Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Lær, tørket eple, røyk. Brannskadet trestige. Med vann får den litt rosinpreg.
Smak: Kjøleskapsis og lett røyk. Vann henter fram stein og tørket frukt.
Kommentar: «Føles litt tam, og jeg lurer på om det har noe med alkoholstyrke å gjøre?» noterte jeg før jeg fikk vite hva det var, og det kan vel ha vært svaret siden den er vannet ned til 40 %. Litt synd, for jeg tror den hadde vært bedre på 46 %. Smakt blindt.
Fra to eks-bourbon hogsheads.
Nese: Røyk og voks. Med vann får jeg sitrus og mentol.
Smak: Søt røyk, med vann mint og lakris.
Kommentar: En uvanlig og spennende Bowmore. Drikker gjerne mer av denne.
Hurra! En maltwhisky! Sånn for smaksnotatenes og variasjonens skyld er jo bourbon og blended selvsagt like bra, men det er jo hyggelig om jeg får noe jeg har lyst til å drikke opp også, innimellom.
Nese: Jernbanesviller. Vann henter fram et krydder jeg ikke klarer å sette fingeren på og mørk sjokolade.
Smak: Kald røyk, tjære og tørket frukt. Vann åpner for litt appelsinskall, bitter, mørk sjokolade og et hint av svart pepper.
Kommentar: Ikke akkurat fryktelig komplekst, men jeg liker det. Fin hyttewhisky.
På søndag var vi en tur hos opphavet, og der sto denne og lokket, så jeg benyttet sjansen til å skrive smaksnotater. Min mor var fornøyd med kjøpet, men klagde over at den er udrøy, det har jeg stor forståelse for.
Nese: Appelsinskall, einerbær, furunål, overraskende lite røyk. Først med en del vann kommer røyken smygende, og dessuten grønne epler og (røyka) kjøtt.
Smak: Varm torvrøyk, salt sjø, tjære, appelsin, krydder. Med en del vann kommer epler og krydderkake.
Poeng: 8 av 10, muligens fortjener den 8,5
Kommentar: Kommer definitivt til å kjøpe denne om jeg får sjansen.
I del 1 forlot vi vår heltinne (altså meg) fortapt i en Glengoyne Single Cask, her er episode to:
Den neste tapningen jeg var nysgjerrig på – såpass at jeg nesten hadde kjøpt en flaske på polet noen uker tidligere – var Bunnahabhain Toiteach, så jeg styrte bort til «Mackenzie» for å bonge ut en dram. Man skal jo ikke stikke under en stol at jeg er glad i en røykfylt dram nå og da, og jeg har smakt god røyket whisky fra Bunnahabhain før, tappet av uavhengige tappere. Etter å ha smakt konkluderte jeg med at dette var nok en grei hyttewhisky, ukomplisert med kaldt ildsted og kull både på lukt og smak.
Hos «Elchies» ble jeg fristet til å teste The Naked Grouse. Jeg har vel generelt ikke særlig sans for Famous Grouse som whisky, og burde etterhvert vite bedre, men blir lurt hver gang, siden markedsføringen deres er så sjarmerende, ikke minst reklamene (søk dem opp på YouTube) med den animerte rypa «Gilbert». Mange vil vel argumentere med at navnet på denne tapningen er misvisende, siden The Naked Grouse er en såkalt deluxe-utgave der maltkomponenten er tung av Macallan og Highland Park lagret på sherryfat, og sherryfat er jo egentlig kjent for å maskere snarere enn å avkle. Den har da også et rimelig tydelig sherrypreg (riktignok ikke nok til å overdøve at dette er en blend), og er i og for seg helt grei, men ikke akkurat noe jeg kommer til å kjøpe.
Hos «Drumbain» hadde jeg egentlig ikke tenkt å smake noe, men jeg måtte innom likevel for å hilse på Clare MacNaughton som sto i den baren. Og når jeg først sto der og skravlet falt det naturlig å ta en dram av Balvenie Portwood 21 år gammel, som egentlig er en knakende god dram, søt, men med tilstrekkelig dybde.
En sving innom «Carbost» igjen for å sjekke om Lagavulin DE i ny batch (1996-2012) var god – det var den – og så en litt mer utfyllende smak på Bowmore Tempest hos «Duntocher».
Tempest er 10 år og holder 55,1 %, jeg har notert et batchnummer L3831. Nese: Parfyme, blomster, røyk. Smak: Mer parfyme, neglelakkfjerner. Ut fra det skulle man jo ikke tro den var så veldig god, men det er rart med det, av og til kan smaken stemme selv om assosiasjonene skulle tilsi noe annet. Det gjorde de her. Poeng ga jeg ikke (det gir jeg som regel opp etter en fire-fem drammer), men jeg har skrevet «Nice!» i notatboken og det får holde.
Tiden begynte å løpe fra meg, og jeg hadde såpass mange bonger igjen at jeg fant ut jeg like gjerne kunne benytte dem for å få smakt en tapning jeg neppe ville overveie å kjøpe på grunn av prisen. Douglas Laing & Co har tappet en Laphroaig 1990 i sin Director’s Cut serie, den er 21 år og koster småpene 2300 kroner i Norge (om du får tak i den når den dukker opp på polet i mai). Det er uansett mer enn jeg pleier å være villig til å betale for whisky, men fire bonger kunne jeg gjerne spandere for å få meg en smak. Det er slett ingen dårlig Laphroaig, med en del fruktige toner bak den karakteristiske torvrøyken er den mindre endimensjonal enn mange av de tyngre røykwhiskyene.
Jeg avsluttet festivalbesøket med en Ardbeg Alligator, siden det aldri er galt å avslutte med en Ardbeg. Det var det ikke denne gangen heller.
Jeg hadde en meget hyggelig festival, og heldigvis var jeg ikke den eneste. 250 besøkende betyr at arrangøren var fornøyd og 22. mars 2014 er booket inn som dato for neste års festival. Kanskje vi sees?