Så går vi over til noe jeg nettopp har sett omtalt som for dyrt for vanlige dødelige, det vil si Curt på All Things Whisky hevder at å få tak i en flaske i dag «will likely cost you either a second mortgage or a divorce.» Da er det jo greit at vi har to uåpnede i skapet i tillegg til denne, som det slett ikke er tatt mye av. Selv foretrakk jeg Uigeadailen den gang det var aktuelt å hamstre, så det er ikke min fortjeneste, med mindre man anser det som klokt av meg å ha funnet en mann som likte den. Det kan selvsagt argumenteres slik. Den før omtalte Curt anser dette som den nest beste Ardbegen han har smakt, rett etter 1977 som jeg har tenkt å smake på etterpå. Jeg var ikke enig for fire år siden, men også min smak har endret seg.
Ardbeg Lord of the Isles 46 %
Nese: Dempet torvrøyk, maltsukkertøy og nederlandske kaffedrops. Med vann får jeg noe i retning av tropisk frukt.
Smak: Eiketre som røyken har satt seg skikkelig i etter mange års bruk. Gamle lærsofaer med messignnagler. Røde bær langt bak gentlemans club eimen.
Kommentar: Jeg foretrekker nok fortsatt Uigeadailen, i hvert fall hvis vi tar hensyn til pris, og det må vi jo som regel her i livet, men jeg kan vel ikke si jeg er direkte lei meg for at vi har noen flasker Lord of the Isles i skapet.
