Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Det måtte jo bli noe irsk i anledning St. Patrick’s Day, og jeg tror jeg har skrevet smaksnotater for det jeg har av irsk whisky, så da fikk det bli en øl i dag.
Nese: Malt med tydelig karamellmalt-innslag.
Smak: Tja. Malt, karamellmalt, lett bittert anslag. Ikke akkurat overdrevent fyldig.
Kommentar: Helt greit, om enn litt enkelt og kjedelig. Helt klart session-øl.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Tappet oktober 2014, modnet på bourbon barrels.
Nese: Grønne epler og vanilje. Med vann Conference pærer, appelsinbrus.
Smak: Vaniljesaus, litt uggent treverk, sukkerspinn. Mer bitterhet på smaken med vann, kandiserte pærer og litt toffee på ettersmaken.
Kommentar: En helt grei Arran. Ingenting å hoppe i taket over, men god, fruktig nese og helt ok smak, med bare litt mye bitterhet.
Og nå, litt Irn Bru. Eller, vent. Nei, det var visst bare fargen som lurte meg.
Nese: Appelsinsaft, av det kunstige slaget; appelsinpulver som røres ut i vann.
Smak: Litt… off… Fanta. Ikke fullt så søt, tror jeg, men det er noe… Vel, som om Fantasmaken er der for å skjule smaken av medisin, f.eks. Fanta-dragerte piller. Eller noe sånt.
Kommentar: Mindre søt enn fryktet, men god… Det ville være en overdrivelse. Den kunstige appelsinsmaken legger seg som et klamt teppe i munnen. For hver slurk blir det mindre fristende å ta en til. Sorry, folkens: Ikke drikkelig.
Kjøpt på Bunnpris Nidarvoll.
Jeg er fascinert av navnet «Strongbow Apple Ciders«, men ok. Produsert i Belgia, «under supervision» av den hollandske delen av Strongbow. Smått komplisert, dette her.
Nese: Det lukter definitivt hylleblomst,men såpass syrlig at det også minner en del om stikkelsbær- eller solbærbærbusk.
Smak: Hylleblomst og solbær, nesten litt mot Halls halstabletter med solbærsmak.
Kommentar: Virker litt feilmerket, og så har de glemt fargen, selvsagt, sider med bærsmak skal jo være rød. Ok, så hevder de å ha tilsatt ekte hylleblomstekstrakt, men det smaker likefullt solbær(smak). Ellers er det god brus, ganske frisk, ikke overdrevet søt (Arve er uenig i det siste).
Kjøpt på Bunnpris Nidarvoll.
Nese: Ganske frisk eplejuice.
Smak: Klassisk eplemost, men med et lett syrlig og tørt bitt. Og kullsyre, selvsagt.
Kommentar: God og forfriskende, veldig lettdrikkelig. Alkoholen føles litt overflødig, ike greit det ikke er så veldig mye av den. Langt mindre søt enn navnet fikk meg til å frykte.
Jeg fikk meg en smak av Salty Surprise på Gulating Trondheims ølfestival i februar, og konkluderte kjapt med at dette ville jeg drikke mer av. Jeg kjøpte derfor med meg noen flasker på vei ut. Siden jeg den dagen var på vei inn i influensaens grep (senere på kvelden hadde jeg feber, for første gang på ti år eller noe slikt) er det jo litt spennende om jeg liker den nå som sanseapparatet fungerer.
Nese: Pasjonsfrukt, syrlighet, salt (det siste vet jeg ikke om jeg hadde luktet om jeg hadde fått den blindt, skal jeg innrømme).
Smak: På smaken er saltet dog umiskjennelig, ellers er ølet friskt, med en god dæsj fruktighet, pasjonsfrukt og sitrusfrukter.
Kommentar: Jeg hadde ikke trengt å være bekymret, jeg synes fortsatt dette er fryktelig godt. Det kan definitivt bli en gjenganger i handlekurven, særlig når det blir varmere i været.
Tappet 2010, fatnummer 12848.
Nese: Fruktkompott, en blanding av plommer og epler, tror jeg. Søt tobakk, lett eikepreg. Litt mer emmen frukt med vann, melne epler og hint av appelsin.
Smak: Tydeligere eik, men også rosiner i fruktkompott, vanilje og nellikspiker. Vann henter fram lett krydret treverk og mørk sjokolade med karamell- og appelsincrisp.
Kommentar: Denne startet som helt ok, ganske god, men uten wow-faktoren, men wow-faktoren kom på smaken med litt vann. Den er ikke overdrevet kompleks, men den «ticks all the boxes». Og så blir den herlig tåkete når du tilsetter vann, det er alltid like sjarmerende.
