drikkelig.no

Södra Almighty 3,5%

Enda flere mikrobryggerier satser på salg gjennom svenske dagligvarebutikker. Siste bryggeri jeg har kommet over er Södra Maltfabriken som holder til i Handen, like sør for Stockholm. Bryggeriet har holdt på siden 2011 og finnes på Systembolaget (der bl.a. orginalen av denne (4,3%) er å finne på nær alle Systembolagene og nå også i dagligvaren. Noen øl er også å finne på Vinmonpolets bestillingsutvalg. Mener å ha sett Södra Almighty 4,3% i norske dagligvare også.

Almighty (i alle fall orginalen, antar butikksvarianten er like) er en ale med kun Citra humle og Pilsner-, Karamell- og Wienermalt.

Farge: Lys gylden med et tynt skum.

Nese: Sitrus (lime, appelsin og litt sitron), noe fruktsødme og et hint av noe litt ubestemmelig.

Smak: Lett, tynn og litt utvannet sitrusfrukt, en grei bitterhet men med et hint av sukkervann.

Konklusjon: En grei og lett svensk butikkøl. Intet mer og intet mindre.

Innkjøpt: Ica Supermarked Traktören, Östersund

Lagavulin Newmake

Nese: Svovel, aprikos og nylig slukket fyrstikk. Med vann blir det mer tropisk frukt, grønnsåpe og aske, og fjøs også her.

Smak: Fjøs, aske og epleskall. Det mest intense fjøspreget demper seg med vann, og vi sitter igjen med røde epler, torv og aske.

Kommentar: Jeg kan ikke huske det intense fjøspreget fra sist jeg testet denne, men det var da også inne på Lagavulins lager og jeg vet ikke hvor klar jeg var i hodet (ikke at jeg hadde drukket så mye, men man kan bli rimelig omtåket bare av å være på Islay kan jeg love). Når det har dempet seg på smaken etter at nok vann er tilsatt blir dette ganske godt, men ikke bedre enn at jeg gjerne ser at de lagrer det noen år før de tapper det på flaske. Jeg har smakt langt bedre newmake (også i løpet av den siste uka).

Stjørdalsbryggeriet Halsøen 4,7%

Stjørdalsbryggeriet startet i det små i 2013 og fortsatte med lansering av egne øl brygget hos To Tårn i Trondheim i 2014. Nå er tiden inne for å stå på egne bein med eget bryggeri i Stjørdal – på Hjelseng Gård for å være nøyaktig (like ved golfbanen). De tre første bryggene er klare og på vei ut i lokale butikker denne uka. Lanseringsfest finner sted på lørdag 7.mars.

Første brygg ut er Halsøen som er oppkalt etter våtmarksområdet rundet Stjørdalselvas utløp og der E6 møter E14. Det er i all hovedsak Trondheim Lufthavn Værnes som ligger i området nå, og vi får håpe at det ikke smaker jetfuel av dette brygget. Dette er Brygg #1 og skal være en hefeweizen.

Farge: Lys, uklar gressgul farge med veldig ivrig, hvitt skum som legger seg raskt.

Nese: Lett og frisk med en god hvetekarakter. En krydret og lett fruktig gjæraroma.

Smak: Fruktig og lett krydret med en liten bitterhet i bakgrunnen. Litt skarp kullsyrearoma som skurrer litt mot den ellers lette fruktigheten (banan). Fruktigheten blir mer markant etter som temperaturen stiger.

Konklusjon: En enkel og grei hefeweizen med litt kraftig kullsyre. Fylden kommer seg med varmen. Mer enn godkjent som første brygg. Dette lover svært godt.

Innkjøpt: Gulating, Trondheim

Myken 12 dager 50 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om smaksprøven eller for hva jeg skriver.)

Nysprit fra Myken, lagret 12 dager på et hardt svidd 5-litersfat av ny, amerikansk eik.

Nese: Smørbukk, gule epler. Mye smør. Underliggende eik. Mango. Malten dukker opp med vann, det samme gjør et visst sitruspreg…

Smak: Eik, smørbukk, vegetasjon. Hakket bitrere med vann, og litt søt mango, ellers mye det samme.

