Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
En Glen Garioch fra 1989, lagret på hogshead, tappet i 2015. Smakt blindt.
Nese: Litt innesluttet, tørr, noe syrlig tropisk frukt, litt pepper og chili, gress. Med vann sitronskall og sitron og stikkelsbærsyltetøy.
Smak: Eik og pepper. Med vann utvikler den kandisert sitronskall, skifer og mørk sjokolade.
Kommentar: Fryktelig vanskelig å plassere, men steingod.
Destillert 23.06.1998, lagret på eks-bourdeaux vinfat og tappet i 2014.
Nese: Valnøtter, vanilje og sukat. Mer trepreg med vann, også noe blomsteraktig og litt sitron i bølger. Litt fruktsmaksinfusert svart te også.
Smak: Druesaft, vanilje og kanel. En litt rar tresmak dukker opp med vann, jeg tenker på fuktig, halvmuggent tre, men samtidig er det en del krydrede toner. En del eikebitterhet på ettersmaken.
Kommentar: Omtrent så merkelig som vinfatlagret whisky ofte er. Det ikke på noen som helst måte fælt, men får meg likevel til å tenke på Douglas Adams og drikken som er «almost entirely, but not quite, unlike tea».
Takk til Håvard for smaksprøven.
Nese: Appelsin og appelsinskall, men også litt fusel. Havrekjeks. Med litt vann: bakte, røde epler, kanel og koriander.
Smak: Appelsinskall og et hint av ingefær. Litt fusel på smaken også. Med vann får jeg søte pærer og eik.
Kommentar: Det ble nesten julestemning av denne her. Jeg synes fuselen skjemmer litt, gubben er ikke enig. Vi har en eldre, enkeltfatstapning Glen Garioch i skapet som også har julepreg, men uten fusel. Den er definitivt bedre.