I dag er det meningen at jeg skal forsøke å kjenne forskjellen på kropp og intensitet. Jeg forstår forskjellen intellektuelt, det vil si: Ingvilds forklaring er grei og jeg skjønner hva hun mener. Å overføre det til å si noe om hva som er hva når jeg smaker på vinen blir utfordringen. Desverre kom jeg i skade for å lese «fasiten» når jeg sjekket gjennom polets nettsider for å finne ut hvilke av de foreslåtte vinene som var tilgjengelige på det enklest tilgjengelige polet, så man kan ikke kalle dette blindsmaking, by any means. Hvilket vil tilsi at jeg kommer til å måtte øve mer.
(Begge av dagens viner er forøvrig en annen årgang enn den Ingvild oppgir.)
Taupenot Saint-Romain 2011 (Pinot Noir)
Nese: Jeg synes nesten det lukter vinmarker. Jeg finner både vegetasjon, treverk og noe litt jordaktig, dessuten røde bær og druejuice. Etter en stund i glasset lukter den plutselig kandisert appelsin/appelsinsaftpulver.
Smak: Røde bær, støv. Etterhvert kommer det søtlige, litt kunstige appelsinpreget på smaken også.
Kommentar: Den har en tørrhet som brer seg i munnhulen, men smaken fordeler seg kanskje noe smalere? Likevel er den ganske intens, vil jeg si. Appelsinsukkertøypreget var uventet og høres kanskje ikke så bra ut, men jeg synes både det lukter og smaker godt, så det trekker ikke ned for min del.
Gran Coronas Reserva 2010 (Cabernet Sauvignon 85%, Tempranillo 15%)
Nese: Kirsebær og svisker. Krydder.
Smak: Mørke, røde bær, spesielt kirsebær. Eik. Jeg tenker også på et eller annet blomstrete som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på.
Kommentar: Fyller tungen (middels kropp?) og oppleves også relativt intens. Når jeg tar en slurk rett etter en slurk av den andre smaker den rett og slett beskt, så det er ikke å anbefale (men det er vel kanskje generelt ikke å anbefale å «blande» vin på den måten). For seg selv smaker den ganske godt, og er sannsynligvis enda bedre til mat av noe slag. (Ingvild mener biff, det spiser jeg sjelden. Jeg tenker at en ikke for sterkt krydret wok med svin eller kylling hadde funket, men det er muligens mest fordi jeg har tenkt at jeg har lyst på nettopp det et par dager nå uten å ha hatt tid til å lage det.)
Nese: Søt epleduft. Røde, melne epler og litt jordpreg.
Smak: Langt tørrere enn forventet fra lukta. Røde, melne epler, men ikke spesielt søte. Stikkelsbær?
Kommentar: Muligens kveldens beste. Ganske enkel, men veldig god, tørr nok og kompleks nok til ikke å bli kjedelig. Pluss for kul etikett og kult navn.
Smak: Mye tørrere enn jeg hadde forventet fra lukta. Ganske syrlige gule epler og epleskall. Grapefrukt på ettersmaken.
Kommentar: Moreish. Kommer definitivt til å kjøpe den igjen når jeg har sjansen. Tror likevel at den Dunkertons’en som er på polet (Premium Organic) er hakket bedre, og det kan man jo ikke akkurat være lei seg for.
Nytt innkjøp, foretatt på World of Whiskies på Gatwick på vei hjem fra London.
Nese: Røyk, karamell og kandiserte appelsiner. Jernbanesviller og romtrukne rosiner. Med vann dukker malten opp, og jeg får kandissukker og fullkornskjeks. Dessuten syrlige epler, sitrus og furu.
Smak: Jernbanesviller og bålrøyk. Tørket aprikos. Klarere røyk med vann, og mindre sødme, men likevel malt og varmt treverk. Mild, men relativt lang ettersmak med tre, røyk og appelsinskall.
Kommentar: Det er mulig denne NAS-trenden er en uting, men det er vanskelig å være negativ når tapningene er så gode som Bunnahabhain sine. Det er stor fare for at denne blir et like fast inventar i skapet som Darach Ur er (jeg kjøpte forøvrig ny flaske av den også på turen, så smaksnotat for Batch 9 kommer om ikke alt for lenge).
