NMWL Trondheims jubileumstur: Clynelish

Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.

Når vi kom til Clynelish var det drittvær (rett og slett), så når vi skulle deles i to grupper og den ene guiden sa hun gjerne ville starte med å gå en tur ut for å se ned på Brora var jeg glad for å kunne melde meg frivillig til å bli med i den andre gruppen, som tok introen innendørs (særlig siden jeg allerede hadde testet været for å ta bilde av Brora under oppussing). Guiden vår, Kiera, framsto som så ung at jeg først var litt skeptisk, men der ble fordommene mine gjort til skamme, for hun kunne virkelig sine saker.

Destilleriet ble startet av the Duke of Sutherland, som var en av hovedmennene bak «the clearances». Det opprinnelige destilleriet, som altså var Brora, ble bygd for 750 pund.

Clynelish still house fra utsiden er omtrent identisk med flere av de andre destilleriene Diageo bygde/pusset opp på tidlig søttitall.

I 1974 ble Clynelish bygd og de to opererte parallelt noen år (med full navneforvirring), før Brora ble endelig stengt. Nå pusses Brora opp og planlagt oppstart er i 2020.

Brora under oppussing: Legg merke til pagodetaket som er løftet av i sin helhet.

Et team er i gang med å gjenskape Broras destilleripreg, planen er småskalaproduksjon (i alle fall relativt til Clynelish som er en av de store arbeidshestene til Diageo).

Dessverre ble det insistert på fotoforbud inne på destilleriet, så de få bildene jeg har er skutt amatørmessig fra hofta (et eller annet sted har jeg bedre bilder fra sist vi var på Clynelish, i 2004 eller deromkring, men jeg får heller lete fram dem en annen gang).

Clynelish produserer i dag 4,8 millioner liter i året, hvorav 95 % går til blending, alt med urøkt malt. Masher 12,5 tonn malt per mash med tre vann, 64 grader, 70 grader og 80 grader, i semi-lauter mash tun av rustfritt stål. Mash-tunen er ganske ny, den ble byttet ut for bare noen få år siden. Den som ble erstattet var av kobber, den er nå blitt ombygd og fungerer som en bar på Blair Athol. Varmeutveksleren kjøler vørteren og varmer samtidig vannet som skal brukes til mashing.

Washbacks på Clynelish

Gjæring i ca tre dager, gir en søt og fruktig wash med ananaspreg. Clynelish har 10 washbacks, to er av rustfritt stål, 8 av Oregon pine.

Stills på Clynelish

Clynelish har 6 stills, 3 wash og 3 spirit, lagd av Abdercrombie, med tilhørende «Shell & chip» kondensatorer. Low wines kommer ut på ca 23 %, hjertet tas mellom 80 % og 70 %.

Spirit safe

Spriten fraktes med tankbil til Cambus der den fylles på fat. De fleste fatene blir der, men noen hentes «hjem» for lagring on site, da særlig den lille andelen som er tenkt å bli singlemalt en gang i fremtiden.

Kiera forteller oss om det vi skal smake

Etter omvisningen fikk vi smake tre whiskyer med hver sin sjokolade fra The Highland Patissiere. Jeg vet ikke hvor lurt det var, de av oss som er glade i sjokolade ble nesten mer opptatt av den enn av whiskyen. Men, ok, vi fikk da smakt på begge deler.

Clynelish 14 år 46 % med salted caramel

Distillery Only eks-bourbon NAS 48 % med hvit sjokolade og pasjonsfrukt

Johnny Walker Gold Lable Reserve med mørk sjokoladetrøffel

Og så et par mer interessante bonusdrammer:

Teaninich 1985 Single Cask

Nese: Shortbread, sitron, urter (basilikum?), sitrongress, floralt, wienerbrød (smørbakst), kanel? Med vann vanilje og lett eik.

Smak: Urter, malt, noe metallisk, sitron og en viss beskhet. Beskheten forsvinner med vann og etterlater malt og sitrus.

