Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Plommer, hint av lakris, kaffe. Med vann grønt treverk, kanel.
Smak: Eik, selje, tørkede tranebær. Med vann gurkemeie og kull.
Kommentar: Ikke en typisk sherrywhisky, akkurat, selv om det er enkelte gjenkjennelige elementer. Ganske godt, på sett og vis.
Fredagen opprant med strålende vær. Vi startet dagen med mer banning over stekepannene, men likevel ypperlig frokost, og klarpakking av kofferter siden vi dessverre skulle forlate Campbeltown utpå ettermiddagen. Heldigvis hadde vi fått klarsignal til å la alt stå i leiligheten fram til avreise, så uten baggasje satt vi kursen mot Springbank igjen, og dagens første (og forsåvidt eneste) smaking, nemlig Cadenhead Warehouse Tour med Mark Watt.
Mark startet med å fortelle litt om Cadenhead som uavhengig tapper og opplyse om at vi skulle smake på en 3-4 whiskyer. Det uvanlige med Cadenhead sine lagerhussmakinger er at etter seansen får du bestille flasker fra fatene som ble smakt, som så tappes og utleveres i butikken samme dag. For å gjøre det hele ekstra spesielt har de satt av en rekke fat (langt fler enn de som smakes på en slik seanse, så du kan ikke vite på forhånd hva du skal få smake på) til disse smakingene, og de fatene vil aldri bli tappet som enkeltfatstapninger. Det er dermed helt eksklusive dråper du har muligheten til å kjøpe med deg.
Marks «3-4» viste seg å være noe av en underdrivelse, og vi var til slutt gjennom 7 whiskyer og en rom. I tillegg var kvaliteten (ikke overraskende) slik at jeg gladelig hadde kjøpt et par flasker fra hvert fat om lommebok og baggasjekvote hadde tillatt det. Men tre bestillinger ble det på meg, en Springbank, en Caperdonich og en Caol Ila. Etterhvert som disse flaskene åpnes kommer det smaksnotater, selvsagt, under selve smakingen hadde jeg mer enn nok med å rangere fra «usannsynlig godt» til «himmelsk, kan jeg få adoptere fatet?» og bestemme meg for hvilke jeg skulle prioritere.
Noe omtåket og overveldet kom vi oss ut i sollyset igjen, og vandret rundt kvartalet for å få med oss en omvisning på Glengyle.
Historien bak Glengyle er litt morsom, da det altså har vært destilleri der før en gang, men det ble nedlagt i 1925 og bygningene lå brakk i mange år. Så raslet SMWA med sablene og viste til at for å kunne kalle Campbeltown egen region måtte de altså ha noe mer enn to destillerier. Tre, for eksempel. Vel, ok, tenkte Mitchell-familien da. Da får vi starte opp igjen et destilleri, slik at vi blir tre. Og slik ble altså Glengyle gjenopplivet. Så viste det seg at gjennom kjøp og oppkjøp var det et annet selskap som eide rettighetene til navnet Glengyle (eller Glen Gyle) som varemerke for whisky (Glen Gyle er en blend). Destilleriet kunne selvsagt beholde navnet sitt, men whiskyen tappet på flaske måtte pent selges under et annet varemerke. Derav Kilkerran.
Glengyle er bare operativt noen få uker i året enn så lenge, det er det samme teamet som normalt jobber ved Springbank som tar seg noen ukers «ferie» på Glengyle. Produksjonen kom i gang i 2004, så det er først i år at whiskyen har nådd tolv års alder og en «standardtapning» på 12 år ble lansert nå i høst (smaksnotater for vatting sample for denne). Det har vært sluppet whisky fra Glengyle før også, men da i begrenset opplag som årlige Work in Progress-tapninger (fra før har jeg smaksnotater for 1. utgave og 5. i bourbon- og sherryversjon).
Som man kan forvente var det en del oppussingsarbeid som skulle til for å gjenåpne destilleriet etter 80 år i møllpose, men i dag framstår Glengyle som særdeles velholdt. At bygningene er kritthvite med svart treverk hjelper på inntrykket. Utenom mølla rommes hele destilleriet i et stort rom, med meskekar, fire gjæringskar og to panner; en wash still og en spirit still.
Under ryddingen av området kom et «vindu» i murveggen langs baksiden av destilleritomta til syne som perfekt rammer inn tårnet til Kilkerran Church, og denne utsikten ga inspirasjonen til Kilkerrans logo og navn. Kirken ble forresten delvis grunnlagt/betalt for av John Ross, en av det gamle Longrowdestilleriets eiere.
