Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Voksede epler, tørre tanniner.
Smak: Masse eple, både gule og mer granny smith, eller kanske eplekart. Et skikkelig syrekick, nesten over i sånne sure godterier, bare uten godteripreget når du kommer forbi syrligheten.
Kommentar: Dette liker jeg. Jeg liker det i alle fall bedre enn jeg pleier å like fransk sider. Her er det ingen restsødme å skryte av, og det jeg pleier å kalle krydderpreg glimrer med sitt fravær. Desto mere eplearoma, og det er som det skal være.
Dette er over i kategorien sprudlende eplevin heller enn sider, det er da også produsenten enig i, det står «sparkling applewine» på baketiketten. Mulig jeg burde gått for vinglass her, jeg skal finne fram ett og sjekke om det gjør noen forskjell.
Nese: Intenst eple, vinterepler i binge med skrukkete skall mot slutten av sesongen, knusktørt.
Smak: Ekstremt syrlig, nesten ubehagelig på første slurk, heldigvis var det bare tunga som fikk sjokk, på slurk to smaker det fantastisk. Konsentrert Granny-smith-type syre, lett bitterhet, epleskall og massemasse eple rett og slett.
Kommentar: Jeg skulle visst kjøpt en kasse.
I vinglass får den mer vokspreg på nesa, men jeg konkluderer med at det funka best med tekuglasset.
Kjøpt på Jaanihanso, Estland.
Eplesider med «chokeberry» der, altså. Jeg måtte pent google. Her til lands, i alle fall, er bærene mer kjent som aronia.
Nese: Mest eple. Knusktørr eplesider. Det er et snev av noe annet også, men jeg tror ikke jeg hadde lagt merke til det om jeg ikke lette.
Smak: Jeg skal i alle fall ikke klage over at den ikke er tørr nok. Og på smaken er det tydeligere at det er noe annet enn bare eplejuice som har havnet i sideren. Det er ikke spesielt identifiserbart hva «noe annet» er, men så må jeg da også innrømme å ikke være så sikker på hvordan aronia smaker.
Kommentar: Godt og tørt. Mindre kjedelig enn den kunne vært på grunn av aroniaen.
Kjøpt i Estland.
Jaanihanso lager både eple- og pæresider på «champagnemetoden», eller «Méthode traditionelle», som det heter. Men selv om metoden er fransk (?) er pærene lokale, og så vidt jeg vet er idéen om å lage perry på denne måten orginal for Jaanihanso.
Nese: Tørt. Jeg vile sagt epleskall, men det er vel pæreskall, da. Det finnes pærelukt her, men den er ikke dominerende, hovedinntrykket er «tørr sider».
Smak: Først og fremst legger du merke til boblene. Munnfølelsen er som musserende vin (ikke så overraskende, kanskje). Det er merkbart pære, men uten den litt rare sødmen som selv tørre perryer ofte har. Dette er knusktørt.
Kommentar: Dette klassifiserer nok mer som vin enn som sider, men jeg skal ikke klage over det, altså. Det eneste som trekker litt ned for meg er at det er et snev av bitterhet på smaken som, siden sideren er knusktørr, ikke balanseres av noen sødme, og derfor blir litt påtrengende etterhvert. Men du kan gjøre dummere ting enn å kjøpe en flaske av dette neste gang du skal ha musserende aperitif.
Kjøpt på Jaanihanso, Estland.
Nese: Grønne epler, hint av grønne, umodne druer. Vokset epleskall.
Smak: Granny Smith og eplekart. Fyldig eplesmak helt uten sødme. Gjærpreg. Ingen tvil om at det er sider, ikke most.
Kommentar: Ok, dette er det veldig vanskelig å finne noen feil med. Den er ikke hypermunnsnurpete, men behagelig å drikke selv om den er knusktørr, men man kan nesten ikke kalle det negativt. Vi kan gjerne få denne inn på polet i stedet for den jokeren som finnes der nå.
Kjøpt hos Siidrimaja, Tallinn.
Nese: Appelsin og appelsinskall. Bak kan jeg skimte eple.
Smak: Frisk og lett eplesider med… appelsin? Appelsinskall? Noe litt blomstrete og noe gressaktig.
Kommentar: Som vanlig med humla sider blir jeg sittende og lure på hva poenget er. Er den drikkelig? Ja. Hadde den vært bedre uten humle? Nesten helt sikkert ja.
Kjøpt på Vinmonopolet Bankkvartalet.
Jeg har tydeligvis fulgt litt dårlig med på polslipp i det siste, for denne sto og blomstret i hylla da jeg tok en sving innom siderene på Bankkvartalet her om dagen.
Nese: Grønne og gule epler. Tydelig gjærpreg.
Smak: Epler i bøttevis. Sprudlende kullsyre og lett funky gjærpreg går over i tørr most av absolutt beste sort.
Kommentar: Dette var gode greier. Fortsatt er det litt igjen til munnsnurpende West Country Cyder tørrhet, men friskt og godt var det, og med karakter i tillegg, og så veldig mye mer bør jeg kanskje ikke forlange?
Kjøpt på Vinmonopolet, Bankkvartalet.
Nese: Tørt og lett bittert epleskall. Sitronsyrlighet og sitronepledrops.
Smak: Vinterepler fra kjelleren, spist langt utpå våren når de har blitt litt inntørket og skrukkete i skallet.
Kommentar: Det er vanskelig å ikke like en sider som gir såpass nostalgikick, det er vel minst 30 år siden jeg satte tenna i et vellagret vintereple. Skal jeg trekke ned må det være fordi den smaker eple, ikke sider, men det føles gnient å krangle på sånt.
Kjøpt i Estland.
Nese: Litt vinøst, og noe som gir et inntrykk av varme; bakte epler med krydder, men uten sødme.
Smak: Igjen får jeg et inntrykk av bakte epler. Ellers ganske typisk fransk siderprofil.
Kommentar: Veldig typisk fransk sider, men også en veldig god variant av arten.
Kjøpt i Estland.
Nese: Grønne, voksede epler og eplekart.
Smak: Tørt, eplekartaktig. En viss bitterhet, men godt balansert. Tydelig gjærpreg.
Kommentar: Kommer nærmere den engelske siderstilen jeg liker enn det meste annet jeg har smakt (som ikke faktisk er engelsk sider, altså). Litt røffere i kantene enn estisk sider jevnt over pleier å være. Bøttevis med eplepreg, og akkurat passe mengde tørrhet.
Kjøpt i Estland.