Stikkord: julekalender

Nese: Litt lukket. Noe eik. Det blir ikke så mye bedre med vann, noe som minner om bakt frukt og kanskje et hint av lakris er alt jeg klarer å få ut av den.

Smak: Daff. Eik. Tendenser til sherry-fat, uten at jeg helt klarer å skille ut spesifikke smaker. Vann hjelper ikke så mye, men litt fruktkompott og kanskje kanel kan jeg smake.

Kommentar: Hm. Faller litt i kategorien «generisk whisky». Ikke vondt, men det smaker nesten for lite til å kunne være vondt.

Dette kan da ikke være mer enn 40 %? Og… en eller annen litt kjip standardtapning? 10 år, eller deromkring?

Fasit: Ah, jeg tenkte ikke i de baner, men det burde jeg kanskje gjort… Blended malt. The Feathery, for å være nøyaktig. 40 %, ingen aldersangivelse.

Nese: Fløtekarameller, tørket aprikos og tørkete røde bær. Med vann dukker det opp noe som minner om urter, muligens rosmarin. Hint av svidd gummi.

Smak: Sherryfat, tørket frukt og eik. Det blir nesten bare mer tresmak med vann, fuktig plank og litt eikebitterhet.

Kommentar: Ikke direkte fryktelig, men ikke noe jeg trenger en dram til av, heller. Litt overeika.

Sannsynligvis Speyside, sannsynligvis 20ish år og fatstyrke – rundt 55 %. Glen-whatever. Glenfarclas er vel de med flest sånne generiske sherrypregede tapninger.

Fasit: Jøssda, Glenfarclas, men bare 15 år. Tappet for The Whisky Exchange i 2014 og på 58,6 %.

Nese: Anonymt, mye sprit, litt malt og pære. Mer pære, men også fusel (nyspritpreg) med vann.

Smak: Sprit, litt fusel, malt. Mye det samme med vann, selv om spritpreget naturlig nok dempes.

Kommentar: Ungt og ganske anonymt. Ikke direkte vondt, men relativt kjedelig.

Vanskelig, dette kan være nesten hva som helst. Kan godt være skotsk, men kan nesten like gjerne være noe annet. Vel, ungt, kanskje ikke mer enn 3-og-litt år. Sterkt nok, nærmere seksti prosent? Men lite som kan kamuflere spriten her, så muligens svakere.

Fasit: Etter noen ganske bra treff var det kanskje på tide med en helt på jordet. Ok, ikke helt galt på styrken, da, 55,1 KAN kalles nærmere seksti. Aberlour 1997 SMWS 54.35 er dette visstnok. Ok, jeg sa jo at kunne være skotsk…

Luke 23 var ekstremt blek, denne kan man vel si det motsatte om.

Nese: I utgangspunktet ikke så mye. Men noe tørket frukt er det, først og fremst i form av rosiner og dadler. Dessuten lukter det (søt) sherry. Ikke mye endring med vann, men en lett eim av lakris-hubba-bubba og svidd gummi dukker opp, dog går det mer tilbake mot det fruktige etter noen minutter.

Smak: Rosiner, eikestaver, salt lakris, brent sukker. Mer mot svidd gummi og denslags med vann.

Kommentar: Over the top sherryfat, men ikke så langt over at det ikke er drikkelig. Jeg ville nok tappet den noen år før eller vattet med noe eks-bourbon. Som den er er den dog helt ok.

Tja. Det kan være en Glengoyne, ellers er det nok Speyside igjen. Typisk single cask tapning. Kanskje ikke mer enn rundt 15 år, siden fargen tilsier first-fill sherry og smaken ikke er ille? Og, ja, 50+ prosent vil jeg nok tro.

Fasit: Balmenach 1977 GM Flying Pigs. Hele 32 år, så det kan man vel ikke kalle fulltreffer. 55,7 % er dog innafor. Hyggelig å konstantere at det fortsatt finnes first-fill sherry-tapninger på over 15 år jeg synes smaker ok, det har vært langt mellom dem de siste åra.

Nese: Bålrøyk, kjøtt på grillen, svidd ananas. Med vann maltstøv, aske, mer røyk.

Smak: Tørr torvrøyk, mursteinsstøv, rustent jern. Mye det samme med vann.

Kommentar: Det er vel ingen overraskelse at jeg synes dette er godt?

Jeg tror det er Islay-røyk, men man vet jo aldri. Alderen er nok minst 10 eller deromkring, jeg merker i alle fall ikke noe til (for) ung sprit, men torv kan jo kamuflere mye rart. Og jeg tror den er (maks) 46 % snarere enn fatstyrke. Hvilket Islay-destilleri? Tja. Bowmore, eller muligens Bruichladdich (i så fall snakker vi vel Octomore, skulle jeg tro). Eller Laphroaig. Eller…

Fasit: Her bør man følge magefølelsen. Bowmore 2001 Douglas Laing Old Particular. 15 år og 48,4 %. DL Ref 11804, så har man det notert, i tilfelle man skulle ramle over en flaske til akseptabel pris.

