Er du nybegynner? – drikkelig.no

Whiskyskolen del 5: Så tapper vi på flaske

Det er lenge siden forrige leksjon i whiskyskolen ble publisert, jeg beklager forsinkelsen. I dag skal vi snakke mye teori. Jeg lenker i teksten til aktuelle eksempler i gamle smaksnotater, men det finnes ingen liste over anbefalte drammer i denne leksjonen. Som alltid kan det likevel anbefales å sette seg godt til rette med en dram eller to mens du leser.

Som nybegynner er det lett å gå seg vill i alle de forskjellige begrepene som flyter rundt på whiskyetiketter, i pressemeldinger og i diskusjonsfora. Før i tiden kunne du i alle fall føle deg «trygg» så lenge du handlet fra basisutvalget på polet eller i de vanlige taxfreebutikkene, men whiskyboomen vi er inne i (tross finanskrise) har gjort oppfinnsomheten stor i konkurransen om kundens oppmerksomhet. I denne leksjonen skal vi se litt på måten whisky havner på flaske etter å ha ferdigmodnet på fat, og hva det betyr for deg som whiskyentusiast når det står single cask, batch, limited release eller lignende fraser på flaska.

For å ta det første først: I dag snakker jeg om singlemalt. Det vil si maltwhisky destillert på ett enkelt destilleri, lagret og tappet på flaske og med destillerinavnet (som regel) trykket på etiketten. Mye av det som følger er overførbart til andre whisk(e)ytyper, og for den saks skyld andre sprittyper, men her er det Single Malt (Scotch) Whisky som er fokuset.

Standardtapninger

Vi begynner med de tapningene du mest sannsynlig har vært borti før: Standardtapningene. Talisker 10 år, Bunnahabhain 12 år, Bushmills 21 år og Mortlach Rare Old faller alle inn i denne kategorien. Dette er tapninger som lanseres med tanke på å skulle finnes på markedet ganske lenge. Tanken til Diageo som produsent er at om du kjøper en Talisker 10 år i morgen så skal du kjenne den igjen som den whiskyen du drakk når du fikk servert Talisker 10 år av kameraten din den gangen på hytta i 1996. Eller 1986. (Også standardtapninger endrer seg, men det kommer vi til lenger ned.) For den jevne forbruker er det dette de forventer: Gjenkjennelige produkter som ikke endrer seg merkbart fra gang til gang.

For å få til dette blandes den ferdigmodnede whiskyen fra mange fat og får ligge i en stor tank (av tre eller stål) som kalles en «vat» i en periode for det som kalles «marrying».

En vat i stål hos Chivas Brothers sin blending plant i Keith.

Tradisjonelt var det en Master Blender som plukket ut fat som skulle brukes og satt dem sammen til rett smaksprofil. I hvilken grad dette fortsatt gjøres er det vanskelig å si, men for de fleste tapninger er det nok en kombinasjon av en mer industrialisert prosess – der man har en «oppskrift» man går etter, f.eks. 20 first-fill eks-bourbon hogsheads, 50 second-fill eks-bourbon hogsheads og 10 second-fill sherry butts – og en eller flere menneskelige neser som sørger for å luke ut fat som avviker fra normalen (hva de fatene brukes til kommer vi til). Denne prosessen heter «vatting» eller «blending» og er identisk med prosessen for å sette sammen en blended whisky, bortsett fra at for en singlemalt er alle fatene fra samme destilleri, mens for en blend kan de komme fra flere titalls forskjellige destillerier.

Fat ligger på rekke og rad og venter på nosing før de skal "tippes" slik at whiskyen havner i rennene under og derfra kan transporteres til en vat, ved Chivas Brothers sin blending plant i Keith. — Fat ligger på rekke og rad og venter på nosing før de skal «tippes» slik at whiskyen havner i rennene under og derfra kan transporteres til en vat, ved Chivas Brothers sin blending plant i Keith.

Det er for øvrig også for å opprettholde denne illusjonen av likt produkt fra gang til gang at majoriteten av disse tapningene er vannet ned til «drikkestyrke» (40-46 %) eller «nominert fatstyrke» (50-55 %), farget med E150 og kjølefiltrert. Står det to Talisker 10 år på hylla blir Ola Nordmann skeptisk om de har veldig varierende farge, for ikke å snakke om hvor mange flasker som ville blitt returnert til polet som feilvare om whiskyen ble tåkete når hytta er kald eller vann tilsettes i glasset.

Inntil nylig hadde de aller fleste standardtapninger aldersbetegnelse, men det har endret seg i det siste, og det introduseres fler og fler såkalte NAS, som står for No Age Statement, altså ingen aldersbetegnelse. For denne leksjonens del er ikke det så viktig, en NAS standardtapning settes sammen på samme måte som en standardtapning med aldersbetegnelse, den eneste forskjellen er at produsenten kan bruke fat som er yngre enn «normalen» i blandingen.