Kommentar: Klart bedre med vann. En helt ok dram, men kanskje ikke så farlig at vi ikke fikk mer, egentlig.

Clynelish 1988

Nese: Christmas pudding, som fortsatt ryker etter å ha blitt påtent. Aske, tørket frukt, shortbread, surt eple og voks. Med vann sitron, kandiserte appelsiner, shortbread og sot.

Smak: Sot, sotrør, tørket frukt og syrlig, tung engelsk fruktkake. Med vann dukker det opp honning og mørk sirup.

Kommentar: Det var problemer med helletuten når Kiara skulle helle opp til meg, så i stedet for 1,5 cl fikk jeg nok nærmere fem. Jeg kan ikke si det gjorde noe… Dette kunne jeg godt spandert litt penger på.

NMWL Trondheims jubileumstur: Glenallachie

Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.

Siden det meste hadde gått etter timeplanen torsdag morgen kom vi en smule tidlig til Glenallachie. Der ble vi ønsket varmt velkommen av Karen McWilliam (som leder besøkssenteret) og Graham. Vi ble delt i to grupper for omvisning (en trend som fortsatte på alle destilleriene vi besøkte, de færreste skotske destillerier er bygd med tanke på å vise rundt store grupper mennesker).

God, gammel Portheus mølle

Glenallachie ble opprinnelig startet i 1967 av Mackinlay, McPherson & Co. Når destilleriet startet hadde de bare 2 stills, men det gikk ikke lang tid før de innså at det var for lite og seks måneder senere installerte de to til, og slik har det vært siden.

I 1985 rammes Glenallachie av 80-tallets destilleritørke og eierene selger destilleriet til Invergordon Distillers, som stenger det ned i 1987. Men allerede i 1989 blir det solgt videre til Campbell Distillers (som senere blir en del av Pernod Richard, med Chivas Brothers som underselskap med ansvar for whisky fra 2001) og produksjonen gjenopptas.

Skiltet som viser vei til Billy Walkers blending room

I 2016 må Billy Walker gi slipp på hjertebarnet BenRiach, da de sørafrikanske investorene han samarbeidet med vil selge seg ut når BrownForman (som eier Jack Daniels) kommer med et «offer they can’t refuse». Men herr Walker ligger ikke på latsiden, så da Chivas i 2017 viste seg villige til å selge Glenallachie, og han fikk med seg to skotske investorer denne gangen (Trisha Savage, tidligere driftssjef på BenRiach, og Graham Stevenson, tidligere sjef ved Inver House Distillers), som er mer interessert i destilleriet enn i profitten, slo han til.

Mashing

I dag er derfor Glenallachie 100 % skotskeid og uavhengig.

Glenallachies mashtun

De bruker 9,4 tonn malt per mash, og kjører fire vann. De bruker torvrøkt malt noen få uker i året, så renses alt og de har fire ukers ferie før de destillerer igjen uten torv resten av året.

Glenallachies tun room

Destilleriet har 8 washbacks i rustfritt stål à 50.000 liter hver, men bare seks er i bruk pt. Vørteren tilsettes 235 liter flytende gjær og gjæringa får holde på i en uke minus tre timer (165 timer, altså).

Gjengen på tur

Produksjonstempoet er 1 destillasjonsrunde og 1 mashing per dag, fire dager i uken. Hver mash gir 1500 liter nysprit.

Et par stills

I det tempoet produserer de mindre enn 1 million liter i året, full kapasitet er en del mer. Det er et bevisst valg, de selger ikke til blending i det hele tatt og sikter seg inn på maltwhiskyentusiast-markedet.

Av samme årsak lagres all spriten på first eller second fill fat. Bourbonfatene får de fra Heaven Hill, Buffalo Trace og så videre, men IKKE Jack Daniels (det var visst viktig å få fram, så det er best jeg tar det med…).

