Nese: Svovel, aprikos og nylig slukket fyrstikk. Med vann blir det mer tropisk frukt, grønnsåpe og aske, og fjøs også her.
Smak: Fjøs, aske og epleskall. Det mest intense fjøspreget demper seg med vann, og vi sitter igjen med røde epler, torv og aske.
Kommentar: Jeg kan ikke huske det intense fjøspreget fra sist jeg testet denne, men det var da også inne på Lagavulins lager og jeg vet ikke hvor klar jeg var i hodet (ikke at jeg hadde drukket så mye, men man kan bli rimelig omtåket bare av å være på Islay kan jeg love). Når det har dempet seg på smaken etter at nok vann er tilsatt blir dette ganske godt, men ikke bedre enn at jeg gjerne ser at de lagrer det noen år før de tapper det på flaske. Jeg har smakt langt bedre newmake (også i løpet av den siste uka).
Jeg «vet» at dette er en Lagavulin, men jeg har glemt hvordan jeg «vet» det…
Nese: Våt tømmerkoie, bålrøyk og litt tjære. Med vann dukker det opp litt svidd appelsin.
Smak: Jernbanesviller og torvrøyk. Får et hint av sjø med vann.
Kommentar: Det blir nesten ikke bedre for en peatfreak. Det er nesten bare røyk både på smak og lukt, men det er nyansert røyk og man kan sitte og smatte lenge.
Iain MacArthur, warehouseman ved Lagavulin og en historieforteller av de sjeldne
Vi var lagt heldigere med selve turen, riktignok, vi fikk for eksempel lov til å ta bilder og tapningen kun for destillerishoppen hadde akkurat ankommet, så den fikk vi kjøpt oss. Dessuten fikk vi smake på washen, noe som alltid er gøy.
Jeg drikker med begge hender
I haugen med småflasker som jeg forsøker å få ryddet i er det to flasker fra dette besøket, en med newmake og en med en 30 år gammel Lagavulin. Jeg er nemlig frekk/erfaren nok (stryk det som ikke passer) til å ha med meg småflasker og trakt på sånne smakinger. Som regel får man rimelig generøse drammer, og både for levra og smaksnotatenes skyld kan det være greit å spare litt til senere (man kan selvsagt helle ut resten når man er «ferdig» med å smake, men samme hvor stor fan jeg er av spyttebakker på festival er jeg vel ikke den eneste som har tungt for å «kaste» slike edle dråper). Planen er aldri å spare dem i tre år, selvsagt, men sånn ble det denne gangen. Nå bare håper jeg at den ikke har tatt skade av oppholdet på flaska (generelt anbefaler jeg IKKE å oppbevare småprøver så lenge, altså).
Lagavulin 30 år, fatprøve fra destilleribesøk 2010
Nese: Kraftig røykpreg, alderen til tross. Sitron, jod og salt sjø. Ganske kraftig alkoholstikk uten vann. Med vann (den trenger en del) dukker det opp epletoner og stikkelsbærbusk.
Smak: Avrundet røyk, sødme og varm eik. Bitre mandler og tropisk frukt.
Kommentar: Fatet og alderen har dempet røykpreget overraskende lite (men denne er vel fra tiden før Lagavulins peatspesifikasjon ble samkjørt med Caol Ilas på 35 ppm i malten, og kan derfor være noe kraftigere røyka i utgangspunktet). Framstår som relativt ung, egentlig, fatet har ikke vært voldsomt aktivt, det er lite flis å spore. Hadde gjerne tatt en flaske av denne, mendet blir nok med dette ene glasset (resten av fatet kan være drukket opp for alt jeg vet), jeg får nyte det mens det varer.
Nese: Svovel, aprikos og nylig slukket fyrstikk. Med vann blir det mer tropisk frukt, grønnsåpe og aske, og fjøs også her.
