Det er rart med det, men jeg anser fortsatt meg selv som «Dufftown festival regular» selv om det begynner å bli en del år siden jeg faktisk var i Dufftown under en festival. Vårfestivalen, Spirit of Speyside, har et mye videre fokus, mens høstfestivalen alltid har vært Dufftown-sentrert. Etter at jeg var der sist har det oppstått uenigheter mellom Mike Lord og Whiskyshop Dufftown på den ene siden og organisasjonen Dufftown 2000 på den andre og som en konsekvens har det de seneste årene i praksis vært to festivaler som bare «tilfeldigvis» har foregått samtidig. Den som er i regi Whiskyshop Dufftown ble i 2019 relansert som Whisky Colours Festival. Det siste året har det som kjent vært heller dårlig med mulighetene for å samle mennesker fra mange land på festival, og i august 2020 oppdaget vi at det lå an til digital festival, der 20 billetter – eller «medlemskap i Whisky Colours Club» – skulle legges ut ved månedsskiftet. Så da satt vi klar begge to, og kjøpte hvert vårt medlemskap.
View this post on Instagram
Noen uker senere ble en svær eske levert av TNT på døra, og vi hadde «unboxing» på spisebordet der både jeg og Arve kom med utbrudd av sterke gloser etter hvert som innholdet åpenbarte seg. 85 pund hadde medlemskapet kostet, og med toll og tull på toppen endte det hele på ca 2000 kroner per pers, men det var da både smaksprøver til åtte smakinger (4-5 whiskyer per smaking), diverse «rester» til dregs (ca en helflaske til sammen for oss to), og både nosingglass og t-skjorte, for ikke å snakke om barbequesaus med whisky i.
Vi antok først at det ville finnes en mer generell type billett for å delta på festivalen, og at de 20 bare var «inaugural members» som fikk noe ekstra, men det viste seg at det faktisk bare var vi 20 som hadde adgang. En ganske eksklusiv klubb, med andre ord. Og sammenlignet med Whisky Show’s digitale festival (som jeg også hadde billett til) med hundrevis – eller muligens tusenvis – av «besøkende» og mer enveis livestreams, ble Whisky Colours både mer engasjerende og mer forpliktende. Når noen av gjestene uteble fra en smaking ble det lagt merke til. Representanter for destillerier og uavhengige tappere holdt smakinger for oss 20 gjester og noen få deltagere fra Whiskyshop Dufftown, og bortsett fra at det hele foregikk over Zoom var det faktisk som å være på festival i Dufftown (ja, bortsett fra at lenestolen min hjemme er mer behagelig enn klappstolene vi pleier å få sitte på der). Den vennlige ertingen mellom deltagerne som er noe av sjarmen med en liten og «intim» festival var på plass, og det var god anledning til å stille spørsmål til proffene.
Hadde det vært enda bedre å være i Dufftown på ekte? Ja, selvsagt hadde det det. Men det hadde jeg ikke hatt mulighet til i høst heller, så da hadde det ikke blitt noen festival på meg. Dette var et veldig godt alternativ, og selv om jeg selvsagt håper det blir mulig med fysiske festivaler igjen håper jeg også at de som har prøvd ut digitale løsninger fortsetter med det, i alle fall innimellom. Og det mistenker jeg vel at de to festivaldeltagerne fra Japan også håper på.
Muligheten for å melde seg på vårens festival, May Be Another Whisky Festival har kommet og gått. Selv med 30 billetter tilgjengelig ble det utsolgt på en dag. Jeg har sikret meg billett igjen.
Jeg har notater og bilder fra smakingene i høst som skulle vært publisert for lengst. Jeg prøver meg på et slags skippertak de nærmeste dagene. Et mål må jo være å få ut alle notatene fra høstens festival før vårens begynner 30. april