Når Billy Walker tok over Glenallachie var destilleriet mer eller mindre ukjent utenfor blending-industrien. Det har vært bortimot umulig å få tak i maltwhisky fra Glenallachie, i alle fall så lenge jeg har vært interessert i whisky. I 2005 ble det tappet en versjon i Chivas sin Cask Strength Edition serie, men disse tapningene er stort sett bare tilgjengelige på Chivas sine destillerier og noen få spesialbutikker. Det har også vært svært lite Glenallachie å finne fra uavhengige tappere (jeg har smakt én, fra Cadenhead, men to ganger: http://drikkelig.no/2016/04/glenallachie-20-ar-cadenhead-small-batch-591/ likte den best første gang: http://drikkelig.no/2014/04/glenallachie-1992-20-ar-cadenhead-small-batch-591/), noe som kanskje er litt rart fra et «blenders’ distillery». Men kanskje har kvaliteten vært så som så? Vi kan gå ut fra at både tilgjengelighet og kvalitet tar seg opp under Billy Walkers lederskap.

Siden han har tatt over har destilleriet i alle fall lansert en standardserie som består av en CS tiåring, en tolvåring, femtenåring, attenåring og tjuefemåring (som du kanskje skjønner kjøpte de et betydelig antall fat på lageret i tillegg til selve destilleriet), i tillegg kommer selvsagt spesialutgaver, og besøker du destilleriet kan du tappe din egen whisky fra et enkelt fat. Noe vi gladelig benyttet oss av!

The man himself dukket opp mens vi smakte på whiskyen.

Etter omvisningen fikk vi selvsagt smake et par whiskyer:

Glenallachie 18 år 46 %

Nese: Nøtter, honning, tørket frukt.

Smak: Julekake og særlig sukat.

Kommentar: Bra greier, men sannsynligvis ikke verdt prisen sammenlignet med 10 år CS.

Glenallachie 10 år CS Batch 2 54,8 %

Nese: Lettere og fruktigere enn 18-åringen. Malt, toffee, grønn eik.

Smak: Litt råere enn storesøsteren, men kanskje ikke så rart mtp styrken. Grønn eik, aceton.

Kommentar: Innafor. Tar gjerne en flaske.

Vi fikk smake «bottle-your-own»-fatet også, men siden jeg kjøpte en flaske kommer det eget innlegg med litt mer skikkelige smaksnotater for den…

Bunnahabhain An Cladahch 50 %

Nese: Malt, vanilje, lett eik, jordbær og kanel. Med vann dukker det opp blomster, rødkløver eller noe sånt.

Smak: Kanel, eik, vanilje og nystekt brød. Beskere krydder på ettersmaken, kanel blandet med nellik. Et ubestemmelig ungt preg er også merkbart. Malten blir tydeligere med vann, og jeg finner også nøtter.

Kommentar: Merkbart ung på smaken, og det trekker ned, men en helt grei brukswhisky og et kurrant taxfree-kjøp.

Kjøpt på Tallink Silja (Stockholm-Tallinn).

Pearse Lyons 12 år Irish Blended Whiskey 43 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Nese: Krydder; nellik, einerbær, korianderfrø. Med vann får jeg mer sitron og urter heller enn tørket krydder.

Smak: Vanilje, eik og… fløte? Krydder på smaken også, nellik dominerer. Med vann flytter nelliken seg til ettersmaken og blir litt enerverende, uten at det kommer noe videre til.

Kommentar: Klart best uten vann. Ganske god da, men skulle jeg kjøpt noen av de fire (Ha’penny, 5 år, 7 år) ville jeg nok gått for Ha’penny med pris i mente, kanskje 7-åringen om vi ser bort fra pris.

Pearse Lyons 7 år Irish Blended Whiskey 43 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Nese: Sitrus/sitron og grønt treverk. Nellik og eik. Fruktigere og søtere med vann.

Smak: Varmt inntrykk, tørt tre og vanilje. Mer vanilje med vann og søt mango.

Kommentar: Også en helt grei kosewhisky.

Pearse Lyons 5 år Blended Irish Whiskey 43 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Nese: Lett fusel, sitrondrops, vanilje. Med vann får jeg mer nytt eikefat på nesa også.

