Merk: Dette er et slags referat av turen som helhet. Hvert destilleri får eget innlegg, og de vil jeg lenke til etter hvert som jeg får skrevet og publisert dem.
NMWL Trondheim fylte 15 år i mars, og vi synes det var en god unnskyldning for å arrangere en tur til Skottland. Jeg var i turkomiteen, så må ta min del av skylda/æren for opplegget. Siden Brora/Clynelish har 200-årsjubileum i 2019 ble det raskt bestemt at en tur dit kunne tjene som utgangspunkt for reiserute. Siden Aberdeen er den byen i Skottland det er suverent enklest å fly til fra Norge, ble det satt som oppmøteplass, og de to punktene definerte nedslagsfeltet vårt. For å minimere antallet feriedager folk måtte bruke endte vi med himmelspretthelga.
Vi overlot til deltagerne å komme seg til Aberdeen, og noen av oss tok sjansen på morgenflyet torsdag, heldigvis var det i rute og vi fikk hoppet på bussen som allerede hadde samlet alle som hadde ankommet kvelden før, og så kjørte vi mot GlenAllachie som var første punkt på programmet.
Les innlegget om GlenAllachie.
Jeg hadde tatt på meg «strenge tante Ragnhild»-stemmen og informert alle deltagerne om at oppmøtetidspunkt ved bussen ikke var omtrentlig og at vi kom til å kjøre fra folk (det er stort sett ganske greit å få tak i en taxi i Skottland), og folk hadde visst tatt meg på alvor, for alle var på plassen sin slik at vi var klar til avreise fra GlenAllachie i god tid før fastsatt tidspunkt.
Vi skulle videre til Strathisla, og for å spare tid hadde vi ringt inn lunsjbestilling til Spey Larder i Aberlour, så etter en kjapp stopp der for å hente ferdigsmurte baguetter ble det lunsj on the road.
På Strathisla hadde vi delt oss inn i tre grupper. Jeg var med den gruppen som skulle få et innsyn i Chivas Archive, mens en gruppe fikk en normal destilleriomvisning og en gruppe deltok på en «Cellar Tasting». Etter hvert som vi var ferdige samlet vi oss i baren, som har et godt utvalg whiskyer fra Chivas, både single malts og blends. Når alle var gjennom sitt program ble det ut i bussen og kjøring videre mot Inverness.
Å huse 24 mennesker er ikke rett fram, så i Inverness var vi fordelt på fire overnattingsplasser; tre self-catering leiligheter, et hotell og en B&B. Når alle var vel plassert møttes vi på Black Isle Bar, tap roomet til Black Isle Brewery, for middag og øl.
Fredag var det tidlig oppmøte, for vi hadde litt kjøredistanse å dekke. Kursen ble satt nordover, og med noen avbrudd av typen «på høyre side ganske snart får du et glimt av Teaninnich» kom vi først til Dunrobin Castle. Der skulle et par deltagere gå av, de to ledsagerene som ikke hadde latt seg overtale til å bli med på destilleribesøk (de ble kjent som «strikkedamene» i løpet av turen, siden de sto over alle omvisninger og fant seg et sted de kunne sitte og strikke).
En kort kjøretur fra Dunrobin var vi på Clynelish, i det som egentlig bare kan kalles skikkelig drittvær. Der ble vi delt inn i to grupper som fikk hver sin guide.
Etter fantastiske omvisninger og smakinger på Clynelish var det inn i bussen igjen, innom Dunrobin for å plukke opp strikkedamene (som hadde hatt en flott opplevelse, blant annet med «falkonry» demonstrasjon) og til Dornoch der vi skulle spise lunsj på Dornoch Castle, hjem til Dornoch Distillery.
Etter en helt ok, men litt underveldende lunsj klarte vi å overtale bartenderen på Dornoch til å gi oss en superkjapp omvisning på destilleriet.
Deretter kjørte vår tålmodige bussjåfør en liten gruppe av oss til Balblair, der jeg hadde fått tigget meg til en omvisning litt for sent på en fredag i kraft av å være blogger (jeg tjener jo ikke penger på dette, så det er jo hyggelig at det av og til gir fordeler likevel).
Grunnet en utmerket omvisning som trakk litt ut og et tapp-din-egen-flaske-fat som gikk tomt var vi – kremt – liiiitt sene ut i bussen. Det avstedkom selvsagt en god del vitsing om at de burde kjørt fra oss, men heldigvis slapp vi med skrekken, og alle kom vel tilbake til Inverness igjen, uten bruk av taxi.
I Inverness hadde jeg bestilt bord til ti på en pub, det var det meste jeg fikk lov til å bestille uten at vi også forhåndsbestilte mat. Mange av turdeltagerne ville uansett heller finne seg et sted å spise på egen hånd. Det viste seg dessverre å være lettere sagt enn gjort, «alt» var fullt. Så der har du et tips: Skal du ut å spise i Inverness på en fredag, book bord!
Lørdag var det tid for avreise fra Inverness, men siden dagens første post, Tomatin, ikke var langt unna og vi hadde passe sen oppmøtetid fikk alle en litt roligere morgen. Jeg og Arve benyttet sjansen til å ta bussen til nærmeste superstore for litt shopping.
På Tomatin ble vi nok en gang inndelt i to grupper, og fikk utmerket omvisning.