Nese: Røyk, ull, tjære og fløtekaramell. Vann endrer ikke mye, men løfter fram ren røyk litt mer og jeg får et hint av voks.
Smak: Fryseris, aske og stein. Med vann kommer malten fram i bunnen og det blir et visst vokspreg også på smaken.
Kommentar: Dette synes jeg er innmari godt. Jeg er nok en uhelbredelig peat-freak, for selv om jeg også liker whisky uten røyk får jeg alltid litt sånn «Åh, endelig!»-reaksjon når jeg får god torvrøyk i glasset. Akk ja. Det er i alle fall ikke noe å utsette på denne Laphroaigen, det er ikke noe utilbørlig ungt preg over den selv om den er bare 7 år og det er en god del kompleksitet som slår gjennom røykpreget.
Nese: Vanilje og lys karamell. Med vann blir det mer melkesjokolade og noe blomsteraktig, hegg muligens. Litt emment og støvete.
Smak: Sur eik, vanilje, appelsinskall og et hint av muggen appelsin. Med litt vann får jeg plutselig ganske klart parfymepreg, og det er ikke positivt. Mer assosiasjoner til ting som ikke skal drikkes, som neglelakkfjerner og trelakk får jeg også.
Kommentar: Jeg blir ikke venner med denne desverre.
PS: Håvard på Whiskymoro har også smakt denne, vi er mildt sagt ikke enige, så om du vil ha en second opinion les hans innlegg…
(Jeg kommer tilbake til denne artikkelen og lenker til smaksnotater for de forskjellige whiskyene etterhvert som jeg får publisert dem.)
Neida, jeg har ikke glemt at jeg har en dag til av Whisky-Meet å fortelle om, det har bare vært litt travelt…
Etter en rolig formiddag der jeg tok meg en kort luftetur i et særdeles vindfullt Bergen og testet Terminus’ fasiliteter – jeg hadde både treningsrom og badstue helt for meg selv – var jeg klar for en festivaldag til. Nå hadde jeg planer om å få litt mer tid i festivalområdet, jeg hadde bare en masterclass* på timeplanen.
Terminus hall har en balkong der man fikk fin oversikt over festivalen. Her er Darachas stand.
Som forberedelse hadde jeg nilest festivalkatalogen og krysset av for de whiskyene jeg bare MÅTTE få smakt på, og jeg begynte med to Caperdonich, en Cadenhead small batch og en Cooper’s Choice. Sistnevnte brøt jeg alle regler med, siden den var «heavily peated» (og det bør man selvsagt vente med til man har smakt det man vil smake av upeata greier), men jeg ville forsikre meg om at jeg fikk smake den før flaska ble tom.
Edrington og Cask Norway
Jeg tok en pause for å la nese og gane hvile og rense seg og benyttet anledningen til å ta noen bilder fra balkongen i ene enden av Terminus hall. Det var fortsatt tidlig og begrenset med folk.
Chris Maile på stand for Moet Hennessy og Kirstie McCallum på Interbrands Norways stand.
Folksomt både bak og foran bordene hos Jons utvalgte (og verre skulle det bli)
Da var det på tide å benke seg for dagens første masterclass (og i utgangspunktet eneste, spoiler alert: jeg endte på en til): Charles Maclean. Klok av skade møtte jeg tidlig slik at jeg kom rimelig langt fram i køen og dermed også rimelig langt fram i lokalet.
Spente mennesker i kø. Stressede mennesker innefor dørene som løper rundt for å gjøre klart.
Heller ikke for Charles Maclean var det annonsert på forhånd hva slags whiskyutvalg vi kunne forvente oss, men det burde ikke komme som noen stor overraskelse på noen at det var tapninger fra Adelphi vi fikk. Charles Maclean fungerer nemlig som konsulent for Adelphi og hjelper dem med å plukke ut fat. Adelphis Alex Bruce satt og styrte teknikken og kom med innspill ved behov, men for det meste var det Maclean som pratet.
Charles Maclean
Mannen er et opkomme av anekdoter og «fun facts» etter et helt liv i whiskyens tjeneste, så det skulle godt gjøre å kjede seg. Whiskyene vi fikk i glasset var det heller ikke noe å utsette på, noen av de beste drammene på hele festivalen, faktisk, inkludert festivalens vinner for min del, en Bunnahabhain fra 1997.
