Speyside: Macallan skal utvide, melder Planet Whiskies, Moray Council har nå gitt byggetillatelse. Nybygget skal koste 100 millioner pund og har et ganske orginalt design. Tanken er at det skal gli inn i landskapet rundt, og mange har allerede begynt å kalle det «Hobbiton».
Verden: Det er ikke alltid man vinner i retten selv om man har penger nok å bruke på advokater. Når Diageo lanserte sin Explorers’ Club Collection av Johnnie Walker-tapninger visste de selvsagt at det allerede finnes en klubb ved det navnet. The Explorers Club har som formål å fremme vitenskapelig utforsking av verden (og verdensrommet) og folk som Sir Ernest Shackleton og Buzz Aldrin er medlemmer. Nå har The Explorers Club vunnet i retten i USA mot Diageo, og konsernet kan ikke lenger selge de aktuelle tapningene, melder BBC. Diageo har tenkt å anke, men jeg må vel si meg enig med retten, både moralsk og juridisk siden dommen følger en lov som har til hensikt å beskytte navnene til «benevolent, humane, or charitable organisations» fra å utnyttes kommersielt.
‘Gleaming’ er kode for Glenkinchie, som Diageo ikke tillater at uavhengige tappere skriver navnet til på etiketten. Denne er destillert august 1973 og tappet mars 2001 og fatet ga 318 flasker, så begrunnet gjetting vil tilsi et hogshead og da er sannsynligheten for bourbonfat stor.
Nese: Stikkelsbærbusk, honningmelon, tørt treverk og kandiserte appelsiner. Med vann kommer marsipan og gule epler.
Smak: Svart pepper og tørt treverk, vanilje og appelsin. Malten bryter gjennom med vann, ellers er det mye av det samme, men jeg får mentol på ettersmaken.
Kommentar: Hissig på 50 %. En ganske spennende Glenkinchie, den var enda mer uvanlig den gangen vi kjøpte den, siden standard Glenkinchie da var virkelig kjedelig. Uavhengig tappet Glenkinchie er fortsatt en sjelden vare, så vi er litt uvillige til å tømme denne, men jeg tror nok vi bør helle over på mindre flaske om ikke så lenge.
Drikkelig.no har vært på en aldri så liten Sverige-turné i sommer, og det første stoppet var Jämtlands Bryggeri. De har normalt ikke omvisning om sommeren, siden de er færre på jobb (også – eller kanskje særlig – folk som lager godt øl må få sommerferie), men siden vi ikke var fler enn to hadde vi fått en avtale likevel.
Når man kommer til Jämtlands kan det være greit å vite at det som ser ut som hovedinngangen er på motsatt side av der de vil at gjester skal melde sin ankomst.
Håkan tok i mot oss med kledelig «Hell»-t-skjorte. Ved nærmere ettertanke hadde alle de andre ansatte vi så tilsvarende øl på sin skjorte (men varierende design). Man kan dermed spekulere: Lager ikke Jämtland t-skjorter for noen av sine andre øl, eller er det bare det ølet de ansatte foretrekker?
Først fikk vi en tur inn på maltlageret. Jämtland kjøper malten sin fra england, nærmere bestemt Thomas Fawcett. Her var 500-kilossekker av basemaltene og 25-kilossekker av de mer spesielle typene. 800 kilo bruker de per brygg, så det går unna noen sekker i uka. Humle kjøper de fra der de får tak i den, men de bruker ikke så mye amerikansk humle. Akkurat nå hadde de en del fra Bulgaria. Har du drukket noe Jämtlandsøl så vet du at de ikke er med på humlegaloppen, men noe humle må de jo ha i alle fall.
Så ble vi introdusert for meskekaret og kokekaret. De koker i 1 1/2 til 2 timer for mørkt øl, lysere noe lenger. Det mest spesielle var kanskje den eksterne innretningen for å varme opp vørteren med elektrisitet, kjelen er altså ikke direktefyrt.
Bryggeriet har nettopp ekspandert og inne i gjæringslokalet sto det nå ni tanker à 5000 liter og jobbet. De blanke tankene er de gamle, de er fra england, mens de matte er nyinnstallert og er ungarske. Lager, Steamer og Ale gjæres ved henholdsvis 15, 17 og 21 grader og i fra ca 5 til ca 3 dager.
Gjæringskar på rad og rekke
For tiden kjører de ett brygg per dag. Meskekaret er flaskehals i produksjonslinja, og det funderes på om et nytt kar skal anskaffes for å øke kapasiteten ytterligere.
