Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Destilert september 1999, tappet april 2012, sherry butt, DL ref 8442. Var/er tilgjengelig på polet i 20 cl flasker.
Nese: Sitrus, ananas, rosin. Med mye vann får jeg appelsin og appelsinskall, krydder
Smak: Mest spritsmak på full styrke, men et hint av rosin. Den blir rundere med mye vann, og får dypere sødme og litt appelsinpreg.
Kommentar: Kan ikke si det er den beste Dailuainen jeg har drukket, den er litt for enkel. Men det er ingen usmak.
Først og fremst: Er du øltørst? Da har du to utmerkede muligheter i helga, avhengig av hvor du bor i landet.
Oslo, fredag 30. og lørdag 31. august: Grünerløkka mat- og mikrobryggfestival
Grünerløkka brygghus feirer seg selv med festival. Programmet inkluderer både boklansering og musikk, i tillegg til mat og øl. Les mer på festivalsiden. Grünerløkka brygghus har også Facebookside som man kan følge med på.
Östersund, lørdag 31. august: Jämtland Craft Beer Festival
Captain Cook i Östersund arrangerer festival i morgen fra 12-18 med sju Jämtlandske mikrobryggerier på besøk: Jämtlands bryggeri, Klövsjö gårdsbryggeri, Bakgården i Revsund, Jemtehed & Brande, Räven & Skatan, Åre bryggcompagni og Jormbryggeriet. Captain Cook har også Facebookside. Les også artikkel i Östersundsposten om Jemtehed & Brande.
Polslipp i September
Ølportalen har en grei oversikt over ølnyhetene i september. Når det gjelder whisky, anbefaler jeg i forhold til alle polslipp å følge med på Whiskyleaks og på NMWL sitt forum. Selv må jeg si jeg er fristet til å investere både i Kilkerran WIP Bourbon og Sherry wood (Håvard har smaksnotater for begge to på Whiskymoro: Bourbon og Sherry), og Clynelish 1997 for Daracha må jeg i alle fall få smakt. Ellers er Blair Athol og Bunnahabhain på 20 cl aktuelle for handlelista, siden de har sånn hendig. lite format.
Whiskysalget på polet
Thomas på STOW whiskyblogg har gått gjennom salgstallene på polet for første halvår 2013. Den eneste nykommeren på top ti for singlemalt er Bunnahabhain Toiteach, så vidt jeg kan se. Jeg smakte den på whiskyfestivalen i Trondheim, der jeg klassifiserte den som en grei hyttewhisky, men skulle gjerne hatt tid til et skikkelig smaksnotat. Jeg får vel kjøpe med en flaske neste gang vi skal på hytta.
Ardbog er årets Ardbeg-day tapning, tappet i rimelig stort kvanta (den er fortsatt tilgjengelig på Systembolaget, men kun i gitte butikker, den kan ikke lenger bestilles).
Nese: Torvrøyk. Jeg får dessuten assosiasjoner til snauskog og vidde, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Med mye vann får jeg Lemsip (litt medisinsk preg blandet med kunstig sitron) og furukvist (ikke furunål, altså, bare kvister).
Smak: Røyk, sitron, vanilje. Med mye vann kommer det fram litt kornpreg. Sødmen fra mazilla-fatene gjør seg også gjeldende.
Kommentar: Tja. Ikke verst, er førsteinntrykket. Men prisen er noe stiv for en Ardbeg uten aldersbetegnelse, synes jeg, så jeg tror nok det blir med den ene flaska.
Nese: Ungt. Fusel og et hint av røyk. Fuselet dempes og røyken forsterkes med vann. Etterhvert får jeg fram noe fruktig, mulig pære.
Smak: Varm aske, litt piperøykpreg. Varme og litt krydder på ettersmaken.
Kommentar: Ikke helt galt, men ikke noe å hoppe i taket av heller.
Nese: Vanilje og appelsinsorbet. Med vann kommer det fram mer bitterhet på lukta, og også noe mandler eller valnøtter.
Smak: Vanilje, eikebitterhet, appelsinskall. Med vann blir vanlijepreget tydeligere, og jeg får kokosnøtt på ettersmaken.
Kommentar: Med tanke på at jeg «ikke liker grain» (ingen regel uten unntak) synes jeg dette er ganske godt. Det blir nok ikke min nye favorittwhisky, men jeg tror heller ikke jeg takker nei om noen tilbyr en dram i lystig lag. Jeg får litt cognac-assosiasjoner, og siden jeg er for en stund siden oppdaget at cognac og vanlijeis funker utmerket sammen vil jeg tippe denne også funker som ‘avec’ til vaniljeis.
Denne har fått en ‘finish’ på fat som har inneholdt bringebærvin.
Nese: Alkoholstikk. Etterhvert fersken og sitron, samt vaniljepreg.
Smak: Man smaker fatet, ja, selv om jeg er ikke sikker på at det første jeg hadde tenkt på var bringebær. Mer rabarbra, faktisk, og sitrus. Mye vannilin, så at de også har brukt fat av ny svensk eik tror jeg på. I bakgrunnen kan man spore bringebærsyltetøy.
Kommentar: Dette tøyer grensene litt for hva man kan kalle whisky, noe den har til felles med en del andre ‘finisher’. Det er ikke dermed sagt at det er et dårlig produkt, for det er det på ingen måte.
Mannen sier lufting har tatt lurven av bringebærene, som var langt tydeligere fra nyåpnet flaske.