En annen ting det er verdt å få med seg på Glengyle Open Day er det som har fått navnet Cadenhead Lucky Dip Bar. Man har samlet noen hundre fatprøver og andre småflasker (10-35 cl), mange, ryktes det, fra Mark Watts kontor. Som kunde betaler du fem pund og får trekke tre lodd med nummer som korresponderer med nummer på flaskene. En mildt sagt genial ordning for oss med beslutningsvegring. Har du lyst til å skrive skikkelige smaksnotater kan du få «barpersonalet» (det vil si Cadenhead-ansatte) til å helle smaksprøven din rett i en prøveflaske i stedet for i glasset. Sånn sett er det en fordel med sjenkeregler som tillater «off sales». (Jeg hadde med meg fire smaksprøver hjem fra lotteriet: Teaninich 1993, Cooley 1992, Port Dundas 1988 og Girvan 1988.)
Nå begynte tidspunktet for avreise å nærme seg, men først måtte vi få hentet (og betalt for) whiskyen fra lagerhussmakingen på Cadehenhead-butikken (som hadde fortjent mer oppmerksomhet fra oss enn den fikk på denne turen. Vel, en annen gang). Det var lettere sagt enn gjort, for de hadde fått såpass mange bestillinger (det var vel ikke bare vi som synes det var godt) at tappingen tok lenger tid enn først anslått. Men til slutt fikk vi flaskene i hende og kunne puste lettet ut med i alle fall en halvtime til gode. Bussen fra Campbeltown til Glasgow går fra havneområdet, og beleilig nok er det utsikt til holdeplassen fra uteserveringen til The Black Sheep. Bussturen foreløp uten problemer, og i Glasgow fikk vi lokalisert og sjekket inn på The Rennie Mackintosh Hotel.
På vei mellom busstasjonen og hotellet hadde vi sett en lovende pub som reklamerte med både «craft beer» og «food», men når vi gikk tilbake dit for å sjekke nærmere oppdaget vi en ulempe med Glasgow på en fredag kveld: Det er fullt av folk og de er veldig glad i VELDIG HØY musikk. Vi ble møtt av en vegg av lyd når vi åpnet døra og snudde på flekken. Dessverre var det tydeligvis en generell sykdom snarere enn et enkelt tilfelle, for alle steder vi testet var like ille. Til slutt fant vi en pub som hadde et støynivå vi litt under tvil kunne leve med, i alle fall lenge nok til å få spist middag. Vi hadde akkurat rukket å bestille (og betale) for maten når de også skrudde volumet opp. Vi har vært blidere.
Erfaringen innbød ikke til noe videre tur på byen. Eva og Mads gikk tilbake til hotellet, jeg gikk meg en tur og fant BrewDog. Puben var like lite innbydende som resten av Glasgows uteliv, men flaskebutikken var åpen, så jeg fikk kjøpt et par spennede øl. Etter det ruslet jeg også tilbake til hotellet, jeg hadde planer for en rimelig tidlig start på lørdag.
Først om Open Day-tapningen. Den er 8 år gammel, kommer fra eks-sherryfat og er tappet på 56,4 %. Om jeg ikke husker helt feil kostet den femti pund, men det er ingen grunn til å stille seg i kø, det ble utsolgt i løpet av festivalen.
The Norlan Glass virker en smule mer gimmicky enn jeg normalt føler behov for, men det er jo morsomt å prøve nye ting… «Meet the glass that will change whisky» proklameres det på hjemmesiden, og da kan man jo spørre seg om det nå virkelig er slik at whisky trenger å forandres? Jeg liker i grunn whisky godt som det er, jeg. Det er mange fine ord om designprosessen på hjemmesiden, så om du er nysgjerrig kan du lese der, men jeg blir jo sittende igjen å lure på om ikke designerne er litt forvirret når de later til å mene at en tumbler er mer estetisk, men at den dessverre ikke er noe særlig bra for å lukte på whisky med så derfor er løsningen å putte et tulipanformet glass oppi tumbleren. Eller har jeg misforstått noe? Nå er det ikke en rett-frem tulipanform oppi, heller, den er aerodynamisk eller noe sånt.
Vel, the proof is in the pudding, så da får vi vel teste. Blindtesting er praktisk umulig, er jeg redd, men jeg har tenkt å forsøke å være uhildet, selv om kommentarene så langt kanskje ikke tyder på det.
I mitt vanlige glass lukter det «toffee apples» og lett eik. I Norlanglasset finner jeg også karamell og eik, men i tillegg lukter det mye, vel, glassflate. En sånn litt tørr, nøytral lukt.
