Det er en hel industri som (nesten) bare eksisterer for å være lagbyggende, isbrytende og/eller underholdende for større eller mindre grupper fra arbeidsplasser rundt omkring som er på samling. Av og til overlapper disse tilbudene med de som eksisterer for å utgjøre et innslag på et utdrikkingslag. Ølsmaking er kanskje et typisk sånt ett, selv om jeg ikke vet om Jægtvolden er et sted det er særlig vanlig å ha utdrikkingslag. Det virker mer som et sted man pleier å feire bryllup, faktisk (inkludert den huska som hang i et tre ned mot sjøen som jeg er sikker på er mer beregnet på bryllupsfoto enn barn), og det er vel ikke så ofte man har ølsmaking i bryllup (selv om det kanskje hadde vært noe?). Vel. Nok småprat. Jeg var på Jægtvolden på avdelingssamling, og vi hadde ølsmaking.
Jægtvolden ligger på Inderøya, så det var selvsagt øl fra Inderøy gårdsbryggeri vi fikk. Om dette er det første innlegget du leser her på Drikkelig vil jeg gjerne komme med en råd om å ta mine meninger om de ølene vi fikk med noen forebehold: De to viktigste: Jeg liker ikke humle og jeg liker best øl som er mørkere, gjerne søtere og definitvt betraktelig sterkere enn det disse ølene var (juleølene til Inderøy, for eksempel, noen av dem er skikkelig snadder).
Han som holdt smakingen for oss var en trivelig fyr som kunne sine fakta om Inderøy gårdsbryggeri på rams. Hvor mye han kunne om øl ellers skal jeg ikke borge for, men siden målgruppa er den jevne norske arbeidstaker, ikke ølnerder, er ikke det et veldig stort problem. Det som derimot var et problem var lokalet.
Det var koselig nok, et kjellerrom innredet i låvestil. Litt dårlig belysning å ta bilder og skrive notater i, men jeg satt meg på den best belyste enden av bordet og berget greit. Det som var vanskeligere å overse var… lukta. Det luktet kjeller, rett og slett. Litt sånn uggent, fuktig, kanskje på vei til å bli muggent. En av kollegaene mine sa «badstue». Og ispedd litt tjære fra treverket. Så all ølen luktet kjeller. Jeg tror det jeg har notert på nesa (og smaken) på hver av dem stemmer greit, men jeg understreker tror. Og om det var noen subtilere nyanser gikk jeg med stor sannsynlighet glipp av dem. Det er kanskje heller ikke et kjempeproblem for målgruppa, men jeg synes det er litt dårlig gjort mot bryggerens håndverk, må jeg innrømme.
Vel, når vi snakker om bryggerens håndverk:
Nese: Gjærpreget.
Smak: Malt og gjær.
Kommentar: Typeriktig, grei blond. Ganske god og lettdrikkelig, men også litt kjedelig.
Mærrabett Amerikansk IPA 5,9 %
Nese: Litt fjøs, litt humle (bitterhet mer enn humlearoma).
Smak: Mer bitterhet enn på blonden (heldigvis), men ganske balansert mot malten. Når jeg smakte den opp mot den engelske IPAen var det tydelig forskjell i humlekarakteren, der denne var mer blomstrete, men det var såpass dempet at jeg ikke merket det uten sammenligningen.
Kommentar: En veldig lite IPAete IPA. Jeg kunne greit drukket en halvliter av denne, og da er den ikke spesielt typeriktig.
Soddøl Engelsk Best Bitter 4,7 %
Nese: Maltsødme og høy (tørt fjøs?)
Smak: Maltsødme.
Kommentar: Igjen litt kjedelig, men veldig lettdrikkelig.
Nese: Fjøs (og ja, jeg er sikker på at det var ølen og ikke rommet).
Smak: Tydelig bitterhet (tydeligere enn amerikaneren). Veldig lett å kjenne forskjell på humlene når de to smakes opp mot hverandre.
Kommentar: Såpass dempet humlepreg at også denne kunne jeg greit drukket en halvliter av, så jeg ville forvente at IPA-elskere blir skuffet.
Ølkjelleren til Jægtvolden luktet kanskje nettopp kjeller, men utsikten fra rommet var det ingen ting å utsette på.