Kommentar: Effektivt fat. Slett ikke dum, den smørbukken er ganske overdøvende, men også god…

Myken nysprit 63,4 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

For å gi smaksprøven fra Myken en skikkelig svenneprøve kjørte jeg en liten parallellsmaking før helga, der jeg plukket fram noen andre nyspritprøver jeg hadde liggende. Vel, den første var ikke en prøve engang, men en tapning som faktisk er i salg. Mackmyra Vit Hund får du på Systembolaget til den nette sum av 319 SEK for en halv liter. Den andre spriten jeg lot Myken få prøve seg mot var Glenburgie nysprit. Gledelig nok hadde ikke prøven fra Myken noen problemer med å hevde seg i det selskapet (jada, jeg innrømmer gjerne at jeg heier på Myken-prosjektet). Mackmyraen oppfattes nok som hakket mer polert, men det er da også et produkt som er ment å selges og drikkes som det er. Mykenspriten skal jo lagres (det samme skal selvsagt det meste som destilleres av Mackmyrasprit, men jeg tipper de velger hvilke batcher som får bli Vit Hund med omhu). Glenburgien luktet godt, men var desverre udrikkelig med vann tilsatt, da faller den fort gjennom i dette selskapet.

Men nok utenomsnakk, her er inntrykkene mine av Myken nysprit:

Nese: Malt, melkesjokolade og våt betong. Med vann dukker det opp svovel, men også grønne druer og epler og Wasa husmann knekkebrød.

Smak: Sitron, betong, malt og kjemisk furunålslukt. Den blir skarpere med vann, men får også tydeligere malt-/kornpreg.

Kommentar: Slett ikke dum. Mindre fruktig enn de to andre, men til gjengjeld smaker den godt nok til at jeg gjerne hadde drukket mer. Dette betongpreget interesserer meg, jeg gleder meg til å se om det følger med videre i modningsprosessen.

Mackmyra Vit Hund 46,1 %

Nese: Først og fremst malt. Sitrus og haribo fersken, fusel som seg hør og bør. Med vann kommer appelsinskall og appelsinblomst. Stekt kyllingfilét og aprikoschutney.

Smak: Malt, lett svovelpreg, gule epler. Med vann blir maltpreget mer brøddeigaktig, og jeg får plutselig sterke assosiasjoner til “Full Scottish Breakfast” uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er… White pudding, kanskje? Haggis?

Kommentar: Fortsatt helt utmerket, litt så man lurer på hva poenget med lagring er.

Det er ikke så lenge siden jeg skrev smaksnotat for denne sist, men jeg tenker det kan være interessant, over tid, å få flere vurderinger av den samme tapningen, også for ferdiglagret whisky. Vi får se. Denne gangen smakte jeg Vit Hund opp mot nysprit fra Myken, mer om det om noen få strakser.

Kilchoman New Spirit 5 mnd 63,5 %

Destillert 27. juli 2007, peatinggrad i malten 50 ppm, lagret på eks-bourbonfat, tappet 26. februar 2008.

Nese: Jernbanesviller og rustent jern. Eplesyltetøy, aprikos og agurk. Med vann jasmin og kardemomme.

Smak: Nedsotet jernkonstruksjon. Mer aske med vann, og underliggende fruktighet.

Kommentar: Hvor får jeg kjøpt en helflaske? Dette er en av de tapningene som får meg til å lure på hva poenget med mange års lagring egentlig er.

Anchor Old Foghorn 9,4%

Anchor Brewing er et av de eldste «mikrobryggeriene» i USA (deres produksjon er omtrentlig 20 ganger så stor som Ringnes’ totale produksjon av øl og brus). Bryggeriet kom til live på 1800-tallet da tyske Gottlieb Brekle kom til California under gullgravertiden og begynte å brygge. I 1896 kjøpte Ernst F. Baruth og svigersønnen bryggeriet og døpte det om til Anchor. Som med alle andre ble bryggeriet stengt under forbudstiden men var kjapt på pletten etterpå. På 50-tallet led de under folk flests ønske om å drikke lette, smakløse makrolagere (at Anchors øl ofte var infisert og surt delvis grunnet forurensning spilte sikkert også inn) og i 1959 var det slutt, men nye eiere kom inn og i 1960 var det på’n igjen. De nye eierne hadde ikke den beste kompetanse og det gikk dårlig og i 1965 var det like før porten ble stengt for godt.

