Luke 4
Nese: Tørket frukt, mørk sjokolade, krydret te, sedertre. Med vann snur den mer mot krydret appelsinmarmelade.
Smak: Svidd gummi, tørkede tranebær. Vann hjelper ikke på gummien, men henter frem noe metallisk.
Kommentar: Lukter (veldig) godt, men smaken har for mye fatpreg for meg. Eks-sherry, selvsagt (ja, jeg skal ikke banne på det, kanskje, men jo, jeg skal visst det). 50 % eller noe mer. Kan være gammelt, kan bare være overaktivt fat, vanskelig å si. Et eller annet får meg til å lure på om det kan være a’Bunadh, jeg har begynt å oppfatte den som for mye eika på smaken i det siste (det kan være meg, det kan være den).
Fasit: Vel det var dessverre (hadde jeg nær sagt) klaff: Aberlour a’Bunadh #57. 60,7 % og «unaged», men over-sherried. Det er mulig jeg har kjøpt min siste flaske a’Bunadh, og det er nesten litt vemodig. Ja, ja.
Luke 5
Nese: Tørket aprikos, lyng og vanilje. Mer vanilje og bourbonfat med vann. Hint av mentol og kvae.
Smak: Bourbonfat, vanilje i overflod, vaniljeis med bourbon-pasjonsfruktsaus. Om noe forsterkes vaniljen med vann, og litt kokospreg får den også.
Kommentar: Rett og slett veldig godt, noe som vel er et bevis for at smaken forandrer seg, for noen år siden ville dette vært i overkant mye bourbonpreg for meg. Nå blir jeg sittende å lure på om det er first-fill bourbon maltwhisky eller om det rett og slett er amerikansk whisk(e)y. Eller noe midt i mellom, hva nå det skulle være? Mentol på lukta kan tyde på anselig alder, så 25 +, vil jeg tro (om det altså ikke er whiskey, da har jeg latt meg lure).
Fasit: Invergordon 1972, 44 år gammel, 49,3 %, tappet av Jack Wiebers Whisky World. Selvsagt, der har vi det, «noe midt i mellom». Knallgodt, som skikkelig gammel grain forsåvidt ofte er.
