Laphroaig 2006 Cooper’s Choice 46 %

Nese: Røyk, ett eller annet fruktig og stearinlys. Mer voks med vann og dessuten maltpreg.

Smak: Ildsted, bål, søt røyk. Med vann kommer mer bitter røyk, brente appelsinskall, men også mye sukker.

Kommentar: For mye søtlig preg på smaken for min smak, men fortsatt en grei dram.

Laphroaig Cairdeas Ileach Edition 50,5 %

Nok en blind sample fra Leif Olav.

Nese: Røyk, fullkornsbrød, aprikos og et lite hint av anis. Mer banan med vann, og havregrøt (uten melk).

Smak: Bålrøyk, aske og malt. Vann henter fram litt krydder, pepper og brent plast.

Kommentar: Forutsigbart nok synes jeg dette er veldig godt. Jeg er en enkel sjel. Selv om jeg ikke smaker sjø tror jeg på Islay, og det kan godt være en Laphroaig. Så det er sikkert en peatet BenRiach eller noe.

Dæven døtte, Laphroaig it is.

Laphroaig PX Cask 48 %

Denne er først lagret på amerikansk eik og quarter casks og så sluttlagret på eks-Pedro Ximenezfat. Pedro Ximenez er en søt sherry, og jeg innbiller meg at det bør funke fint sammen med Laphroaig. Vi får se.

Nese: Torvrøyk og nybakt brød. Med vann får jeg medisinskap og nytt lær.

Smak: Aske og røyk, og noe frukt. Overmoden melon, eller kanskje ekstra søte druer? Jeg føler at den taper seg litt med vann, røykpreget forsvinner og erstattes med dette nye læret.

Kommentar: Best uten vann. Et greit kjøp på tax-free (den er for tiden bare tilgjengelig på travel retail), men det finnes som regel bedre eller mer spennende ting i hyllene.

Takk til Stian for sample.

Laphroaig 1990 21 år Director’s Cut 53,7 %

Nese: Lett røyk. Aceton og, hm, kokt ris? Bitre mandler og noe som blomstrer. Med vann får jeg kandissukker og røde epler.

Smak: Dempet røyk, krydder og sødme. Mer tydelig røykpreg med vann, det dukker opp litt tjære og litt aske. På ettersmaken lakris og litt bitterhet.

Kommentar: En ganske spesiell Laphroaig. Godt? Definitivt, men jeg savner kanskje røykbomben bittelitt.

Laphroaig QA Cask 40 %

Dette er en tapning for Travel Retail (foreløpig) der whiskyen har fått en finish på nye fat av amerikansk eik (quercus alba). I følge Laphroaig selv gir denne sluttlagringen “en blanding av torvrøyk balansert med varme, krydrede vaniljetoner.”

Nese: Røyk, hint av lakris, kald røyk. Med vann får jeg vanilje og et intenst preg av fyllet i aprikostwist, pluss noe litt blomstrete og gjærbakst.

Smak: Røyka, kald stein. Med vann vanilje og gjærbakst.

Kommentar: Hverken lukter eller smaker Laphroaig, mangler helt det medisinske preget. Den burde også vært sterkere (40 %? Why, oh why?), men ellers er den ganske god.

Laphroaig 2006 7 år Cooper’s Choice 46 %

Nese: Røyk, ull, tjære og fløtekaramell. Vann endrer ikke mye, men løfter fram ren røyk litt mer og jeg får et hint av voks.

Smak: Fryseris, aske og stein. Med vann kommer malten fram i bunnen og det blir et visst vokspreg også på smaken.

Kommentar: Dette synes jeg er innmari godt. Jeg er nok en uhelbredelig peat-freak, for selv om jeg også liker whisky uten røyk får jeg alltid litt sånn “Åh, endelig!”-reaksjon når jeg får god torvrøyk i glasset. Akk ja. Det er i alle fall ikke noe å utsette på denne Laphroaigen, det er ikke noe utilbørlig ungt preg over den selv om den er bare 7 år og det er en god del kompleksitet som slår gjennom røykpreget.

Laphroaig Cairdeas 2013 Port Wood Edition

cairdeas

Farge: Vakkert(?) rosaskjær, som man kan forvente seg av en portvinsfatlagret whisky.

Nese: Røyk og spritstikk, tørket frukt. Med vann får jeg frysetørkede bringebær og aprikos, men fortsatt mye røyk.

Smak: Sigarrøyk og sødme. Med vann endrer røykpreget seg til noe mer tradisjonelt, men det kommer også fram et sjokoladepreg og noe bæraktig.

Kommentar: Den slår ikke den første Cairdeastapningen, men dette er også snadder. Godt røykpreg med noe attåt, slik skal det være for en peathead som meg. Det er nesten så jeg er glad det er blitt høst.

 

MM Robols #5

Jeg satser på at jeg fortsatt kan finne ut hva som er i denne 5cl-flasken, selv om merkingen altså bare er “MM Robols #5”. Svaret burde finnes på forumet. Men siden dette var ment å være en mystery malt skal jeg skrive smaksnotater først:

Nese: Grønne epler, kirsebær, et hint av røyk. Vann henter fram tydeligere røykpreg, som i grunn tar overhånd.

Smak: Tørr røyk. Med vann får den eikebitterhet og noe fruktig, gule plommer? Men først og fremst torvrøyk og atter torvrøyk.

