Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Destillert 21.02.1975, tappet 05.08.2010, lagret på bourbonfat med fatnummer 553.
Det er en åpen hemmelighet at Signatorys Rare Ayrshire inneholder Ladyburn, men de får ikke lov til å skrive det på etiketten.
Nese: Shortbread, honning. Med vann får jeg lett syrlige epler, og etterhvert vanilje og bruspulver.
Smak: Fruktig eik, tydelig maltpreg. Mer eplekake med vann.
Kommentar: Slett ikke dumt, men mindre kompleks enn man kunne ønske.
Smakt på Casc i Aberdeen.
Nese: Eik og vanilje, lakrispiper.
Smak: Eik, appelsinmarmelade og appelsinskall, møbelpolish, hampstoff brukt til å tette tønna med.
Kommentar: Nja. Helt grei, men ikke noe å skryte av.
Da skulle serien være komplett. Bladnochs første tre tapninger fra Armstrong & Co: Bourbon Matured, Sherry Matured og i dag Lightly Peated.
Nese: Subtil røyk, vedfyrt badstue, vanilje og vaniljekrem. Med vann blir vaniljepreget sterkere, men minner mest av alt om lett brent vaniljesaus fra pulver som har fått stå i kjelen til dagen etter og koagulere. Det er noe kunstig intenst over vaniljen.
Smak: Emmen tresmak, vanilje og vått, morkent, litt brent treverk. Mer vaniljekrem med vann, litt lett røyka vaniljekrem.
Kommentar: Fordelen med å eie sitt eget destilleri er at man kan eksperimentere villt. Ulempen er at man, med mindre man har ubegrensede midler tilgjengelig, må tappe og selge resultatet av eksperimenteringen. En total katastrofe er ikke denne tapningen, men spesielt god er den heller ikke. Smaken er ikke så verst når vannet har dempet inntrykket av morkent treverk, men «ikke så verst» er ikke bra nok, og det er ikke et snev av kompleksitet her. Det er drikkelig, men bare med et nødskrik.
Her er altså sherryvarianten av tapningene Bladnoch slapp i 2008. Bourbonvarianten finner du her, Lightly Peated følger.
Nese: Smørbukk og tørkede tranebær, hint av eik. Vann henter fram gule blomster og kvae, men hovedinntrykket er fortsatt karamell.
Smak: Karamellsaus med et hint av brent gummi. Noen som har vært uforsiktige med hvilket redskap de rørte i det varme sukkeret med? Brentsmaken blir tydeligere med vann, men mister litt av gummipreget.
Kommentar: Her er det ikke spart på fatpreget. Når jeg smakte disse tre tapningene første gang mener jeg at jeg foretrakk bourbonvarianten, det har endret seg. Det frister definitivt mer å drikke mer av denne. Samtidig er det ikke akkurat noen stor stjerne. Den unge alderen er kamuflert av fatet og det smaker og lukter mest karamell, ingen videre kompleksitet å spore, men det er ganske godt og jeg kunne fint tatt den med som kosewhisky på hytta.
Denne åtteåringen ble lansert i 2009 og er den første generelt tilgjengelige tapningen fra Armstrong & Co fra Bladnoch. La oss se om den er mer moden enn seksåringen.
Nese: Sprit, sitron, syrin, vanilje og malt. Med vann får jeg litt melne, men likevel syrlige epler, lyng og krattskog.
Smak: Vaniljen er tydelig, malten gjemmer seg litt bak. Tørt treverk og gjærdeig. Med vann blir den fruktigere; sitron og epler. Eikebitterhet på ettersmaken.
Kommentar: Egentlig drikkelig på 55 %, men om du skal ha i vann, ha i mer enn noen dråper, for med bare noen dråper blir den litt i overkant fyrrig. Kjemi er rare greier, men man frigjør tydeligvis noe fusel eller noe.
En lett whisky, og fortsatt har den noe ungt over seg, men denne er langt mer lovende enn lillebroren.
Legg forøvrig merke til de fine fargene reflektert i flaska på bildet over. De skyldes at jeg gikk ut på verandaen for å ta bilde, og vi har himmel som ser sånn ut i kveld:
Etter at Raymond Armstrong tok over Bladnoch tok det noen år før han hadde egendestillert whisky å tappe. I 2008 slapp de tre tapninger, hvorav dette er en, de to andre var Sherry Matured og Lightly Peated (og smaksnotater følger selvsagt for de også). Nå er jo destilleriets fremtid atter en gang i det blå, vi får håpe en seriøs kjøper dukker opp, for at det kan produseres god whisky på Bladnoch er det liten tvil om.