Smak: Litt fusel, igjen (det er ikke nødvendigvis negativt, det, altså) og sjokoladestøv. Etterhvert gjør nye eikefat seg gjeldende, med vanilin og det der litt parfymerte preget bourbon har. Vann har liten effekt.

Kommentar: Også forsåvidt helt grei, men litt kjedeligere og mindre overraskende enn Ha’pennyen.

Ha’penny Irish Whiskey Original Blend 40 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Nese: Umiddelbart tenkte jeg det luktet gin, det er i alle fall en del spritstikk og noe som minner om einerbær. Etterhvert finner jeg mer eikepreg, sitrondrops og tropisk frukt. Vann utgjør ingen videre forskjell.

Smak: Ganske ren og enkel, litt eik, litt av sitrondropsene og frukten fra nesa. Jeg får en smule gin-assosiasjoner på smaken også. Er det fordi det smaker litt «ulagret», mon tro? (Den er 3-5 år i følge etiketten.) Vann henter fram litt sødme, rett og slett sukker, kanskje sukker som har drysset av kandisert frukt?

Kommentar: Jeg må innrømme at jeg er positivt overrasket. Dette var rett og slett ganske godt. Ikke noen stor, kompleks dram, selvsagt, men det som er av smak er godt og ikke bare «generisk whiskey», heller.

Myken Hungarian Touch 2019 47 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Dette er Mykens urøkte sprit, lagret 3 år og 10 måneder, på 2 tohundreliters eks-bourbonfat samt ett eks-bourbonfat der spriten først hadde ligget på 4 femtiliters fat av ungarsk eik i 10 måneder. Til sammen 1200 flasker som blir tilgjengelige på bestillingsutvalget til polet på slippet 5. juli.

Nese: Ungt og ganske fruktig. Vanilje, kanel og rødkløver. Ett eller annet jeg ikke klarer å sette fingeren på, men som er ensbetydende med barndom og sommer. Med vann synes jeg den får mer blomsterpreg og et snev av mynte, samt krokan.

Smak: Malt, eik, ung sprit. Lakris, kanel og vanilje. Vann framhever den unge alderen, men jeg finner også krokan på smaken nå.

Kommentar: Bedre uten vann. Fortsetter det sånn kommer Myken til å overbevise meg om at ungarsk eik er flotte greier. Noe av cluet her er kanskje at det er brukt med måte, «Hungarian touch» indeed. Denne skal jeg gladelig sitte klar til å bestille 5. juli.

Jura Seven Wood 42 %

På papiret høres dette ut som sluttlagring gone mad, Jura Seven Wood er, som navnet tilsier, lagret på sju forskjellige fattyper. Først eks-bourbon og så sluttlagring på Vosges, Jupilles, Les Bertranges, Allier, Tronçais og Limousin fat.

Nese: Toffee, plommer, eik, kaffe. Med vann mye frukt og kaffe. Etter en stund i glasset avslører den alderen og får et preg av noe veldig ungt.

Smak: Trelakk med karamellsmak (hm, produktidé?). Med vann eik, frukt, kaffe og emmen malt. Vått fat og bitter fusel.

Kommentar: Nja. Jeg er ikke solgt. Bedre rett fra flaska enn med vann og luft. Kommer til å styre unna denne.

Smakt på Jura-møte i NMWL Trondheim, oktober 2018.

Jura 12 år 40 %

Også denne har fått sluttlagring på eks-oloroso sherryfat.

Nese: En del fat, tyttebær, Terry’s Chocolate Orange, selje. Med vann blir appelsinpreget tydeligere og det dukker opp salt.

Smak: Ferskenstein, mye fat, kaffe. Med vann noe ubehagelig, bittert, rått fat. Etter hvert sukkerbrød og eplekjerner.

Kommentar: God lukt, litt uenig med smaken. Ikke helt overbevist.

Smakt på Jura-møte i NMWL Trondheim, oktober 2018.