Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Litt rått. Med vann dempes det rå, men det dukker liksom ikke opp så mye annet.
Smak: Jevn, generisk «whisky». Med vann blir smaken råere, men det tjente den nesten på, siden det i alle fall blir litt interessant.
Kommentar: Ikke særlig god, rett og slett. Ikke direkte udrikkelig, men…
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2017.
Bacalta er ny av året i Glenmorangies sluttlagringsserie «Private Edition» og whiskyen er sluttlagret på Malmsey Madeira-fat.
Nese: Friske eplekake-epler (det vil si: Ikke ihjelstekte), lett tobakk. Med vann får den et mer vegetalsk preg.
Smak: Gule rosiner og lett eikebitterhet.
Kommentar: God, om enkel. Tydelig vinfatspreg, som vel er positivt, på en «it does what it says on the box»-måte.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2017.
Nese: Smørkaramell, et eller annet krydder, muligens laubærblad. Med vann synes jeg det lukter litt våt ull, og pepper. Med enda mer vann dukker røyken opp.
Smak: Overmodne pærer, litt karamell, hint av røyk og … tang? Karamell med vann, med pepper. Med mer vann får den et preg av kalk.
Kommentar: Slett ingen dum dram. Mye som skjer, kanskje nesten i overkant mye, det blir til tider litt sprikende. Men kjedelig er den i alle fall ikke, og godt synes jeg det er.
Heavily peated, 30 ppm, destillert 27.01.1999, single cask; Kentucky bourbon xu cask.
Kjøpt på destilleriet sommeren 2006. Dette er siste slant.
Nese: Torvrøyk og noe sitrus, mot appelsin. Med vann får røyken noe floralt ved seg.
Smak: Tørr torvrøyk med litt våt torv blandet inn i det hele. Malt og sitrus eller muligens sitrongress, og litt tjære eller svidde bildekk. Mer av det samme med vann, hovedinntrykket er røyk og svidd, men med en bismak av gummi og noe vegtalsk jordaktig.
Kommentar: En av de bedre Juraene jeg har smakt. Det er virkelig en røykbombe, noe som jo gjør meg lykkelig, men jeg kunne kanskje ønsket meg litt mer kompleksitet. En dugelig dram likevel, og jeg tar et litt vemodig farvel.
Nese: Kaffe og rom. Med vann lukter det svidd treverk, noe fruktig og mørk sirup.
Smak: Kongen av Danmark, svidd trestokk, rom-rosin. Vann demper det svidde preget noe, og det dukker opp karamelltoner, men smaker fortsatt mye som Kongen av Danmark.
Kommentar: På mange måter ott for meg, men samtidig klarer jeg ikke å la være å la meg sjarmere. Det er heldigvis fint lite gummi i alt det svidde, og whisky som smaker som gammeldagse drops er det vanskelig å ikke like, i alle fall litt.
Smaksprøve fra noen, jeg husker desverre ikke hvem, men takk til vedkommende i alle fall.
Tappet 25. mai 2015.
Nese: Vanilje og fløteis. Kokos og papaya. Med vann kanel og ellers mye det samme.
Smak: Vanilje, lett eikebitterhet, noe frukt, jeg tenker på carambola/stjernefrukt, som vel strengt tatt ikke smaker så mye. Pære eller noe sånt på ettersmaken. Smaken endrer seg ikke nevneverdig med vann, annet enn at kokos dukker opp.
Kommentar: Jeg kan jo forstå hvorfor folk er imponert over Kavalan, dette er skikkelig håndverk. Selv synes jeg nesa var mer imponerende enn smaken, den virker litt «død». Det kan være styrken, selvsagt, de kunne gjerne tappet på 43 eller 46 prosent…
Takk til Trude og Roar for smaksprøven.
Siden merkingen på etiketten er som den er er denne flaska med White Horse fra tidlig 70-tall en gang (senest).
Nese: Søtt, toffee, hint av røyk. Mer svidd lukt med vann, men etterhvert også noe litt fruktig, kanskje eple.
Smak: Brent sukker med eikeflis. Jo mer vann jeg tilsetter, desto mer svidd smaker den, inntil den tipper over og åpner for en fruktig tone (men fortsatt svidd).
