Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Lett røyk. Aceton og, hm, kokt ris? Bitre mandler og noe som blomstrer. Med vann får jeg kandissukker og røde epler.
Smak: Dempet røyk, krydder og sødme. Mer tydelig røykpreg med vann, det dukker opp litt tjære og litt aske. På ettersmaken lakris og litt bitterhet.
Kommentar: En ganske spesiell Laphroaig. Godt? Definitivt, men jeg savner kanskje røykbomben bittelitt.
Destillert september 1996, tappet oktober 2013. Fra en refill hogshead, fatnummer DL10020 som ga 276 flasker.
Nese: Røyk og banan og et hint av pære. Eplekompott med vanilje. Med vann blir vaniljen enda tydeligere og får også et vegetalsk og lett parfymert preg.
Smak: Forkullet vedkubbe, røyk og noe fruktig her også, men jeg heller mer mot aprikos. Dessuten vanilje. Vann forsterker vaniljen også på smaken, og et mildt parfymepreg som gir såpeassosiasjoner på ettersmaken.
Kommentar: Det blir akkurat litt for mye såpe for å kalle den perfekt, men ellers er dette en knakende god Caol Ila.
Denne kommer på polet i mai (2014). Jeg er litt fristet.
Dette er en tapning for Travel Retail (foreløpig) der whiskyen har fått en finish på nye fat av amerikansk eik (quercus alba). I følge Laphroaig selv gir denne sluttlagringen «en blanding av torvrøyk balansert med varme, krydrede vaniljetoner.»
Nese: Røyk, hint av lakris, kald røyk. Med vann får jeg vanilje og et intenst preg av fyllet i aprikostwist, pluss noe litt blomstrete og gjærbakst.
Smak: Røyka, kald stein. Med vann vanilje og gjærbakst.
Kommentar: Hverken lukter eller smaker Laphroaig, mangler helt det medisinske preget. Den burde også vært sterkere (40 %? Why, oh why?), men ellers er den ganske god.
Nese: Lær, tørket eple, røyk. Brannskadet trestige. Med vann får den litt rosinpreg.
Smak: Kjøleskapsis og lett røyk. Vann henter fram stein og tørket frukt.
Kommentar: «Føles litt tam, og jeg lurer på om det har noe med alkoholstyrke å gjøre?» noterte jeg før jeg fikk vite hva det var, og det kan vel ha vært svaret siden den er vannet ned til 40 %. Litt synd, for jeg tror den hadde vært bedre på 46 %. Smakt blindt.
Trondheim: I morgen går Trondheim whiskyfestival av stabelen. Kom, kom! Det gledes.
Islay: Ryktene går om et nytt destilleri i Port Ellen. Altså ikke et nytt (eller gjenåpnet) Port Ellen, men et nytt destilleri i landsbyen Port Ellen. Bak planene står etter sigende Sukhinder Singh og Alan G. Rutherford.
Lowlands: Bladnoch er begjært konkurs. I følge Raymond Armstrong er det ikke slik at butikken ikke går rundt, men konflikter mellom eierene (som inkluderer Raymonds bror) om hvordan driften skal tas videre og hvorvidt destilleriet bør selges eller ikke.
Norge: My Lame Beer Blog har en bra oppsummering (på engelsk) av alle grunnene til at Helsedirektoratets nye initiativ mot bryggerienes nett- og facebooksider kan virke en smule unødvedig.
Nytt innkjøp, foretatt på World of Whiskies på Gatwick på vei hjem fra London.
Nese: Røyk, karamell og kandiserte appelsiner. Jernbanesviller og romtrukne rosiner. Med vann dukker malten opp, og jeg får kandissukker og fullkornskjeks. Dessuten syrlige epler, sitrus og furu.
Smak: Jernbanesviller og bålrøyk. Tørket aprikos. Klarere røyk med vann, og mindre sødme, men likevel malt og varmt treverk. Mild, men relativt lang ettersmak med tre, røyk og appelsinskall.
