Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
I likhet med Aberlour Glenlivet er dette en gammel tapning (også denne 75 cl) fra Dufftown, og har altså fint lite med Glenlivet å gjøre.
Nese: Mørke karameller og tørkede tranebær. Med mye vann får den litt maltpreg og hint av frisk frukt.
Smak: Mer mørke karameller og litt melkesjokolade. Fint lite utvikling med vann.
Kommentar: Denne skiller seg fint lite fra den generelle oppfatningen av Dufftowndestilleriet, de lager helt grei, men utrolig kjedelig whisky.
Nese: Grønne epler, malt, lite hint av fusel. Mer epler med vann og noe mer floralt, epleblomster.
Smak: Litt generisk whisky, men ok. Gule epler, malt og fusel. Lite forskjell med vann, men fuselpreget blir hakket tydeligere.
Kommentar: NAS og veldig ungt preg, men på såpass kjedelig sprit er litt fusel nesten en fordel, så lukter og smaker det i alle fall noe. Jeg hadde håpet å bli positivt overrasket, men det skjedde ikke. Spey Cascade smaker langt fra vondt, men den er like kjedelig som det meste fra Dufftown distillery og jeg ble ikke overbevist om at det var bryet verdt å smake på Sunray og Tailfire, de to andre NASene fra Dufftown når mengden andre interessante whiskyer var så stor.
Fra en sherry butt.
Nese: Sherrytoner, krydder og musk. Litt vann henter fram et hint av gummi, men det forsvinner nesten helt igjen med mer vann. Syltet frukt og svart pepper.
Smak: Sherrytoner, men desverre også litt mye eik, gammelt lær og småsvidd gummi. Det bedrer seg ikke nevneverdig med vann. Den brente gummien sitter i som ettersmak, med vekt på brent.
Kommentar: En whisky som passer best når man ikke kan drikke. Nesa er bra, uten vann er den veldig lovende, smaken var en skuffelse. Lukta redder den poengmessig, men slanten går i vasken.
Smakt halvblindt. Det vil si: Jeg visste hvem som var importør. Det er jo galskap å la en så ren og elegant (les: kjedelig) sprit som Dufftown ligge 34 år på et sherryfat, det er dømt til å bli overeika og gummiaktig. Men så er det jo noen som liker whiskyen sin sånn, da, så kanskje det ikke er galskap likevel.
Nese: Eik, nøtter, tobakk. Med vann utvikler det seg til marsipan.
Smak: Rå potet, tobakk. Med vann nøtter og bitterpreg, rå peanøtter.
Kommentar: Krøss i taket! En Dufftown som smaker noe! Den smaker til og med ganske spesielt. God er den også. Ikke mind-blowing, men jeg tar gjerne (mye) mer.
(Smakt på Whisky-Meet 2014.)
Nese: Smørkaramell, aceton.
Smak: Malt, aceton, så litt julekake med ingefær (litt såpete) og nellik, men ikke kanel.
Kommentar: Ingen innertier, ikke fæl, men ikke veldig god heller.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
20 år gammel, destillert oktober 1981, tappet januar 2002, sherry butt, dl ref. 533, 50 %
Nese: Overraskende friskt fruktpreg, men også rosiner, tobakk og eik.
Smak: Tungt sherrypreg, tørr eik. Jo mer vann jeg har oppi, jo mer støv smaker det (samme hvor selvmotsigende det er). Tankene går til lagerhus fulle av whiskyfat, til det hjørnet der et vindu slipper inn sollys som tørker den nærmeste tønn og varmer opp støvet.
Kommentar: Litt mye flis, men ellers en av de mest interessante Dufftown-tapningene jeg har smakt (nå sier kanskje ikke det så mye).