Kommentar: Smaker i alle fall ikke som noen moderne blend jeg har smakt. Sofistikert er den dog ikke, men helt klart noe å skjenke ved bålet i høstmørket, for eksempel. Det er alltid spesielt artig å smake gamle whiskytapninger (altså whisky som er tappet for mange år siden, ikke whisky som var gammel når den ble tappet).
Nese: Sitron, syrin og halm. Vann utgjør ingen forskjell.
Smak: Malt, halm, sitrus og et litt rått element. Vann bare demper alt.
Kommentar: Ikke veldig sterk, muligens bare 40 %. Ung, ville jeg gjettet, 10-12 år eller noe sånt (eller NAS). Veeeldig generisk dette her, og i overkant rent destillat, litt fusel ville ha livnet opp. Kan det være at vi er i Irland igjen, siden de insisterer på å trippel-destillere? Ingen usmak, men ingen… vel, smak heller.
Fasit: Definitivt beste treff så langt i år. Irsk blend, 40 % og NAS. The Temple Bar, small batch blend. Denne tappet i 2014, fra eks-bourbon og eks-portvinsfat. Kan ikke si det siste var merkbart.
Nese: Frukt-te; svart te med røde bær og fersken. Etterhvert litt eik. Med vann finner jeg bare ennå mer te-preg.
Smak: Definitivt fruktpreg, men mer tørket frukt (røde bær og sukat) enn på nesa, selv om jeg får litt «Four red fruits tea»-vibber. Lett eik. Definitvt te. Mer bitter med vann, men fortsatt får jeg te-assosiasjoner.
Kommentar: Hm. Jeg mistenker fat-finish, og kanskje ikke med tradisjonelle fat (dvs. sherry eller bourbon). Vinfat, kanskje? Om det var noe destillerikarakter her er den borte. Jeg har hengt meg opp midt i tenåra, men… ok, kanskje tidlig tenår denne gangen. 46 % eller deromkring. Jeg synes ikke det er vondt, men det smaker liksom ikke ordentlig whisky, heller, så jeg vet ikke helt om jeg ser sjarmen. Og det får meg vel til å lure på om vi skal utenfor Skottland, siden jeg oftere tenker «men er det whisky?» med ikke-skotske. Men hvor? Kan det være Japan igjen? Eller noe europeisk? Jeg heller kanskje mer mot det siste, og det mest nærliggende (nesten bokstavelig talt) er Mackmyra. (Og nå viser det seg sikkert at det er Glenlivet eller noe lignende erkeskotsk, men det får så være.)
Fasit: Tomatin Decades, NAS-tapning der altså. Og ja, jeg var visst på jordet. Vel, alkoholprosenten var spot on. Angående alder er det teoretisk mulig at den er gjennomsnittlig 13, men ellers har Tomatins nettside dette å si:
In recognition of his 50 years service at Tomatin, Douglas [Campbell] created a Single Malt using whiskies distilled in each of the 5 decades he worked at the distillery. Starting with a 1967 cask and moving through each of the subsequent decades to the year 2005, Douglas chose whiskies that not only have very distinctive individual characteristics but are also versatile enough to marry together to create a single malt that is a genuine one off.
Og fatene er altså en blanding av eks-sherry og eks-bourbon, så ingen vin inne i bildet.
Bowmore Black Rock er en NAS-tapning som først og fremst er tilgjengelig for «travel retail». Denne flaska er kjøpt på båten mellom Oslo og København for en ganske billig penge. Whiskyen har vært lagret hovedsakelig på spanske eks-sherry fat.
Nese: Ganske ren røyk og sigarkasse, det vil si sedertre og litt søtlig tobakk. Vann gir ingen nevneverdig endring.
Smak: Følger opp nesa med røyk, søt tobakk og noe fruktig, kanskje eplekompott. Røyken blir mer dominerende med vann.
Kommentar: Relativt grei bang-for-your-bucks dette. Hadde gjerne sett den på fatstyrke, eller i alle fall 46 %, men da hadde den vel fort blitt en del dyrere. Ganske enkel og en helt akseptabel brukswhisky, men ikke akkurat noe du blir sittende å gjennomanalysere.