The lineup
Vi fikk:
Adelphi Private Stock small batch blend 40 %
Adelphi Highland Park 1997 13 år 58 %
Adelphi Clynelish for Whisky-Meet 2013, 1997 15 år 53,1 %
I løpet av ettermiddagen hadde det dukket opp stemmesedeler for «festivalens beste», og en slik måtte jeg selvsagt fylle inn og levere før fristen utløp. For de nysgjerrige kan jeg avsløre at mine stemmer lød som følger:
Whisky of the Year: Adelphi Bunnahabhain 1997
Scottish Distillery of the Year: Bunnahabhain
Non-Scottish Distillery of the Year: Mackmyra
Independent Bottler of the Year: Adelphi
Så var det bare å komme seg opp i salen igjen og utnytte resten av tiden etter beste evne.
Dave Broom smaker whisky hos Daracha
Nå var det blitt betraktelig mer folksomt, og ut fra hva jeg så er det ingen grunn for arrangørene å være misfornøyd med oppmøtet.
Frode ble desverre dårlig, så Ana måtte overta prisutdelingen i siste liten, noe hun klarte med glans. Til min store overraskelse (ha, ha, nei) var ikke resten av publikum helt enig i mine vurderinger, vinnerne ble som følger:
Whisky of the Year: Laphroaig 1989
Scottish Distillery of the Year: Laphroaig
Non-Scottish Distillery of the Year: Box Whisky + Nikka (delt)
Independent Bottler of the Year: Adelphi
Vel, majoriteten hadde i alle fall rett på siste punkt.
Jeg tenkte det var best å drukne mine sorger over majoritetens tyrrani, så jeg lusket ned i lobbyen og kjøpte billett til lørdagens siste smaking: Øl og whisky i kombinasjon med Cask Norway. Den startet ikke før etter at festivalen ellers var ferdig, jeg beregnet til og med at jeg skulle rekke å spise noe først. I mellomtiden fikk jeg med meg følgende før stengetid:
Etter pizza i restauranten, akompagnert av en Waldemars hvete, et utmerket øl, ble det altså øl og whisky med Martin Smith og Christian Udjus fra Cask Norway.
Vi gleder oss. Nei, all ølen er ikke til meg, men jeg satt ytterst og fikk æren av å åpne og sende videre.
Oude Gueze Tilquin à l’Ancienne og Pisco (druesprit fra Peru)
Christian og Martin diskuterer lineup
Det var en sosial smaking snarere enn en «forelesning» og vi ble oppfordret til å smake øl mot whisky på tvers av Martin og Christian sine forslag. Det viste seg fort å være nødvendig for min del. Både Ægir Ævenue og Kilchoman 2007 er «shut up and take my money»-produkter i mine øyne.
Desverre hadde de en svært uheldig effekt på hverandre. Martin og Christians teori var at både saison og peatet whisky inneholder fenoler og at disse derfor burde kunne funke sammen, og det er vel mulig det var noe i at de forsterket hverandre. Desverre smakte det rett og slett fælt. Et særdeles uheldig gjærpreg og bitter, vegetalsk smørje, det nærmeste vi kom et konkret smaksnotat var «Marmite». Det skal sies at langt fra alle i rommet var enige (men jeg vil vel anbefale de som mente det var godt å teste Marmite, kanskje de liker det?). Jeg fikk forøvrig den samme effekten med Kilchoman 2007 og den andre saisonen, Tank 7.
Christian snakker om Tank 7
Noen av de andre kombinasjonene var langt mer vellykket for min gane. Mackmyra Bior ga Ægir Gævle mer «bite», og sødmen i ølet framhevet whiskyen. Stauning Rye synes jeg var direkte udrikkelig (om under tvil lovende), men den hentet fram en pepperaktig tone i Zeitgeist. Mellom Tank 7 og Chichibuen skjedde det mye, whiskyen forsterket det metalliske preget ølet har, mens ølet til gjengjeld forårsaket en reaksjon på tunga med whiskyen. Ægir Lir og Balcones hentet fram krydder i hverandre. Til slutt var det altså ingen whisky, men pisco, som smakte intenst hylleblomst og var utrolig artig å smake. I kombinasjon med Oude Gueze Tilquin ble det en eksplosjon av sitrus; blodappelsin mot grapefrukt når jeg gikk fra øl til sprit og appelsin etterfulgt av ekstrem grapefrukt andre veien.