Smaken er preget av sherrytoner, litt sot og svidd gummi (men på den rette siden av «overeika»). Smaken er rimelig lik fra de to glassene, noe annet er vel kanskje ikke å vente.
Med et par dråper vann får jeg mer rosiner og fruktkompott fra tulipanglasset, mens jeg finner mer eik og et hint av røyk i Norlanglasset. Det blir etterhvert mer tørr eik og røyk også i tulipanglasset, mens fruktkompotten dukker opp i Norlan. Enda litt mer vann og Norlan snur mer mot marmelade, mens det dukker opp en lett medisinal tone i tulipanglasset.
Med vann har det blitt røyk og sot på smaken, og ett hint av det medisinale finnes også, men hovedinntrykket er akkurat på grensen for mye eikepreg.
Konklusjonen om whiskyen: Vel, jeg er litt i tvil. Den er i grenseland til overeika, men samtidig har den noe ved seg som jeg finner tiltalende. Jeg tror jeg må komme tilbake til den en dag når den kan få være hovedfokus framfor glasstesting.
Konklusjon om glassene: Luktmessig kan jeg ikke se at det skiller så mye. Til å begynne med synes jeg Norlan virket for vidt, at det slet med å samle aromaene nok, men definitivt med et par dråper vann er det pluss og minus med begge glassene, samtidig som aromaene fra whiskyen oppleves lik, i den forstand at det er tydelig at det er den samme whiskyen.
Når det kommer til å drikke av glassene, derimot, har jeg en alvorlig innvending mot Norlan: Den doble veggen gjør at kanten på glasset blir veldig tykk. Vi snakker solid kaffekrustykk. Og for en drikk du skal nippe til (vel, jeg nipper i alle fall, andre kanskje drikker solide slurker, hva vet jeg) er det langt fra optimalt. Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor designen er slik, man kunne vel oppnådd dobbel vegg, men hatt akkurat overkanten mer sammenpresset. Som det er virker det hele litt klønete, og det føles klønete å drikke av.
Ellers er det smått uvant å holde i noe som har tumblerfasong når jeg skal nose og smake whisky, men glasset er forsåvidt godt å holde i, det ligger bra i hånden, så det tror jeg er en vanesak. Det er også usedvanlig stilig å se på, det skal de ha, og på grunn av fasongen står det nok rimelig støtt, uten at jeg gikk inn for å teste det akkurat.
Men hovedinntrykket jeg sitter igjen med, basert både på opplevelsen og beskrivelsen av glasset er at det egentlig er ment å revolusjonere whisky for folk som drikker whisky fra tumbler. Og da er jeg ikke i målgruppen.
The Whisky Reviewer har også testet Norlanglass og kommet til en litt annen konklusjon enn meg (selv om han også snakker om «fragile» Glencairnglass, som vel er en av de få glasstypene jeg har til gode å klare å knuse).
Kilkerran 12 år ble lansert fredag 12. august 2016. I første omgang er den tilgjengelig i Campbeltown, men etterhvert får den videre distribusjon. Når vi var på Campbeltown Malts Festival i mai var det en vatting sample av 12-åringen som sto på bordene under festmiddagen og som jeg ved en inkurie endte med en noe generøs sample av. Det minste jeg kan gjøre til gjengjeld er vel å skrive smaksnotater for den. Det skal påpekes at det ikke ble sagt noe om hvor nær dette er det som ble det endelige produktet. Denne er også 50 %, mot 46 % for versjonen som kom i salg.
Nese: Solide doser sitrus, mest sitron, dessuten gin-aktig krydder, det vil vel si einerbær og urter. Med vann finner jeg mer honning og eik, men fortsatt mye sitrus.
Smak: Einerbær og urter, litt eik. Med vann noe eikebitterhet, tørket frukt av det syrligere slaget og kandisert appelsin.
Kommentar: Den smakte godt i Campbeltown, den smaker godt nå. En positiv utvikling for et destilleri jeg følger med stor interesse. Det er heller ikke direkte negativt at tapningen er priset, i alle fall «ved kilden» til bare 30 pund. Et røverkjøp, i dagens marked. Det blir spennende å se om vi får den til Norge og hva den eventuelt vil ende med å koste her.
Man kan ikke ha whiskymiddag uten sekkepipe, eller noe sånt.
Prisen for middagen er ganske stiv, 250 pund, men det har sin årsak. Før middagen åpnes nemlig tre fat og alle gjestene får smake, deretter stemmes det (på enkleste måte, ved håndsopprekking) og det mest populære fatet tappes på flasker mens gjestene spiser, og så får man med seg en flaske når man forlater festen (evt. henter den dagen etter, men mer om det senere).