Nese: Ung sprit. Sitrus, særlig sitron og et litt kjemisk preg, som tilsamme leder tankene inn på sitronduftende vaskemidler. Det ligger også noe blomsteraktig og lurer. Med vann dukker vaniljepreget opp og jeg får sterke assosiasjoner til den sitronsmakende vaniljekremen vår lokale italienske café er glad i. Jeg er ikke like glad i den i kaker (jeg synes vaniljekrem skal smake vanilje), men i whisky er det ikke helt dumt. Desverre skjemmes lukta litt av en litt emmen sødme og et hint av fjøs (sannsynligvis fusel som ville forsvunnet med lenger lagring).
Smak: Malten er tydeligere på smaken, men hovedinntrykket er også her ung sprit. Vaniljebitterhet og lett eikepreg også. Med vann blir den litt udefinerbart bedre.
Kommentar: Dette er ikke vondt, men det er ikke voldsomt god reklame for Bladnoch heller. Først og fremst er 6 år tydeligvis for lite for denne spriten, men jeg synes også at det mangler litt i form av kompleksitet som pleier å være der også i ung alder på ting som skal utvikle seg til å bli strålende.
‘Gleaming’ er kode for Glenkinchie, som Diageo ikke tillater at uavhengige tappere skriver navnet til på etiketten. Denne er destillert august 1973 og tappet mars 2001 og fatet ga 318 flasker, så begrunnet gjetting vil tilsi et hogshead og da er sannsynligheten for bourbonfat stor.
Nese: Stikkelsbærbusk, honningmelon, tørt treverk og kandiserte appelsiner. Med vann kommer marsipan og gule epler.
Smak: Svart pepper og tørt treverk, vanilje og appelsin. Malten bryter gjennom med vann, ellers er det mye av det samme, men jeg får mentol på ettersmaken.
Kommentar: Hissig på 50 %. En ganske spennende Glenkinchie, den var enda mer uvanlig den gangen vi kjøpte den, siden standard Glenkinchie da var virkelig kjedelig. Uavhengig tappet Glenkinchie er fortsatt en sjelden vare, så vi er litt uvillige til å tømme denne, men jeg tror nok vi bør helle over på mindre flaske om ikke så lenge.
Destillert våren 1991, tappet våren 2004, DL ref 1223.
Nese: Treverk, tyttebær, maltsukkertøy. Med vann glir det over i litt jordbærsyltetøy og malten trer tydeligere frem.
Smak: Tørt treverk, lett bitterhet, fersk ved på ettersmaken. Med vann blir bitterheten mer appelsinskallaktig og jeg får litt malt i tillegg til treverket.
Kommentar: Når en flaske har vært åpen i nærmere ti år er det vel på tide å tømme den? Det sagt er det ikke noe galt med denne, den har også vært ganske full de årene den har stått åpen, så det er minimal oksidering som har skjedd. Jeg har forståelse for hvorfor denne er tappet såpass tidlig, for det har nok vært et ganske aktivt fat når man ser å hvordan treet dominerer smaken. Vel, mulig det ikke er derfor de tappet det, for de offisielle smaksnotatene nevner ikke treverk med ett ord. I alle fall, ingen dårlig dram, alt treverket til tross, den faller ned på rett side av whisky kontra flis diktomien, men noen løp og kjøp er det ikke (like greit, kanskje, om du vil smake en dram får du heller invitere deg selv hjem til oss – det er forøvrig ikke så vanskelig å få en invitasjon hit).
Fat nummer 779.
Nese: Bladnoch… Malt, tørt gress, vanilje og gule epler. Med vann: Epletre.
Smak: Bitrere enn ventet fra nesa, gule epler igjen, eik (treverk) og litt oljete.
Kommentar: Helt grei.
Nese: Malt med et visst preg av syrlige epler. Eplene blir tydeligere med vann, og får følge av noe behagelig floralt og støv.
Smak: Mel, tørt høy og epleblomster. Den får en smule bitterhet med vann, akkurat nok til å skape interesse, ikke så mye at det blir ubehagelig på noen måte. Eplene blir mer gule epler og mindre blomster.
Kommentar: Den er fruktigere enn jeg husket den. Ellers har jeg nok smakt bedre Rosebank, men det har vært enkeltfatstapninger. Til en 12 år gammel standardtapning (dengang da) å være blir det ikke så mye bedre enn dette her.
Nå til dags er det bortimot umulig å få tak i Flora & Fauna annet enn på auksjon, og prisene kan bli ganske latterlige for de mest ettertraktede destilleriene. Men kommer du over en nedstøvet flaske bakerst på en hylle på en liten Spar-butikk på den skotske landsbygda er det egentlig ikke så mye å tenke over: Kjøp den.