Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Søte Bartlettpærer, kommers eplesider.
Smak: Omtrent som lukt, men mindre tydelig pærepreg.
Kommentar: Endra mindre å trakte etter enn orginalen. Blir ikke kjøpt igjen, ikke engang om jeg har fryktelig lyst på sider og dette er det eneste alternativet.
Dette er forresten ekte pæresider, altså perry, ikke bare smakssatt eplesider (eller eplevin med kullsyrevann). I alle fall i henhold til etiketten som hevder: «The only fruit we use in Magners Pear Cider is pears.»
Ok, jeg må innrømme at jeg var skeptisk. Meget skeptisk. Men nysgjerrig, selvsagt.
Shannon’s Irish Coffey selges i to-pakning, to glasskopper med ferdigblandet irish som skal varmes i mikroen. Instruksen sier 40-45 sekunder avhengig av hvor kraftig mikrobølgeovnen er. Etterpå skal den stå i minst to minutter før man tar av folien.
Det å ta av folien var første hinder. Jeg mener jeg fulgte instruksjonene, men fikk bare av kanten på første forsøk, lokket satt like godt, så da måtte jeg til med fikling og mange fine muligheter til å søle og/eller brenne fingrene. Men det kom da av til slutt.
Smaken? Tja. Bestiller du en irish på en hvilken som helst kjip bar er det sånn ca dette du får. For meg var det kanskje hakket for mye sukker, men det er jo smak og behag og jeg har fått like mye på byen, så dersom man ikke gir detaljert instruksjon kommer det an på oppskriften til bartenderen. Det du ikke får i denne varianten er kontrasten mellom kald fløte/krem og kaffe, fløten varmes jo også opp i mikroen. Og skal du ha skikkelig god irish ville jeg vel enten gått til en bar som kan sine saker eller laget hjemme, med god kaffe og god (nok) whisk(e)y som utgangspunkt.
Og så er jeg litt, tja, skeptisk til innholdet sånn rent kjemisk. For «fløten» ligger som et støpt lag på toppen før du varmer innholdet. Mine glass ble snudd på hodet og ristet uten at det hadde noen effekt. Og før du varmer er det ikke kjølevare, så ren, ekte fløte er det i alle fall ikke.
Hovedinnvendingen min er likevel at jeg sliter med å se poenget med produktet. Jeg har testet enkeltglass med rødvin etter omtrent samme konsept, og selv om det var kjip vin kan jeg jo se bruksområder – piknikk for eksempel, selv om plastglass og en flaske med skrukork er omtrent like enkelt. Men dette? I de situasjonene hvor det kunne vært kjekt – på hytta eller ved bålet på tampen av en skitur eller noe sånt – har man jo ikke akkurat mikro tilgjengelig (altså, mange har mikro på hytta, men da er vi tilbake til: lag selv, for da har du gjerne kjøleskap og kaffetrakter og glass/kopper tilgjengelig også). Og skal man drikke en del av disse vil man jo ende med fryktelig mange irish coffee glasskopper også, det føles ikke som emballasje man bare kaster etter bruk (men det er kanskje det som er meningen?).
Konklusjonen blir dermed at smaken var ok, om litt for søt, men at du kan lage bedre irish selv og at hele konseptet bare egner seg som gimmik. Kommer ikke til å bli kjøpt flere ganger.
Cask nummer 10516.
Nese: Vanilje og lys karamell. Med vann blir det mer melkesjokolade og noe blomsteraktig, hegg muligens. Litt emment og støvete.
Smak: Sur eik, vanilje, appelsinskall og et hint av muggen appelsin. Med litt vann får jeg plutselig ganske klart parfymepreg, og det er ikke positivt. Mer assosiasjoner til ting som ikke skal drikkes, som neglelakkfjerner og trelakk får jeg også.
Kommentar: Jeg blir ikke venner med denne desverre.
PS: Håvard på Whiskymoro har også smakt denne, vi er mildt sagt ikke enige, så om du vil ha en second opinion les hans innlegg…
Nese: Lukket, men litt frukt kan anes.
Smak: Røde bær, eikebitterhet. Ettersmak av eik, gummi og kakao.
Kommentar: Ok lukt. Interessant, men ikke nødvendigvis godt.
Nese: Vanilje og appelsinskall. Et hint av aceton og noen fruktige toner. Med vann får jeg litt mer frukt og noe karamell, dessuten litt krydder.