De tre fatene vi fikk smake på var som følger:
Kilkerran Madeira-fat 2004
Kilkerran Fino sherry-fat 2004
Kilkerran romfat 2004
Alle tre var rett og slett skikkelig gode, men vi tre var vel enige om at det første var best, og heldigvis var flertallet enige med oss.
Etter fattestinga var det velkomstdrink av Old Raj Gin (evt. gin+tonic) eller prosecco, og nibblies, blant annet en veldig god ost. Og så beveget selskapet seg inn i et pyntet maltloft. Vi endte på bord med både Jon, Ivar og Mark, og det var riktig så trivelig.
Reisefølget mitt var i ekstase over forretten, særlig de røkte blåskjellene (hvorfor er ikke røkte blåskjell en greie i Norge, egentlig?), men jeg var… vel, sjømat, osv. Vi har vel vært innom temaet før. I alle fall, selv jeg visste å sette pris på kvaliteten (og kaviaren var namme), og vi gledet oss til hovedretten. Den viste seg å være litt skuffende i forhold. Helt grei på smak, men litt uinspirert. Desserten var, i Evas ord, en «unmitgated disaster». Jeg får ta henne på ordet, for innen vi kom så langt hadde ukas søvnmangel (utvilsomt i kombinasjon med mengden whisky og øl konsumert) fått meg til å takke for meg og labbe tilbake til Argyle Street for å sove. Uten whiskyflaske med med en heller solid sample fra Kilkerran 12 år vatting sample flaska som sto på bordet vårt (Red: smaksnotat her). Kombinasjonen trøtt, beruset og eneste-tomflaska-jeg-har-er-en-halvliter var kanskje ikke helt gjennomtenkt. Heldigvis fikk de som holdt ut lenger ved bordet mitt påfyll i form av ny flaske, så de ble ikke sittende tørrlagt resten av kvelden.
Får du ikke nok Campbeltown? Ben Cops fra Ben’s Whisky Blog var også på festivalen.
Nese: Sitronduftende vaskemiddel (men mer sitron enn vaskemiddel) og tørr sherry. Vann endrer ikke så mye, mindre alkoholstikk demper vaskemiddelinntrykket heldigvis, men eller får jeg ikke så mye mer ut av den.
Smak: Tørt treverk, sitrus og en litt emmen sødme. Trelakk. Med vann får jeg bittert appelsinskall.
Kommentar: Jeg foretrekker helt klart bourbonvarianten. Denne er det liksom ikke noe eksepsjonelt ved, det er bare grei drekka. Kanskje jeg kommer unna med å kjøpe én flaske på fredagens slipp. All den tid jeg uansett ikke har komplett rekke trenger jeg jo ikke å kjøpe annet enn det jeg har lyst til å drikke (og siden mine flasker uansett er åpnet er jo samlerverdien null i alle fall).
Neste fredag er det polslipp igjen og en av nyhetene er Kilkerran WIP6 ganger to. Jeg er fristet, men for å hjelpe meg å ta en avgjørelse kan det jo være lurt å smake skikkelig på WIP5, eller hva?
Nese: Ungt tre, lime, einertre og vanilje. Med vann finner jeg mer sitrus og sitron, tørre urter (rosmarin?) og malt.
Smak: Tørt treverk, vanilje, granbar og sitrus. Vann åpner for bitrere trepreg, men også for malt og støvete plankegulv.
Kommentar: Det er jo ikke akkurat vondt. Jeg likte eneren best, og angrer på at jeg ikke kjøpte fler av den, egentlig, men det hadde jo også vært hyggelig å ha fler i serien (strengt tatt skulle jeg jo sørget for å kjøpe 2-4 også…). Det spørs om jeg ikke ryker på en flaske eller to når fredagen kommer.
Nese: Pærer, vegeatsjon. Jeg får også noe som minner om grillet kjøtt. Lakris. Veistøv. Med vann blir vegetasjonen mer tydelig, med en søtlig, blomstrete tone.
Smak: Treaktig, på en god måte, gir assosiasjoner til et sagbruk. Søtt bakverk, vanilje og vaniljekrem. Litt gressaktig også. Ganske kompleks, men alt er godt integrert.
Kommentar: En jeg gjerne vil drikke igjen. Og igjen. Så hyggelig å få en Campbeltownwhisky jeg kan skryte litt av. Veldig imponerende til å være bare fem år. Det blir interessant å se om den blir bedre med alderen eller om jeg kommer til å ønske at de tapper den så ung.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)