Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eplefriskt, hageepler, med et tydelig siderpreg.
Smak: Umiskjennelig eplesider. Tydelig eplepreg med både syre og tørrhet.
Kommentar: Godt. Vi konkluderer med at produsenten lager en kommersiell og en ikke fullt så kommersiell sider, men med samme navn. Noe forvirrende, men denne oppleves klart annerledes enn den jeg drakk for en uke siden. Kanskje er det bare innbildning? Dette må vi da kunne komme til klarhet i? Følg med i neste spennende episode.
Kjøpt i Riga.
Lagret med eikechips og lønnesirup fra Vancouver.
Nese: Eple og eplesyrlighet, eikenoter.
Smak: Syrlig eplesider, men plenty eiketoner. Nesten litt røykaktig, og med et blaff av lønnesirup, eller krokanis.
Kommentar: Føyer seg inn i rekka av spennende og ikke minst gode sidere fra Seattle Cider Co. Polet nå!
Drukket fra fat på Bror.
Nese: Pasjonsfruktsorbet.
Smak: Eple, pasjonsfrukt og litt honning. Sorbet, men med et bittert blaff.
Kommentar: Og¨så god brus. Overraskende god, faktisk, men langt unna hva jeg leter etter i en sider.
Kjøpt i Riga.
Nese: Gule epler
Smak: Røde epler, litt melne. Lett antydning til bruspulver. Likevel relativt tørr.
Kommentar: Ikke helt dum. Masse eple, men litt for søtt eplepreg. Veldig god brus, da.
Kjøpt i Riga.
Nese: Eple.
Smak: Eple. Litt Granny Smith, litt hageeple, eller kanskje hageeplekart.
Kommentar: Fullt drikkelig, men litt kjedelig.
Kjøpt i Riga.
Produsert i Finland med den velkjente «svenske» metoden med eplevin, vann eplejuicekonsentrat og sukker, så jeg har ikke de helt store forhåpningene…
Nese: Mozellaktig med noe som kan minne om bringebær.
Smak: Mozell, men en ganske syrlig variant, tilsatt litt sitronsaft eller noe sånt. For hver slurk smaker det mer som bruspulver, selv syrligheten er av godteritypen.
Kommentar: Brus. Ikke spesielt god brus, heller. Bortkastede alkohyler. Jeg drakk ikke opp.
Graff er i følge etiketten en drikk oppfunnet av amerikanske hjemmebryggere og er eplejuice og vørter som er blandet før gjæring. Færder og Knatten sin versjon har 50 % juice fra gravensteinepler og 50 % maltet vørter, humla som er brukt er Pacific Gem. Siden jeg er helt solgt på Lindheims Cider Weisse har jeg litt forhåpninger til denne, selv om teknikken er en annen.
Farge: Gylden, litt overkarbonert.
Nese: Svakt av eple, litt ølskum.
Smak: Epleskall og eple, litt så du venter tyggemotstand. Siderpreget er dog dempet, men jeg kan ikke si jeg merker hverken vørter (øl) eller humle nevneverdig. Det smaker dessverre mest som litt nedvannet sider (laget på rød gravenstein, for all del).
Kommentar: Litt skuffende. Ikke vondt, langt derifra, men den mangler litt på Cider Weissen. På den annen side: Jeg skal nok teste å brygge graff også.
Nese: Ananas, litt mot tørket ananas, faktisk.
Smak: Ananas og rimelig intens eplejuice.
Kommentar: For søt og for lite sideraktig til å være god som sider, men den beste brusen jeg har drukket på en stund.
Drukket fra kran på Taps.
Nese: Eple og hint av solbær.
Smak: Mye tørrere enn forventet. Tørt eple med litt dempet solbær.
Kommentar: Heftigere solbær hadde vært kult. Bjørnebærene som etiketten skryter av kan jeg ikke si jeg smaker/lukter i det hele tatt, men det kan jo være derfor solbærene er dempet, det er ikke de som skulle vært i hovedsetet. Helt ok, ganske god, faktisk, men kjedeligere enn navn og konsept legger opp til.
Drukket på Taps.
Nese: Skog. Mer furu enn einer, muligens.
Smak: Tydelig eple, mye syrlighet og en del tørrhet, men også einerbær, mer skog og rosmarin eller noe sånt.
Kommentar: Nam. Hvorfor er ikke Seattle å få på polet? Basil & Mint var bedre, mye fordi der var krydderpreget enda tydeligere, men dette er også godt, og ikke minst noe annet enn det alle andre driver med.
Drukket på Taps.