Nese: Sukat, appelsinmarmelade, eik, blåmuggost. Med vann i tillegg hubba-bubba og gule epler.

Smak: Bittert appelsinskall, malt. Mindre bittert med vann, sødme i tillegg til malten. Noe frukt og også på smaken finner jeg hubba-bubba.

Kommentar: Litt for bitter uten vann, men med vann ble den ganske god. Nesa er fascinerende.

Jeg tror vel fortsatt vi er i Speyside (eventuelt Japan, det er jo nesten det samme..). Noen år på baken, jeg får ta i litt mer i dag, si… 20? Og «fatstyrke», 50-og-noe.

Fasit: En Silver Seal tapning av Mortlach på 22 år. Jeg var i alle fall på rett jorde. 57,7 %, så litt sterkere enn jeg trodde. Godt var det, i alle fall.

Nese: Skumputer, bringebærsukkertøy, og noe vegetalsk i bakgrunnen, furunålsaktig. Fortsatt søtt med vann, furunåla blir borte, appelsinbruspulver.

Smak: Ferskt treverk, vanilin, tørket frukt av noe slag. Får litt assosiasjoner mot parfyme med vann, men det holder seg på et balansert nivå.

Kommentar: Til grain å være ganske god, selv om lukta er bedre enn smaken.

Ja, jeg er altså rimelig sikker på at dette ikke er maltwhisky. Det kan være bourbon, muligens, men jeg ville nok heller trodd det er skotsk grainwhisky som har fått ligge ganske lenge på fat. 50+ % igjen og da sikkert minst 20 år.

Fasit: Port Dundas 1980 SMWS G 6.5, så skotsk single grain var rett, men den er hele 35 år gammel. Burde husket å ta i, god grain er gjerne over 30. Og «bare» 49 %. Vel, huggærnt var det nå ikke.

Nese: Aprikos og ananas, litt aceton, malt. Vann henter fram eik på lukta, grønne bananer og noe tørket frukt.

Smak: Eik, bitterhet, trelakk. Vann hjelper, malt og søt fruktighet dukker opp, vanilje og fløte også, men det er fortsatt en del bitterhet på ettersmaken.

Kommentar: Mye bedre nese enn smak.

Jeg tror nok en gang vi er i Speyside, men har ikke noe konkret forslag. Godt over 50 % og 10-12 år gjetter jeg.

Fasit: Ja, ja. Rett område, i alle fall, og grei nok prosent: Longmorn 1992 Signatory Vintage, på 51,4 %. Men 22 år er noen fler enn 10-12.

 

Nese: Treplanker, sitrus og eple. Fruktigheten forsterkes med vann, og det lukter også malt.

Smak: Malt, brent sukker, lakris, noe bittert. Med vann blir det mer av det bitre og det litt rare lakrispreget. Med enda mer vann blir det på sett og vis drikkelig, men ikke nødvendigvis direkte godt.

Kommentar: Nesa er fin, men det er noe galt med smaken.

Jeg aner ikke hva dette kan være. Jeg vil nok tippe på Skottland, og Speyside virker mest sannsynlig (statistisk sett), men, tja. Kanskje noe sted midt i tenåra og noe over 50 %.

Fasit: Hey, jeg var mindre på viddene enn jeg trodde. Glenrothes 1992 The Whisky Agency. Den er riktignok hele 20 år, men 52,3 % var vel ganske riktig, og Speyside var det jaggu.

Nese: Rått, vått og mosegrodd treverk, noe sitrus, røkt fisk. Den blir rundere med vann og lukter malt og røsta korn, men fortsatt noe røkt fisk.

Smak: Røkt ett-eller-annet. Altså, det smaker røyka mat, uten selve maten. Underliggende maltsmak. Med vann får den noen fruktige toner, mer mot eple enn sitrus.

Kommentar: Absolutt helt ok, særlig etter luke 15 og 17 som ikke var det. Helt grei kosedram.

Men hva er det? Tja. Jeg har hatt røkt fisk som hovedsmaksnotat på én whisky før, og det var en Springbank, så hvorfor ikke ta en råsjans og si at dette er sikkert også Springbank (uten at jeg skal hevde at røkt fisk er typisk for destilleriet…). Ikke veldig gammel, 10-12 år? Og 46 %, trur eg.

Fasit: Dæsken. Springbank 10 år «Marrying strength». 49,9 % snarere enn 46, men det må være innafor når alt ellers stemte.