Kommentar: Det er mulig denne NAS-trenden er en uting, men det er vanskelig å være negativ når tapningene er så gode som Bunnahabhain sine. Det er stor fare for at denne blir et like fast inventar i skapet som Darach Ur er (jeg kjøpte forøvrig ny flaske av den også på turen, så smaksnotat for Batch 9 kommer om ikke alt for lenge).
Nese: Røyk, ull, tjære og fløtekaramell. Vann endrer ikke mye, men løfter fram ren røyk litt mer og jeg får et hint av voks.
Smak: Fryseris, aske og stein. Med vann kommer malten fram i bunnen og det blir et visst vokspreg også på smaken.
Kommentar: Dette synes jeg er innmari godt. Jeg er nok en uhelbredelig peat-freak, for selv om jeg også liker whisky uten røyk får jeg alltid litt sånn «Åh, endelig!»-reaksjon når jeg får god torvrøyk i glasset. Akk ja. Det er i alle fall ikke noe å utsette på denne Laphroaigen, det er ikke noe utilbørlig ungt preg over den selv om den er bare 7 år og det er en god del kompleksitet som slår gjennom røykpreget.
Nese: Epler, et hint av gummi (litt rart, siden det er noe jeg normalt ville assosiert med sherrytønner).
Smak: Jeg vet denne er uten torvrøyk, men jeg får sterke bålvibber likevel. Ikke røyk, akkurat, men varme og ild og litt aske. Perfekt balansert sødme. Vanilje. Bitter vanilje på ettersmaken, som funker bra som avslutning på sødmen.
Kommentar: Smakt med delvis tett nese, men jeg liker virkelig dette. Virkelig. Den trykker på alle de riktige knappene med perfekt timing. Eller noe sånt. Dessuten er den tappet på perfekt styrke. Jeg burde sikkert ha oppi noen dråper vann for å åpne for skjulte estere og slikt, men det får vi ta en annen kveld. For en forkjølet nese er 46,3 – merkelig tall – akkurat passe.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Tillegg i nåtid: Bunnahabhain Darach Ùr har blitt en av mine standard «kosedrammer». RIktignok var batch 1 best av de jeg har smakt, men vi har tømt et par flasker siden den gang, og det er en av tapningene jeg helst vil ha tilgjengelig i skapet på ethvert tidspunkt. Det er forresten på tide med påfyll, kanskje også på tide med et nyskrevet smaksnoat?
Denne er det bare produsert 750 flasker av, og en helflaske går for rundt 20.000, så det er en eksklusiv dram vi snakker om.
Nese: Pigalle (pæresaftis), krydder, eik, sitron og appelsin, kandisert appelsin. Med vann finner jeg plutselig jordbærsyltetøy.
Smak: Pære. Vann henter fram krydder og mer frukt. Jeg får dessert med fløte-assosiasjoner.
Kommentar: Det er godt. Veldig godt, faktisk. Men jeg liker strengt tatt Darach Ùr bedre, også uten å ta hensyn til pris. Men, for all del: Særdeles drikkelig.
Fun fact: Dette er et forsøk på å gjenskape stilen Bunnahabhain produserte fram til 1963 når de skiftet fra egen gulvmalting (der det ble tørket med peat) til kommersiell malting. Bunnahabahins «normale» malt i dag produseres på fastlandet til samme spesifikasjon som Deanston (et annet Burns Stewart destilleri) < 2 ppm, altså tilnærmet ingen røyk. Malten til Toiteach maltes ved Port Ellen.
Toiteach kan forøvrig uttales på to måter: Toitch eller Totchk. Ingen av dem helt opplagte for oss ikke-skotter…
Nese: Våt røyk. Røyka, våte ullsokker. Krydder. Med vann kommer røkt bacon, nøtter og vanilje.
Smak: Litt sur røyk (men ikke vondt sur). Med vann går det mer over til grillrøyk.
Kommentar: Perfekt hyttedram. Mer spennende nese enn mange i samme «klasse».