Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Appelsin og appelsinskall, men også litt fusel. Havrekjeks. Med litt vann: bakte, røde epler, kanel og koriander.
Smak: Appelsinskall og et hint av ingefær. Litt fusel på smaken også. Med vann får jeg søte pærer og eik.
Kommentar: Det ble nesten julestemning av denne her. Jeg synes fuselen skjemmer litt, gubben er ikke enig. Vi har en eldre, enkeltfatstapning Glen Garioch i skapet som også har julepreg, men uten fusel. Den er definitivt bedre.
Som lovt kommer jeg nå tilbake til Glengoyne. Destilleriet har historie tilbake til 1833, men mer relevant er det at 170 år senere, altså i 2003 ble det kjøpt av Ian Macleod. Glengoynes standardtapning er ti år gammel og i anledning at den nå inneholder whisky destillert av de nåværende eierene er hele serien overhalt design og innholdsmessig.
Glengoyne er et høylandsdestilleri, men bare så vidt. Grensen mellom høyland og lavland er ikke veldig klart definert, men det sies at hos Glengoyne ligger destilleribygningene i høylandet, mens lagerhusene – som ligger på andre siden av veien – ligger i lavlandet.
Glengoyne er det eneste destilleriet som reklamerer med at malten deres er helt uten torvpreg. Målt i pmm (parts per million) har de fleste whiskyer, også de uten røykpreg, 1-2 ppm. De har derfor lenge markedsført seg med mottoet «The real taste of malt» som du kan se på glasset øverst.
I tillegg destillerer Glengoyne sakte. Det oppsto en diskusjon mellom Anthony Wills fra Kilchoman og Elisabeth Andersen som presenterte Glengoyne om hvem som destillerte saktest, og jeg tør ikke å si at noen vant. Uansett er poenget med en lang destillasjon at væsken får mye kontakt med kobberet i pannene, noe som igjen betyr at spriten som kommer ut blir renere, med mindre avfallsstoffer. Formen på pannene er viktig for å få til dette, hos Glengoyne er de ganske flate, med en relativt høy, smal hals. De har også en såkalt «reflux bowl», den runde formen på halsen, som også er med på å øke mengden sirkulasjon av væske og damp i panna før spriten til slutt kommer seg over knekken i svanehalsen og renner ut.
På smakingen på To rom og kjøkken fikk vi to Glengoyne fra den nye serien servert. Den første var en Glengoyne 12 år, ny på markedet (før fantes også en 12 år, men den var på fatstyrke). Whiskyen har ligget på en blanding av bourbon- og sherryfat.
Glengoyne 12 år 43 %
Nese: Umiddelbart ethint av fusel, som forsvinner fort. Frukt, tropisk og sitrus og litt krydder.
Smak: Frukt, epler, pærer og fersken.
Den neste tapningen var en Glengoyne 21 år gammel. 21-åringen har utelukkende ligget på first fill sherryfat, nærmere bestemt oloroso. Jeg likte særlig designen på emballasjen til 21-åringen. Den svarte boksen er taktil («fjærstrukturen» på alle boksene er preget i pappen) og visuelt lekker, men samtidig, siden det er (solid) papp, ikke tre, føler man ikke at man MÅ ta vare på den når flaska er tømt. De har truffet balansen mellom å gi luksusfølelse til emballasjen og følelsen av at mer penger er brukt på utseende enn innhold. Toppkarakter der.
Glengoyne 21 år 43 %
Nese: Mandler, tørket frukt, typisk sherrywhisky.
Smak: Tørr bitterhet, bitre mandler.
Kommentar: Et ganske forsiktig sherrymonster, dette. Ikke på noen måte oversherryet, ingen unoter av gummi og slikt som man gjerne får etter for mange år på fatet.
Og siden det å skrive slike innlegg har en tendens til å gjøre meg tørst: Et bonussmaksnotat, også det en Glengoyne, men en jeg hadde i skapet hjemme.
Glengoyne Single Cask for Oslo Whiskyfestival 2008, 11 år 56,5 %
Nese: Nypresset appelsinjuice, sitron, vanilje og koriander.
Smak: Kandisert appelsinskall, vanilje og korn.
Poeng: 8 av 10