Kjøpt på Gordon & MacPhail i Elgin i 2011.
Whisky
New Zealand: Myken er, enn så lenge, verdens nordligste whiskydestilleri. På den andre siden av kloden ligger Cardrona, verdens sydligste whiskydestilleri. Cardrona startet destillering i 2015, så planen er at vi må vente helt til 2025 før vi får smake whisky derfra, men i mellomtiden skal de blant annet selge vodka og likør. Les mer, og se film fra Cardrona, hos stuff.co.nz.
Skottland: The Famous Grouse får ny master blender, Kirsteen Campbell, som legger den til sin «portfolio», da hun allerede er, og skal fortsette som, master blender for Cutty Sark. Tidligere master blender for The Famous Grouse, Gordon Motion, blir i Edrington som «master whisky maker» med ansvar for Edringtons maltwhiskyer, bl.a. Highland Park, Glenturret og Macallan. Via The Spirit Business.
Verden: Det var kvinnedag på mandag, og selv om det finnes alvorligere saker å kjempe om i den forbindelse er sjåvinisme alltid verdt å peke på, og whiskyverdenen er (dessverre) full av sjåvinisme (og selv når den tar formen «Kult at du liker whisky du som er jente» er den faktisk fremmedgjørende). Her er noen av artiklene om kvinner og whisky i anledning kvinnedagen som jeg har funnet:
Sider
Portland og Bristol: Det har vært siderkonferanse i Portland. Der var Bill Bradshaw som pratet med Cider Chat om sider og siderturisme i Bristol-området (i England altså). Mer lokalt i forhold til konferansen har The Town Dish en artikkel om siderturisme i Portland. Ja takk, begge deler, sier jeg.
Øl
Bergen: Godt i glasset har besøkt Ekangersmuget, Norges nest minste bryggeri.
Stavanger: Nytt mikrobryggeri på gang, BYAS har pratet med karene bak Jåttå bryggeri.
Øvrig drikke
Verden: Gin er på frammarsj, mer spesifikt: Småskala, «håndverksgin». Ginsalget star seg opp, melder The Guardian. Og da vil de store aktørene også være med, selvsagt. The Drum tar en titt på hva det betyr, og hva er egentlig «craft»?
Denne Amruten som er destillert med torvrøkt malt har ligget på en port pipe fra juni 2009 til august 2013, fat nummer 2714, og det oppgis på etiketten at «total maturation loss» var 45 %. Det er hardt å lagre whisky i varmen.
Nese: Melkesjokolade og lettrøkte svisker. Med vann kommer tjære og aske, og brente grillpølser stekt på bål.
Smak: Torvrøyk, jernbanesviller (av den gammeldagse typen), sviskekompott og plommesyltetøy. Mer mot tjære og røyk med vann, frukta forsvinner nesten helt.
Kommentar: Joda, jeg er peatfreak, visst er det godt. Men jeg får ikke helt wow-følelsen, må jeg innrømme. Litt for enkel?
Denne tredje utgaven av Arrans The Devil’s Punchbowl har fått navnet «The Fiendish Finale» og er en vatting av åtte sherry butts, åtte fransk eik barriques (fat på rundt 300 liter, mye brukt til vin og cognac, kan visstnok beskrives som «butt-shaped hogsheads») og fem bourbon barrels. Ingen alder er oppgitt, og det er nok sannsynligvis en blanding av røkt og urøkt malt.
Nese: En merkelig nese. Frisk frukt – epler – øverst i glasset og krydder lenger ned, men også et fremmed preg som ikke sier whisky i det hele tatt. Jeg fikk Arve til å lukte og han foreslo at de måtte ha brent noe fruktbrennevin og ikke rengjort utstyret skikkelig etterpå (og da hadde han ikke nettopp lest fatsammensetningen, i motsetning til meg). Det er egentlig en god beskrivelse. Med vann roer den seg og blir mer helhetlig, fortsatt med tydelig fruktpreg, men nå av den mer kjente typen i whiskysammenheng. Det er krydder også, fortsatt, litt pepper, og tørket appelsinskall.
Smak: Smaken er nesten like rar, det smaker nærmest en vatting av eplebrennevin og whisky. Godt krydret, men med et tydelig preg av fruktbrennevin. Vann hjelper ikke på smaken, den får et litt vaskemiddelaktig appelsinskallpreg og smaker i tillegg bittert.
Kommentar: Et merkelig vesen. Spennende å smake, men jeg klarer meg langt med den ene smaken, tror jeg nok. Om det er de franske eikefatene som gjør det hele så merkelig aner jeg ikke, men det er vel den mest sannsynlige forklaringen.