Produsert av H.P. Bulmer, som også produserer for eksempel Strongbow. Må ikke forveksles med Bulmers Original Irish Cider, som heter Magners alle andre steder enn i Irland. Forvirrende? Ja, men du får altså den andre varianten bare i Irland, så det burde være mulig å se forskjell.
Nese: Røde epler
Smak: Litt tynt, røde epler, hint av syrlighet.
Kommentar: Jeg er overrasket over hvor tynn den virker, det er nesten så man skulle tro den var tilsatt vann. Det gjør at den ikke blir kvalmende søt, men er likevel ikke positivt, nødvendigvis. Ikke imponert, med andre ord, og nesten litt skuffet, og siden forventningene mine var minimale sier det ikke så lite. Muligens grei tørstedrikke på en varm dag, men siden vi har godt vann i springen tror jeg heller jeg ville valgt det.
Denne flaska er kjøpt på destilleriet, og så vidt jeg husker var det en tiåring på fatstyrke. Den er i alle fall tappet i 2007 bare for salg fra destilleributikken, og partiet var utsolgt sist vi var innom. Det er flaske nummer 3839, men det står ikke hvor mange flasker som ble tappet totalt.
Nese: Lett røyk, hint av pepper, tendens mot røyka kjøtt. Med vann får jeg mer krydder, noe kanelaktig, korn og muligens eple, jeg begynner i alle fall å tenke på eplekake. Eplekake med pepper? Tja, hvorfor ikke?
Smak: Endel spritpreg, men fyldighet bak, med sødme, vanilje og pepperpreg. Røyken kommer fram med vann, det samme gjør kornpreget. En viss bitterhet finnes, men er ikke overdøvende.
Kommentar: Dette er noe ganske annet enn 57° North. Desverre, får man vel si, siden det ikke er mulig å få tak i flere flasker. Også denne vil jeg ha ganske mye vann i.
Nese: Røyk, vanilje og noe krydder. Med litt vann dukker det opp noen ganske blomstrete dufter, men også noe som ligner på lær. Enda mer vann og jeg finner et hint av tropisk frukt, men fortsatt en del røyk.
Smak: Røyk, sødme, en litt emmen bismak. Med vann blir den lettere å like, og får etterhvert det karakteristiske pepperpreget som ofte finnes i Talisker. Desverre er pepperpreget blandet med en viss bitterhet og noe som bare kan karakteriseres som alkoholstikk (selv når prosenten må nærme seg 20-tallet).
Kommentar: Jeg vil ha ganske mye vann i denne, men den blir aldri voldsomt spennede på smaken og har et bitende preg helt til jeg har hatt så mye vann i at den drukner. Mulig det er min gane i kveld, men jeg er ikke imponert.
I går kveld var det møte i Det gode øls klubb, og Austmann sto på programmet. Mange øltørste medlemmer hadde funnet veien til Diskoteket, og vi fikk servert nesten hele line-up’en (det åttende ølet har Noen drukket opp. Noen er ikke populær i ølklubben akkurat nå).
Vinko Lien Sindelar og Anders Cooper snakket om hvordan de startet bryggeriet, hvordan navnet ble valgt og hvorfor bryggingen kom i gang senere enn planlagt. Siden mange i lokalet hadde vært på lanseringen på Den gode nabo i juli fant de etterhvert ut at de like gjerne kunne åpne for spørsmål. Så vi spurte, og fikk svar, her er det ikke snakk om å holde kortene tett til brystet, akkurat.
Austmanns fokus er ikke ekstremøl på noen måte, de har som formål å brygge «session» øl, det vil si øl du gjerne kan drikke hele kvelden, ikke øl du må finne tre kompiser å dele flasken med fordi en hel flaske blir i meste laget. Derfor er alkoholstyrken moderat og humlemengden likeså. Det siste passer meg veldig godt (ja, det første også, forsåvidt). Som Anders sa om Bastogne i går: «Det skal være drikkelig. Det skal ikke være en saison på 9 % med grevling og LP’er oppi.»
Bastogne er et shut-up-and-take-my-money-øl i mine øyne, og jeg hadde omtrent samme reaksjon på Vestavind, der jeg noterte apple blossom parfymelukt på nesa og mango- og pasjonsfruktsorbet på smaken. Det siste stemmer jo bra, siden det er tilsatt nettopp mango og pasjonsfrukt under brygging. Akkurat passe mye fruktpreg, vil jeg mene, helt perfekt sommerøl. Innertier.
Av de andre ølene liker jeg de tre mørke overraskende godt, både Northumberland, Årevette og Blåbærstout. Sistnevnte har mindre tydelig blåbærpreg enn man skulle vente, men en god og tydelig fruktighet likevel. Her ble det forresten prat om at siden blåbæra var så dyr var det ikke særlig profitt i ølet, men de ville lage det uansett. Publikum mente da at blåbær kunne man jo få tak i i nærliggende skog, og det ble fremmet forslag om ølklubbutflukt med blåbærplukkingsdugnad. 50 kilo trengs til en batch, så hvis alle plukker en par kilo hver skulle det være i boks.
Tre gamle damer og Crater Lake er jeg ikke fullt så begeistret for, de har litt for mye humle for meg begge to. I går fant jeg også en noe metallisk bismak på damene, som trakk ned.
Likevel, jeg kommer nok til å kjøpe en god del øl fra Austmann framover når anledningen byr seg.