11 lagringstanker har det blitt etter utvidelsen. Håkan forteller at i julestria går det bare ni dager fra mesking til ølet er på flaske, men ellers i året tar de seg litt bedre tid.
Det tappeklare ølet filtreres gjennom celluloseplater, det tar cirka to timer for ett brygg.
Blodfersk Bärnsten? Don’t mind if I do.
Tappeannlegget er også rimelig nytt, det ble installert for et år siden. Den største forbedringen er løfteanordningen som løfter et «lag» flasker fra en pall automatisk, før måtte de fore maskineriet med flasker manuelt. Nå er den eneste manuelle operasjonen å flytte ferdig fylte kasser over for transport til Östersund. Ett brygg fyller cirka 7300 halvlitersflasker, og de sendes avgårde med en gang.
For norske ølhunder var kanskje den mest interessante opplysningen vi fikk at de vurderer å gå over til en annen flasketype, nemlig 0,33-flasker. For å få det til må tappeannlegget mer eller mindre skiftes ut, så det er en tidshorisont på minst ett år vi snakker om, men fordelen er at da kan de faktisk eksportere, til Norge, for eksempel. Flaskene de bruker i dag er nemlig panteflasker (husk det, forresten, de har ikke pantemerke, men kan likevel pantes i vanlig automat i butikk i Sverige) og dem har de ikke lov til å sende ut av landet. Blir det til at de skifter, blir det helt slutt på halvliterne, de har ikke stor nok produksjon til at det svarer seg å styre med mer enn en flasketype.
I annen etasje har de lokaler der det er utstilt diplomer for alle prisene de har fått. Et imponerende antall, selv om Håkan innrømmet at det var blitt færre av dem de siste årene ettersom det var blitt fler mikrobryggerier som slåss om dem. De har også en bar med en bardisk laget av en gammel bryggpanne fra Till Bryggerier i Umeå, og her oppe har de mulighet for å ta i mot grupper. Mat kan også ordnes, siden de har takterrasse med grill. Et sted for neste jobbsamling, kanskje?
Lagermalt i 500-kilossekker, ikke så glamorøst at det gjør noe, men nødvendig.
Mølle
Innsyn i meskepannen
Meskepannen
Kokekaret
Lagringstanker.
Lagringstank.
Flaskeløfteren i starten på tappelinja.
Håkan tapper øl til meg.
En del diplomer har det blitt, dette er ikke en gang alle.
Bardisk laget av bryggpanne fra Till Bryggerier.
Ledige kontorlokaler vegg i vegg med bryggeriet. Stilig sted. Bryggeriet håper på selskap, så trenger du kontorlokaler i nærheten av Östersund er dette et hett tips.
Nese: Treverk, tyttebær, maltsukkertøy. Med vann glir det over i litt jordbærsyltetøy og malten trer tydeligere frem.
Smak: Tørt treverk, lett bitterhet, fersk ved på ettersmaken. Med vann blir bitterheten mer appelsinskallaktig og jeg får litt malt i tillegg til treverket.
Kommentar: Når en flaske har vært åpen i nærmere ti år er det vel på tide å tømme den? Det sagt er det ikke noe galt med denne, den har også vært ganske full de årene den har stått åpen, så det er minimal oksidering som har skjedd. Jeg har forståelse for hvorfor denne er tappet såpass tidlig, for det har nok vært et ganske aktivt fat når man ser å hvordan treet dominerer smaken. Vel, mulig det ikke er derfor de tappet det, for de offisielle smaksnotatene nevner ikke treverk med ett ord. I alle fall, ingen dårlig dram, alt treverket til tross, den faller ned på rett side av whisky kontra flis diktomien, men noen løp og kjøp er det ikke (like greit, kanskje, om du vil smake en dram får du heller invitere deg selv hjem til oss – det er forøvrig ikke så vanskelig å få en invitasjon hit).
The interwebz: The Spirits Business har en interessant artikkel om no age statement (NAS) tapninger og hvordan forskjellige produsenter forholder seg til dem, med blant annet et ofte glemt poeng, nemlig at alder på whiskyflasker faktisk er et ganske nytt konsept, fram til midten av 80-tallet ble det meste av whisky solgt uten (og gjerne med beskrivelser som «Old and Rare» på flaska i stedet, beskrivelser som garantert ofte skjulte en relativt ung whisky).
