Ombord Celeste, sør for Arendal 19. august 2014
Turen fra Trondheim til Göteborg via Oslo i går morges gikk smertefritt, selv om jeg måtte opp litt vel tidlig (04.30). Jeg hadde ikke noe problem med å finne en taxi, og han hadde ikke videre problem før vi kom til havnen, da vi bommet på Långedrag og havnet i nabomarinaen først. Men vi fant fram, og så fort jeg kom ut av taxien fikk jeg hilse på Åsa, som også var kledelig antrukket i HP-jakke og fikk se Celeste of Solent (eller Farr65r som hun også heter) for første gang.
Det var litt om og men før avgang, en fotograf var der fra det svenske eventbyrået og filmet oss en smule og vi var fler som benyttet solgløttene til å ta noen bilder. Vi ruslet opp til klubbhuset og hadde en presentasjonsrunde og en gjennomgang av planene og av sikkerhetsutstyr og regler. Som jeg forventet er det alkoholforbud ombord. Eventbyrået var uklare på det punktet og mente at på en whiskyseilas måtte det være rom for noen drammer, men jeg synes det virket rart ut fra at vi faktisk skal være mannskap og ha tre timer på, seks timer av døgnet rundt til vi kommer fram. Og kapteinen var klinkende klar på det: Ingen alkohol før vi ligger til kai i Kirkwall.
En av de andre deltagerne – Jalle, som har leger i familien – orget anti-sjøsykeplaster til alle som ville ha. Jeg har følgelig ett bak øret, selv om mitt sitter dårlig (meg og plaster…), men jeg har i alle fall ikke snev av sjøsyke (ennå, får jeg vel si, bank i bordet). Og vel og bra er det.
Vi kjørte utover fra Långedrag på motor og satte seil før vi kom ut av skjærgården (nr. 4 fokk og storseil, for de teknisk interesserte), så satte vi en kurs nordvestover mot Norge – kryssing mot vinden som kom fra sørvest (stort sett).
Det ble bra helling på Celeste etter hvert, og farten lå mellom 7 og 10 knop.
Vi er delt i tre vakter, med en fra Sjösport (Celestes eiere) per vakt, de som altså kan å seile; Bengt (kaptein), Jens og Karin. Jeg er i Karins vaktlag sammen med Jörgen (som er erfaren seiler) og Jalle og Richard som begge er mer nybegynnere enn meg. Vi hadde vår første vakt fra ni til midnatt i går kveld, og da fikk Jalle begynne ved roret mens det fortsatt var lyst og så ble han stående, hvilket ikke var meg i mot. Jeg synes nemlig rett og slett det var litt skummelt med 30° helling eller deromkring (føles som 45°) på Celeste og relativt moderate bølger, men litt skiftende vind som måtte kompenseres for. Rasjonelt vet jeg jo at kullseiling ikke akkurat er sannsynlig, men instinktet (foret med litt for mange forlis i bøkene jeg har lest – skyld på Patrick O’Brian om du vil) ville ikke helt høre på den rasjonelle delen av hjernen. Men det er vel delvis vane, så etter to dagskift i dag er jeg forhåpentligvis klar for et røft nattskift i natt.
Etter vaktskiftet ved midnatt var det bare å komme seg i køya, siden vi skulle på igjen klokka seks. Jeg sov på sett og vis, om ikke akkurat sammenhengende. Der nede høres det ut som om båten skal til å synke eller gå rundt eller noe hele tiden. Det er forhåpentligvis også en vane. Uten søvn funker Ragnhild nemlig eksepsjonelt dårlig.
Når jeg kom opp på dekk klokka seks hadde jeg jo alt merket at sjøen var roligere, men jeg hadde ikke innsett at vi gikk på motor. Seilene er fortsatt oppe og fylles, men vinden har falt til 7 knop (mot 20-30 i går). Så i dag kjører vi for motor sørøstover langs norskekysten mot Lindesnes.
3 kommentarer til «The Dark Expedition – del 1»