Når alle hadde fått tappet sine flasker og handlet ferdig kjørte vi mot Dufftown. På veien var det meningen at et par stykker skulle hoppe av ved Speyside Cooperage, men det viste seg at der var det stengt. Det er jo slett ikke ulogisk at bødkeriet er stengt i helgene, siden det faktisk er en «fabrikk» i drift, og noe av poenget med å besøke er å se bødkerne i arbeid, men det hadde det visst ikke falt noen inn å sjekke på forhånd. Nuvel, ingen stor skade skjedd, de to det gjaldt ble bare med oss andre til Dufftown i stedet (men det var kanskje flaks at de var ordentlig stengt, i.e. det var bom som hindret adgang til parkeringsplassen, ellers hadde vi vel fort bare sluppet dem av og kjørt).
I Dufftown var vi igjen fordelt på mange forskjellige overnattingssteder, som i tillegg hadde varierende tidsrom for mulig innsjekk, så jeg fordelte ansvaret for innsjekk til en person per sted. Vi hadde ikke i utgangspunktet noe fast program for ettermiddagen, det var opp til hver enkelt å finne noe sted å spise lunsj, og jeg og Arve ruslet til The Stuart Arms der jeg endelig fikk haggis.
Jeg hadde booket den siste ledige plassen på en Glenfiddich-omvisning som jeg egentlig hadde tenkt å gi til noen som ikke hadde vært der før, men så viste det seg at alle som var interessert i whisky ville delta på smakingen i regi Vicky fra Whiskyshop Dufftown som Leif Olav hadde ordnet med, så da fant jeg ut at jeg like gjerne kunne utnytte den selv.
Av høflighet hadde jeg selvsagt mobilen på lydløs og ute av syne under omvisning, en omvisning som også trakk ut da det viste seg at nøkkelen til Warehouse 8 der Solera-vaten står var på avveie så vi måtte vente mens guiden vår løp halve området rundt på leting. Når jeg endelig fikk sjekket mobilen igjen viste det seg at Arve hadde prøvd å få tak i meg en god stund. B&Ben vi skulle bo på hadde ikke bookingen vår i systemet. De andre som skulle bodd samme sted hadde det blitt ordnet plass til i Dufftown, men ikke oss (som arrangør må man nesten ta den støyten sjøl). Arve hadde funnet hotell i Elgin, men bussen dit gikk om kort tid. Heldigvis rakk jeg bussen, slik at en stresset og noe irritert ektemann etter hvert kunne få roet pulsen. Det viste seg etter hvert at misforståelsen var helt og holdent min feil, jeg hadde riktignok en bekreftelse fra Booking.com, men når jeg hadde gått tilbake for å finne alle reservasjonene og sette sammen puslespillet med hvem som skulle bo hvor hadde jeg oversett eposten jeg fikk fra driveren noen timer senere om at hun dessverre hadde fått inn booking via en annen kanal rett før og derfor måtte kansellere min… Siden vårt forhold til Dufftown er preget av dobbeltbooking og flyselskap som går konkurs mens vi er på tur (true story!) hadde jeg ventet i det lengste med å avbestille de ekstra rommene vi hadde reservert i Dufftown før vi visste hvor mange deltagere vi ble til slutt. Lærdommen er at neste gang får vi heller betale dobbelt for et par senger…
Vel, jeg og Arve var altså plutselig ute på tur alene. Hotellet i Elgin var utmerket, og vi fikk oss en tur innom The Drouthy Cobbler og Against the Grain på kvelden, og nok en Superstore søndag morgen.
Vi undersøkte muligheten for å ta igjen bussen et eller annet sted på veien, men slo det fra oss som «too much hassle». Det hjalp ikke på motivasjonen at vi begge hadde nådd metningspunktet for gruppereiser for lengst (Arve hadde vel strengt tatt nådd det punktet allerede fredag). Sånn er det å være en smule asosial. Det fristet i alle fall langt mer å ta det med ro søndag og komme fram tidsnok til litt shopping i Aberdeen før den planlagte runden på byens ølsteder, heller enn å stresse opp tidlig og ta en taxi for å ta igjen de andre, selv om det betød at vi ville gå glipp av omvisning på BrewDog.
En litt treg søndag morgen med den beste black puddingen jeg noensinne har fått til frokost hjalp på humøret, og en rolig busstur til Aberdeen var pretty much just what the doctor ordered. I Aberdeen hadde vi flaks og fikk sjekke inn tidlig på rommet på Travelodge Aberdeen Central. Jeg ble litt lang i maska når jeg kom til Forbidden Planet og oppdaget at de hadde lagt ned Aberdeen-avdelingen, men etter en runde på Waterstones var jeg (nesten) like blid igjen. Vi rakk innom et par vannhull, før jeg gikk ned for å møte bussen og få med meg det vi hadde etterlatt på den i kaoset (blant annet tønnestaven min fra Clynelish), mens Arve fant et supermarked for innkjøp av cheddar.
Middag spiste vi på Old Blackfriars, som serverer helt grei pub-grub. Etterpå møtte vi noen av de andre og var innom både BrewDog i Union Street, The Hop & Anchor og Casc før vi tok kvelden.
Mandag morgen var det tidlig opp og ut og bare en kjapp stopp på en matbutikk for innkjøp av «kjøleelementer», det vil si frosne erter, til å putte i kjølebagen sammen med osten. Både buss til flyplassen og fly hjem gikk etter planen, og vips var den turen over.