USA: Småskaladestillerier er på moten, også i USA. Men er det du kjøper faktisk produsert på det destilleriet flasken gir inntrykk av? Hvordan kan et selskap som ble startet i 2009 ha 15 år gammel fatlagret sprit? Les The Daily Beast om «jukset», de henviser også til en blogg – Sku’s Recent Eats – som vedlikeholder en ganske komplett liste over amerikanske whiskeytapninger og hvem som faktisk har laget spriten. Sku har publisert en oppdatering om listen i etterkant av artikkelen, den er det også verdt å lese, men mer som en analyse av reaksjoner på hobbyvirksomhet på internett enn nødvendigvis om whiskeyindustrien (noen av kommentatorene er med på leken og er ganske fornøyelige).
New York: Det finnes selvsagt dem som gjør det skikkelig, også. Coppersea Distilling har nettopp lagt sin første sprit på fat for det som ligger an til å bli den første whiskeyen fra New York siden forbudstiden. Selv fatene er kortreist. Les mer hos The Spirits Business.
Superkortversjonen: Gøy. Trivelige folk. Mye godt øl.
Litt lenger kortversjon: Billettsystemet er forenklet siden i fjor. Hundre kroner gir deg smaksglass (ordentlig glass!) og tre «Oi!» – plastmynter som funker som bonger. Flere Oi! får du kjøpt for 25 kroner stykket. Når du først har glasset kan du gå ut og inn av festivalområdet (men selvsagt ikke ut med øl i glasset, bare så det er sagt). Når jeg hadde en ledig halvtime før kurs i går (mer om kurset senere) kunne jeg dermed stikke inn og smake et par øl uten å tenke på om jeg rakk mer den dagen (hadde det vært «armbånd» som i fjor hadde det å betale billett for en halvtime virket litt overdrevet).
Prisene er også bedre. Langt flere øl koster 1 Oi!, sannsynligvis et direkte resultat av at festivalen (etter litt om og men) fikk rett type sjenkebevilling.
Ordentlig rapport og smaksnotater følger etterhvert, men jeg kan vel nevne at noe av de beste jeg testet i går var «Hovistuten på eik». Dette er en testbatch, på 500 liter, en ekstra sterk versjon av Hovistuten på 6,9 % som har vært lagret på fat som først har vært brukt til sherry og så til akevitt. I motsetning til den «vanlige» Hovistuten, som jeg synes er litt tynn og kjedelig var denne varianten riktig så god. Langt mer fylde og noen interessante fattoner som trakk tankene i retning av vellagret byggvin. Planene er å lage mer, slik at ølet kan lanseres på polet etterhvert.
I ettermiddag finner du meg bak baren fra tre og utover om du har lyst til å skravle.
Destillert 21. august 1996, tappet 26. april 2005, flaske 158 av 240.
Nese: Malt, hint av mentol og einerbær. Etter en stund i glasset dukker syrlige bringebær opp. Vann henter fram svart pepper og syrlige pærer og et hint av frukttyggegummi.
Smak: Malt, Vademecum, eikebitterhet. Vann demper Vademcumen og henter inn noe vegetalsk.
Kommentar: Jeg kan ikke huske at den hadde så mye urte- og krydderpreg før, også denne flaska har stått under halvfull en stund, men her føler jeg at det kanskje er en forbedring heller enn det motsatte. Veldig god – og spennende – lukt, litt kjedeligere på smak.
Nese: Sitrus, bål, mye sprit. Med en del vann blir det mer frukt, melon og søte pærer.
Smak: Kald røyk, sitrondrops pakket inn i vokspapir, eik. Med vann kommer et varmt krydderpreg fram, en del eikebitterhet også og gjærdeig.
Kommentar: Denne har stått en stund som slant, og har nok tapt seg litt. Den trenger også ganske mye vann for å bli behagelig å drikke, jeg tipper på lite aktive fat siden spriten er så lite kamuflert etter 20 år. Det er mye godt her, desverre skjemmes smaken av en litt for fremtredende bitterhet som jeg ikke kan huske at var der når flasken var nyere. Et eksempel på at vi burde rydde litt i skapet?
Smak: Omtrent som lukt, men mindre tydelig pærepreg.
Kommentar: Endra mindre å trakte etter enn orginalen. Blir ikke kjøpt igjen, ikke engang om jeg har fryktelig lyst på sider og dette er det eneste alternativet.
Dette er forresten ekte pæresider, altså perry, ikke bare smakssatt eplesider (eller eplevin med kullsyrevann). I alle fall i henhold til etiketten som hevder: «The only fruit we use in Magners Pear Cider is pears.»
