillasjon. Mackmyra har lekre, tradisjonelle stills av den skotske typen.
WashstillSpiritstill
Her, eller rettere sagt i etasjen under den bildene av stillsene er tatt fra, finner vi en ting til som er unikt for Mackmyra (meg bekjent). Det gamle nordiske begrepet for den dingsen spriten renner gjennom for inspeksjon, «the spirit safe» i Skottland, er nemlig spritklokke. Og spritklokker er nettopp hva Mackmyra har.
Man får lyst til å gni seg i hendene og bryte ut i et «Ahahahahaaa» i beste gal vitenskapsmannstil på dette punktet, faktisk. Labfrakken hjelper ikke.
Ikke lenge etter besøket ramlet jeg over et bilde fra Romedal brenneri, av deres spritklokke. Det kan sees hos Digitalt museum.
Hadde vi vært på ferie uten barn hadde vi nok sørget for å få booket oss en middag med tilhørende smaking i restauranten. Som det var siklet vi litt over baren.
Jeg som ikke kjører fikk også et par kjappe smaksprøver, men nå begynte tålmodigheten til selskapets yngre deltagere å svinne hen, så jeg måtte glatt konstantere at det fikk bli med et par kjappe. Mackmyra Midnattsol har jeg smakt igjen under bedre forutsetninger senere, men her følger inntrykket av de to andre:
Mackmyra Moment Bärnsten (flaske 1550 av 1550…!) 49,8 % luktet av appelsinskall, eik og timian og hadde hint av røyk på nesa. Den smakte eik, appelsinskall og mørk sjokolade.
Mackmyra Moment Malström 46,4 % luktet eik, kald stein og aske, og smakte lett bittert med litt fuselpreg (av den gode sorten), og dessuten honning, frukt og aske.
Jeg hadde gladelig tatt meg en durabelig dram av hvilken som helst av dem og forskanset meg i et hjørne, men var nødt til å takke pent takk for turen og pakke familien i bilen for neste etappe av Tour de Suède i stedet (det var vår siste morgen i Gävletraktene). Det var også det siste destilleri- eller bryggeribesøket, så da kan jeg utrope meg ferdig med rapportene, bare et halvår etter turen. Akk ja.
Fra Mackmyras produktside: «amerikansk och svensk ek, sherry och bourbonfat tillsammans med slutlagring på fat som innehållit svenskt vin gjort på björksav».
Nese: Spesiellt. Det er definitivt noe kvae- eller sevjeaktig her. Jeg får også litt lyng- og honningassosiasjoner. Kanskje litt søt tobakk også? Med vann får den litt halspastillkarakter, mint lurer og et hint av salmiakk og pepper.
Smak: Honning her også, og kvae. Vanilje og koriander. Mer treverk på smaken med vann, men også litt av tobakken fra nesa.
Kommentar: Spesielt, men veldig godt. Spennende nese og kompleks, men velkomponert smak. Det blir litt sånn «Men er det whisky?»-følelse, men når det er så vellykket er jeg ikke sikker på om jeg bryr meg.
Nese: Bringebærdrops, marshmallows og solbærbusk. Med vann dukker malten opp, samt vaniljesukker og svart te.
Smak: Malt, solbærdrops, litt fusel og et hint av plast. Med vann finner jeg svart te også på smaken.
Kommentar: Utrolig fruktig og god. Det er mye som skjer på både lukt og smak og jeg liker det. Spørs om ikke jeg blir nødt til å kjøpe en flaske. I så fall kommer jeg nok tilbake med mer utfyllende smaksnotater når jeg får smakt den i fred og ro.
Nyspriten i Vit hund er av den typen Mackmyra kaller «Elegant», altså destillert av urøkt malt.
Nese: Svovel, en anelse aprikos, tydelig malt- og kornpreg. Mandler og litt fenikkel. Med vann får jeg sitron og litt aceton, etterhvert honningmelon og mandelessens. Svovel og fusel også med vann.
Smak: Krydder, fersken, hint av ananas. Tydelig kornpreg også på smaken. Skarp ettersmak. Med vann kommer mer krydder; kardemomme og koriander. Dessuten bakte, melete epler.
Kommentar: Dette er godt, det er nesten så man kan tenke at det er bortkastet å lagre det, men siden det er godt på en helt annen måte en whisky kan man kanskje si «Ja, takk, begge deler»? Mye smak og lukt, og den åpner seg på forbilledlig måte med vann. Litt røff nyspritlukt, men det må man nesten forvente og personlig synes jeg det lukter ganske godt det også (liker man whisky som lukter tjære er det kanskje ikke så rart å like nysprit som lukter svovel?). Tydelig og klart kornpreg gjør at man aldri er i tvil om hva spriten er lagd av.
Whiskyen har ligget på fat som tidligere har holdt Ægir Lindisfarne.
Nese: Pæreis (Pigalle), eikekrydder, gress. Vann forsterker eikepreget og åpner for noe søtt krydderaktig.
Smak: Malt, vanilje, frukt, også her pære og pæreis. Banantwist på ettersmaken. Vann åpner for mer eik og eikeparfyme.
Kommentar: Forsterker mitt inntrykk av Mackmyra som «skicklig» whiskyprodusent. Jeg har til gode å smake noen virkelige stjerner fra dem, men alt jeg har smakt de siste årene har vært over gjennomsnittet gode drikkewhiskyer, ting jeg gjerne kunne kjøpt en flaske av ved passende anledning, men ikke helt bra nok til at jeg «løper og kjøper». Hva de drev med med Preludium vet jeg ikke, siden de tre eller fire jeg smakte fra den serien var helt udrikkelige, men nå har de tydeligvis fått orden på sakene.
Nese: Vanilje og karamell. Tropisk frukt i bakgrunnen, ristede nøtter og litt brente mandler. Med vann kjenner jeg fortsatt nøtter, men også «four red fruits»-te og eik.
