Måned: juni 2018

Myken Peated 17 måneder

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Når vi begynte å snakke om detaljer for sommerens besøk til Myken (joda, jeg gleder meg) kom jeg på at jeg har et par samples derfra som jeg, vel, nærmest har glemt. Jeg hadde nemlig vært lur og satt dem et helt annet sted enn de andre samplesene mine. Jau.

Jeg vet ikke styrken på denne, for det har jeg ikke notert på etiketten, men sannsynligvis er den vannet ned til 47 %.

Nese: Fruktig, maltrikt, ung sprit med tydelig, men dempet, røyk. Mer bål, aske og glør med vann.

Smak: Maltaktig, ung sprit, med tørr gurkemeie, bål og aske. Vann demper bålpreget litt.

Kommentar: Det lukter og smaker som bål i fjæresteinene. Den er alt for ung til å være kommersielt gangbar, men lovende må man få lov til å kalle den. Best uten vann, særlig på smaken, som faller litt sammen med vann.

Thatchers Stan’s Leaf Twister 5 %

Nyhet på polet i mai.

Nese: Grønne epler, ganske tydelig alkoholpreg.

Smak: Gule og rødlige epler. En del syre, men også en litt emmen sødme, jeg lurte nesten på om den var søtet med kunstig søtning.

Kommentar: Ubalansert smak. Langt fra udrikkelig, men det finnes langt bedre varianter – også på polet.

Kjøpt på Vinmonopolet, Bankkvartalet.

Nøgne Ø Mad Apple 6 %

Nese: Litt eple, ganske tørt og noe som lukter nærmest appelsin, som jeg formoder kommer fra gjæra.

Smak: Enda mer ettertrykkelig sider enn lillesøsteren. Dempet eplesmak, men epleskall, tørrhet og en viss bitterhet.

Kommentar: Dette er definitivt noe av det beste norske jeg har smakt. Det må paralellsmaking til mot noen andre favoritter for å bedømme den nøyaktig. Det jeg savner er nok mer oomph i eplesmaken, men det er en vanskelig balanse og jeg foretrekker dette framfor sidere som ender med å smake som (god) eplejuice.

Kjøpt på Vinmonopolet, Bankkvartalet.

Nøgne Ø Bad Apple 4,5 %

Det har tatt lenger tid enn jeg hadde tenkt å få smakt Nøgne Øs nye sidere, men nå sitter jeg klar med både butikkstyrkeversjonen (denne) og polversjonen (Mad Apple). Sideren er spontangjæret og eplene er hageepler fra Sørlandet og siderepler fra Normandie, det er i alle fall det som står på etiketten.

Nese: Tørt og syrlig av eple, men også alkohol, eller kanskje heller «gjæret frukt».

Smak: Dempet av vinterepler, tørt med et syrlig stikk, tydelig siderpreg.

Kommentar: Til å være bare 4,5 % er dette egentlig imponerende, for det meste jeg har smakt i den kategorien som prøver å være ordentlig sider smaker mest eplejuice. Det gjør ikke dette, det smaker ettertrykkelig sider. Munnsnurpende tørt er det ikke, men det er heller ingen forstyrrende restsødme. Det eneste jeg har å utsette er at den er litt tynn, smaken føles en smule utvannet.

Kjøpt på Gulating, Trondheim.

Eik & tid Lillebjørn 4,7 %

Om du hadde spurt meg når jeg var fire år hvem favorittartisten min var hadde svaret vært «Lillebjørn Nilsen». Nå, førti år senere, er det fortsatt det mest sannsynlige svaret, selv om å velge favorittartist er litt som å velge favorittøl: Det kommer an på tid, sted, temperatur og humør. Det er i alle fall ingen overdrivelse å si at jeg kan sånn ca hele Lillebjørns katalog utenat. Jeg var på min første Lillebjørn-konsert i Hamar kulturhus i 1982 eller 83 (Orginal Nilsen turneen). Jeg var på min siste, så langt, i Olavshallen for bare noen få år siden (ok, det var en Gitarkameratene-konsert, Nilsen turnerer ikke så mye alene nå til dags). You get the picture. Når Eik & tid lager en øl som heter Lillebjørn må den selvsagt prøves.

Nese: Det lukter umiskjennelig surøl, litt plommeaktig og ganske maltete.

Smak: Litt ubestemmelig frukt, noe plommer er det på smaken også. Litt røstet malt, noe lett metallisk, syrlig er det jo, men generelt er inntykket at det er litt tynt.

Kommentar: Det er nok et øl som kunne fått mer oomph ved høyere styrke. Som det er blir det for tynt til å bli noen ny favoritt.