Redningsmannen kom i form av Frederick Louis «Fritz» Maytag III (oldebarnet til grunnleggeren av Maytag konsernet) som var glad i øl og ønsket å redde Anchor. Han lærte alt fra bunnen av og etterhevrt endret han på oppskriftene og bryggeriprosessen for å skape et drikkbart og godt øl. I ettertid blitt døpt «Det moderne mikrobryggeriets far». I 2010 solgte Maytag bryggeriet til Keith Greggor og Tony Foglio (tidligere Skyy Vodka) som har planer om ekspansjon (nær firedobling er planlagt).

Old Foghorn er en byggvin (eller barley wine på nynorsk) som første gang ble lansert i 1975, et av de absolutt første fra USA. Her er det brukt både fersk, hel humle og tørrhumling.

Farge: Ren ravbrun farge med et pent og lysebrunt skum.

Nese: Forbausende lett (muligens litt kald enda) men dype toner av rik frukt, vanilje, karamell og en liten dæsj alkohol. Maltaromaene omfavner alt mens humla frisker opp uten å forsøke å spille hovedrollen.

Smak: Sødmen er der uten å være for søt. Det er en ren og fyldig maltsødme. Kryddertoner og en god balanserende bitterhet ligger der bak og bygger opp smaken. Karamell (smørbukk), kandiss og en rik fruktkompott gir en mektig smak, uten at det blir for tungt.

Konklusjon: Et solid og godt øl som ikke sprenger noen grenser eller utfordrer noen forestillinger. Denne kan trygt være en del av enhver ølkjeller. Namme.

Innkjøpt: Systembolaget, Åre (30,60 SEK / 35,5cl)

Penderyn Ayr Cymru NAS Cask 5 to 99 46 %

I anledning St. David – den walisiske helgenen – sin dag, som altså faller på 1. mars hvert år, har jeg åpnet en flaske whisky fra Penderyn. Dette er fra den aller første batchen som var tilgjengelig kommersielt. Den er NAS, altså uten aldersangivelse, og har vært sluttlagret på Madeirafat.

Nese: Hermetisk fersken, honning, vanilje og krydder. Krydderet får et drag av spisskumen med vann, og jeg finner gule epler, ellers forsterkes honningpreget.

Smak: Lynghonning, fruktchutney, vanilje og kanel. En viss bitterhet med vann, ellers mye det samme som uten.

Kommentar: Penderyn har sklidd litt under radaren min i det siste. Den finnes ikke på det nordiske markedet, så vi hører ikke så mye om den. Men dette er en riktig så hyggelig «baby» (den er jo NAS, men den var vel ikke veldig mye mer enn tre år når den ble tappet for rundt ti år siden, så vidt jeg husker), fin kosedram. Jeg skal definitivt prøve å få testet noen av de senere, eldre tapningene fra Penderyn ved anledning.

Timmermans Blanche Lambicus 4,5%

Brouwerij Timmermans kan spores tilbake til 1702 og de har brygger lambicøl siden den gang. Det var Jan Vandermeulen som startet bryggeriet som oppringelig het Brouwerij De Mol og lå like utenfor Brussel. De drev også med gårdsdrift, fruktdyrking, malting og servering. Det var først på det tidlige 1900-tallet at navnet ble endret til Timmermans, av Paul van Cutsem, svigersønnen til Frans Timmermans (6. generasjon av Timmermans-slekta som drev bryggeriet). I 1993 ble bryggeriet kjøpt opp av selskapet Anthony Martins (startet i Antwerpen av John Martin fra Newmarket i 1909 for å importere Schweppes og britiske øl) og er nå en del av deres «Finest Beer Selection».

Brygget er en miks av lambic og wit (koriander og tørket appelsinskall er tilsatt) slik at de blir en hvetelambic.

Farge: Lys gressgul. Frisk skum.

Nese: Lett syrlig med små hint av krydderier og syrlige frukter. Lett og liflig.

Smak: Lett, frisk og fruktig. Litt som en appelsinlambic men den dempede hvetekarakteren og korianderen sier at det ikke er tilfellet. Syrligheten hos lambicen er veldig dempet noe som for meg trekker ned. Wit-biten blir bare daff og flat mot lambicen og det er ikke noe stort samspill mellom smakene (med unntak av appelsinskallet og lambicen).

Konklusjon: Verdens beste hvetelambic (witbic?) – men den er vel også muligens verdens eneste. Ingen grunn til å kjøpe dette igjen. Morsomt å smake, men jeg styrer lett unna i framtiden.

Innkjøpt: Ica Supermarket Sirkus Shopping, Trondheim (47,90 kr / 37,5cl)