Smak: Eik og bitterhet. Endrer seg minimalt med vann, men litt fruktighet kan spores.
Kommentar: Drikkelig, men ingen höydare.
Nese: Jordbær og eple – omtrent lik lukt som Kullamust Eple & Jordgubb
Smak: Smaker omtrent likt som Kullamust Eple & Jordgubb med en dæsj farrisvann i.
Kommentar: Ikke verdt prosentene. Kjøp must og ha i farris i stedet, både sunnere og billigere.
I går var jeg med på min første Twitter-tasting. Det var rimelig morsomt, selv om vi var litt for få deltagere til å skape noe særlig engasjerende diskusjon. Uansett er jo blindsmaking artig.
Smakingen ble arrangert av Whiskygirl, og prøvene ankom i noen relativt kule reagensrør i plast (jeg må finne ut hvor hun har dem fra…)
I den lille «krukken» var det et notat om tid og «sted», en liten flaskepost, altså.
Jeg helte opp begge prøvene i glass før smakingen begynte, og brukte den fine tapen til å holde rede på hva som var i hvilket glass.
Om du vil lese tweetene direkte, kan du gjøre et søk på #Intwhisky på Twitter, men jeg har også samlet samtalen sett fra min side på Storify. Og her er mine notater, fasiten kommer i kommentaren, så om du vil kan du jo forsøke å gjette ut fra mine notater…
Whisky nummer 1, blomstrete tape
Nese: Hermetisk fersken, med metallisk bismak. Krydder; nellik. Sitronmarmelade og stikkelsbærbusk. Sitronmelisse!
Smak: Sitron, sitronskall, krydder; mer cumin enn nellik. Ganske lett. Etterhvert kommer bourbonpreget fram, litt parfymert vanilje og søtt, krydret treverk.
Kommentar: Godt, dette. Jeg gjettet på en Speysider, f.eks. en Glenrothes, men slengte inn en «eller en Blablair». Det var ikke helt blink, kan man si. Da hadde jeg mer rett på styrke («ikke over 50 %») og bourbon-lagret. Fasiten? The Wild Geese single malt whisky på 43 %, irsk, altså.
Whisky nummer 2, stripete tape
Nese: Appelsin, sykehus-lukt (medisinsk). Med vann får jeg etterhvert røyk, røykovn, røkt fisk. Fortsatt tydelig medisinlukt.
Smak: Et hint av røyk, røkt fisk. Med vann, kaldt ildsted.
Kommentar: Faller litt mellom to stoler, denne. Vet ikke helt hva som mangler, men jeg er litt underwhelmed. Ikke vondt, bevares, men litt kjedelig, og litt ubalansert. Tipper ikke mye over 43 % her heller og forsøker meg med Campbeltown, siden det var en del som minte om whiskyer jeg har drukket derfra. Det var virkelig helt på jordet, fasiten var Old Hokonui Whiskey fra Southland New Zealand, på 40 %.
Old Hokonui har en kul – om ikke nødvendigvis innbydende – etikett, jeg låner bilde fra Whiskygirl:
Og vil du lese hennes notater kan du finne dem på bloggen hennes: Intimate whisky tasting.
I gode gamle dager – for fem år siden eller der omkring – var jeg glad i å klage over at alle utesteder i Norge som hadde sider hadde Strongbow, til tross for at langt bedre ting ble importert og var tilgjengelige på polet. Så droppet alle Strongbow til fordel for Magners, og jeg innså at jeg burde ha satt pris på at ting kunne ha vært verre. Akk ja.
Farge: Fersken, med vekt på den oransje komponenten.
Nese: Søte epler, typen rød og melet.
Smak: Søte epler, et hint av tørrhet godt gjemt bak sødmen (om det gir noen mening).
Kommentar: Egentlig er det fargen jeg har mest problem med, det minner om en krysning mellom Irn Bru og Red Bull, og lurer smaksløkene mine til å forvente noe søtt og tyggegummiaktig (som så blir en selvoppfyllende spådom, sånn virker nå engang hjernen). Smaksmessig redder det hintet av tørrhet Magners fra å være en total katastrofe. Som det er er det grei drikke så lenge det er varmt i været og sideren er kald. På en sommerlig trøndersk maikveld er det ikke så ille, men dette er ikke en sider jeg kjøper annet enn når jeg har skrekkelig lyst på sider og dette er det eneste alternativet.