Martin forklarer tanken bak whiskyvalget
Det var i det hele tatt en veldig interessant smaking, og en jeg gjerne gjentar på et senere tidspunkt (det vil si: Gjerne på et tidligere tidspunkt på kvelden. Og med mindre alkohol konsumert i forkant).
Når både øl og whisky var fortært, i alle fall mer eller mindre, var jeg mett av både whisky og inntrykk og ruslet tilbake til rommet for å sove.
Neste morgen traff jeg mange i baren som ikke hadde vært like snusfornuftige. Det var en del trøtte tryner å skue. Et annet år kanskje jeg prioriterer annerledes jeg også, jeg satser i alle fall på å komme tilbake. Kanskje vi sees påWhisky-Meet 2015?
___________________________
* Jeg bruker det engelske ordet «masterclass» fordi jeg ikke har funnet et tilfredsstillende norsk ord. Jeg konstanterer at flere andre bloggere har begynt å bruke direkteoversettelsen «mesterklasse», men «klasse» på norsk kan ikke brukes i den betydningen «class» har her på engelsk. Charles Maclean er utvilsomt i mesterklassen når det gjelder foredragsholdere om whisky, men vi som deltok er ikke «på en mesterklasse». Beklager. En bedre norsk oversettelse er «mestertime» eller «mesterforelesning», men det første høres unektelig tidsbegrenset ut, det andre litt i overkant formelt. Enn så lenge holder jeg meg altså til engelsk, selv om jeg kanskje heller mot «mestertime».
Jeg skulle slå opp detaljene for denne, siden jeg bare har en sample merket (av meg) «Jura Prophecy», og hjelpe meg for noen rare greier både nettbutikker og destilleriet selv klarer å lire av seg. Først Master of Malt som hevder at «Prophecy is made from a selection of old and rare Jura whiskies». Ok. Den må dere dra lenger ut på landet med, det er en NAS – no age statement – vi snakker om. Hadde whiskyen vært så fryktelig gammel hadde de skrevet alder på flaska. Og tatt mer enn noenogførti pund for den. (Det er mulig den består av ganske mye ung whisky med ett og annet gammelt fat blandet inn for å «runde av», men at alt i flaska er «old and rare» det tror jeg rett og slett ikke på.) Destilleriet selv lirer av seg denne perlen: «Matured without chill filtration for a huge peaty punch».
Jeg har tydeligvis misforstått noe, siden jeg ikke har fått med meg at det gikk an å modne whiskyen med kjølefiltrering, jeg trodde filtreringen var noe man gjorde ETTER modningen. Dumme meg. Ja, og så er det tydeligvis kjølefiltreringen som fjerner røyksmaken fra whisky slik at vi får urøkt whisky, siden å lagre UTEN kjølefiltrering er det som skaper «peaty punch».
Vel, nok om det, på tide å smake på sakene, det er tross alt smaken som er viktig, ikke marketing newspeak. Dette er altså en røyka Jura, uten aldersangivelse. Jeg har smakt en del gode røyka Juraer, så jeg har visse forhåpninger, urøkt Jura liker jeg «aldri» (som vanlig: sikkert ingen regel uten unntak, men jeg har tilgode å smake en jeg liker).
Nese: Glødende vedkubber, tang, einer (tre). Vann gir meg litt vanilje og syrlig frukt.
Smak: Peis, krydder (kanel og anis). Vann henter fram en litt ubehagelig bitter smak, særlig bak på tunga, jeg får assosiasjon til nylakkert treverk og litt «dette er ikke ment til å drikkes»-vibber, desverre.
Kommentar: Jeg vet ikke helt med denne «huge peaty punch» de snakker om, men tydelig røyksmak har den. Uten vann smaker den greit og nesa er kompleks og bra, men den utviklingen på smaken med et par dråper vann trekker kreftig ned. Ikke en jeg ville kjøpt.