Kommentar: Nesten litt mye av det gode, selv for en peathead. Det er slett ikke vondt, men ikke den mest spennende whiskyen å skrive smaksnotater på. Hva det er, tja? Kanskje ikke så mye vits i å gjette, for for alt dere vet har jeg jukset og sjekket fasiten for lengst. Men for egen del kan jeg jo forsøke meg med… Peatet BenRiach, kanskje? Umiddelbart tenker man jo Islay, men det er dårlig med sjø, tang og tare på denne. Jeg har hatt MYE vann i nå, og den virker fortsatt langt unna 20 %, så jeg tipper dette var godt over 50 % til å begynne med. Og nå skal jeg kose meg med resten, samt se om jeg finner fasiten…

Edit: Med litt hjelp fant jeg rett tråd: http://www.nmwl.no/forum2/index.php?topic=6286.0

Så kan vi konstantere at det var Islay, en SMWS 29.75, hvilket vil si Laphroaig. 18 år gammel og 51,1 %.

Trondheim Whiskyfestival 2013 – del 2

I del 1 forlot vi vår heltinne (altså meg) fortapt i en Glengoyne Single Cask, her er episode to:

Den neste tapningen jeg var nysgjerrig på – såpass at jeg nesten hadde kjøpt en flaske på polet noen uker tidligere – var Bunnahabhain Toiteach, så jeg styrte bort til “Mackenzie” for å bonge ut en dram. Man skal jo ikke stikke under en stol at jeg er glad i en røykfylt dram nå og da, og jeg har smakt god røyket whisky fra Bunnahabhain før, tappet av uavhengige tappere. Etter å ha smakt konkluderte jeg med at dette var nok en grei hyttewhisky, ukomplisert med kaldt ildsted og kull både på lukt og smak.

The Naked Grouse sammen med sine søsken, fra venstre The Famous, The Black. The Naked og The Famous Sr.
The Naked Grouse sammen med sine søsken, fra venstre The Famous, The Black. The Naked og The Famous Sr.

Hos “Elchies” ble jeg fristet til å teste The Naked Grouse. Jeg har vel generelt ikke særlig sans for Famous Grouse som whisky, og burde etterhvert vite bedre, men blir lurt hver gang, siden markedsføringen deres er så sjarmerende, ikke minst reklamene (søk dem opp på YouTube) med den animerte rypa “Gilbert”. Mange vil vel argumentere med at navnet på denne tapningen er misvisende, siden The Naked Grouse er en såkalt deluxe-utgave der maltkomponenten er tung av Macallan og Highland Park lagret på sherryfat, og sherryfat er jo egentlig kjent for å maskere snarere enn å avkle. Den har da også et rimelig tydelig sherrypreg (riktignok ikke nok til å overdøve at dette er en blend), og er i og for seg helt grei, men ikke akkurat noe jeg kommer til å kjøpe.

Hos “Drumbain” hadde jeg egentlig ikke tenkt å smake noe, men jeg måtte innom likevel for å hilse på Clare MacNaughton som sto i den baren. Og når jeg først sto der og skravlet falt det naturlig å ta en dram av Balvenie Portwood 21 år gammel, som egentlig er en knakende god dram, søt, men med tilstrekkelig dybde.

Clare snakker med en annen kunde og forsøker å ignorere at jeg står og tar bilder.
Clare snakker med en annen kunde og forsøker å ignorere at jeg står og tar bilder.

En sving innom “Carbost” igjen for å sjekke om Lagavulin DE i ny batch (1996-2012) var god – det var den – og så en litt mer utfyllende smak på Bowmore Tempest hos “Duntocher”.

Bowmore Tempest
Bowmore Tempest

Tempest er 10 år og holder 55,1 %, jeg har notert et batchnummer L3831. Nese: Parfyme, blomster, røyk. Smak: Mer parfyme, neglelakkfjerner. Ut fra det skulle man jo ikke tro den var så veldig god, men det er rart med det, av og til kan smaken stemme selv om assosiasjonene skulle tilsi noe annet. Det gjorde de her. Poeng ga jeg ikke (det gir jeg som regel opp etter en fire-fem drammer), men jeg har skrevet “Nice!” i notatboken og det får holde.

Tiden begynte å løpe fra meg, og jeg hadde såpass mange bonger igjen at jeg fant ut jeg like gjerne kunne benytte dem for å få smakt en tapning jeg neppe ville overveie å kjøpe på grunn av prisen. Douglas Laing & Co har tappet en Laphroaig 1990 i sin Director’s Cut serie, den er 21 år og koster småpene 2300 kroner i Norge (om du får tak i den når den dukker opp på polet i mai). Det er uansett mer enn jeg pleier å være villig til å betale for whisky, men fire bonger kunne jeg gjerne spandere for å få meg en smak. Det er slett ingen dårlig Laphroaig, med en del fruktige toner bak den karakteristiske torvrøyken er den mindre endimensjonal enn mange av de tyngre røykwhiskyene.

Laphroaig 21 år Director's Cut, til venstre kan du skimte en Port Ellen, også tappet av Douglas Laing, det kostet 10 bonger (nesten 7000 for en flaske på polet) og kan ha vært himmelsk. Jeg droppet å smake på den.
Laphroaig 21 år Director’s Cut, til venstre kan du skimte en Port Ellen, også tappet av Douglas Laing, den kostet 10 bonger for en dram (nesten 7000 for en flaske på polet) og kan ha vært himmelsk. Jeg droppet å smake på den.

Jeg avsluttet festivalbesøket med en Ardbeg Alligator, siden det aldri er galt å avslutte med en Ardbeg. Det var det ikke denne gangen heller.

Jeg hadde en meget hyggelig festival, og heldigvis var jeg ikke den eneste. 250 besøkende betyr at arrangøren var fornøyd og 22. mars 2014 er booket inn som dato for neste års festival. Kanskje vi sees?