Batch og vintage

Neste variant vi skal ta for oss er whiskyer som merkes på en slik måte at det er meningen at du som forbruker skal forstå at de kan variere. Det vanligste her er enten «vintage», altså merking med årstall (og da er det året spriten ble destillert som er det relevante tallet), eller batchnummer (ofte omtalt på etiketten som «small batch»). Disse tapningene vattes på omtrent samme måte som standardtapningene, man tar 20 fat av denne typen og 30 av denne, men kanskje man benytter færre fat slik at ulikhetene ikke jevner seg ut, kanskje man ikke anstrenger seg like mye for å skape ensartethet. Er det reell fatstyrke vil alkoholprosenten variere fra batch til batch. Eksempler på tapninger med batchnummer er Aberlour a’bunadh og Bunnahabhains NAS-tapninger (f.eks. Darach Ur batch 1 og batch 9). Årstall brukes for eksempel på Diageos «Distillers Edition». Noen destillerier har ikke standardtapninger i det hele tatt, men baserer alt på vintage eller batch, Balblair og Glenrothes er eksempler på dette.

Enkeltfatstapninger og dess like

Så kommer vi til den kanskje mest forvirrende kategorien som jeg vil kalle «tapning fra identifiserte fat». Herunder kommer både «single cask» tapninger og tapninger der 2-3 fat er vattet før de tappes på flaske, fellesnevneren er at de som regel (i alle fall nå til dags) har en eller annen form for fatnummer på etiketten. Før whiskynerdeboomen, om jeg kan kalle den det, fant du ofte enkeltfatstapninger som bare var identifisert med destillasjonsdato og alder, disse finnes selvsagt fortsatt på markedet (i alle fall på auksjonsmarkedet), og der gjelder det å ha tunga rett i munnen. Alle normale destillerier (mikrodestillerier er unntaket) fyller mer enn ett fat per destillasjonskjøring, og to eks-bourbonfat fyllt med nysprit fra den samme kjøringen og som ligger ved siden av hverandre i det samme lagerhuset i 12 år kan utvikle seg til å bli så forskjellige at du som forbruker ikke engang ville ha gjettet på at de kom fra samme destilleri. Det er noe av magien med fatlagring, men også en av fallgruvene. Ettersom interessen har økt for enkeltfatstapninger har de aller fleste tappere, i alle fall de som tapper mange fat i året, begynt å merke flaskene med fatnummer, selv om det varierer hvor tydelig merkingen er.

Her er noen eksempler på slik merking:

[Best_Wordpress_Gallery id=»9″ gal_title=»Etiketter»]

Husker du de fatene vi nevnte lenger opp som ble luket ut i vattingprosessen for «standardtapninger»? Ofte er det disse som ender opp som single cask. Nesten alle destillerier har det man kan kalle en destilleriprofil, et gitt sett med egenskaper man vil forvente å finne i whiskyen som tappes av destilleriet (eller eierene av destilleriet). En destilleriprofil kan være «torvpreget og medisinsk», «floral og lett», «oljete og maltpreget» eller utallige andre varianter. Noen destillerier har fler profiler, enten med forskjellige navn (Bruichladdich med Port Charlotte og Octomore, Springbank med Hazelburn og Longrow) eller bare med forskjellige opplysninger på flasken (røyket og urøyket BenRiach). Disse profilene er ønsket og planlagt for, men whiskydestillasjon er en organisk prosess, fatlagringen likeså, og noen fat vil uavvergelig stemme dårlig overens med destilleriprofilen. Kanskje lukter det plutselig svovel av en whisky der destilleriprofilen er svovelfri. Kanskje er dette ene fatet veldig floralt, selv om destilleriprofilen er ren og maltpreget. Noen slike fat finner selvsagt destilleriet bruksområder for, enten til spesialtapninger, til blends eller til egne single cask utgaver. Andre selges til uavhengige tappere, ofte gjennom såkalte «whisky brokers». Dette er noe av årsaken til at det kan være ekstra spennende med tapninger fra uavhengige tappere, du kan få en whisky som er helt ulik noe annet du har smakt fra destilleriet før.

Mange uavhengige tappere kjøper også nysprit, her er det også fler varianter. Noen kjøper bare spriten og fyller den på egne fat (Gordon & MacPhail var kjent for dette i sin tid), noen kjøper fylte fat og betaler for at de skal ligge lagret på destilleriet, noen kjøper fylte fat og frakter dem til egne lagerlokaler. Noen kjøper bare ferdiglagrede fat fra brokers. De fleste gjør litt av hvert. Dette er en annen faktor som gjør enkeltfatstapninger litt ekstra spennende (og også en grunn til at enkelte tappere får bedre rykte enn andre, det tappes mye rart på flaske).

Under emneknaggen single cask finner du utallige eksempler på smaksnotater for enkeltfatstapninger. Det er disse det finnes flest av, av naturlige årsaker.

Begrenset opplag

Til sist har vi det interessante begrepet «limited release», og et par synonyme begreper (Diageos «special release» faller for så vidt under denne headingen). Dette kan være en hvilken som helst av de foregående variantene, andre opplysninger på flaska vil fortelle deg hvilken, og er i seg selv rimelig meningsløst. Snakker vi om et enkelt fat eller tre har tapningen automatisk et begrenset opplag, avhengig av fatstørrelsen og flaskestørrelsen fra 100 til 500 flasker per fat. For batch-baserte tapninger kan «limited» bety 2000 flasker eller 20.000 eller 200.000 flasker på verdensbasis. Noen ganger betyr det at tapningen er en engangsgreie, for eksempel en tapning gjort i forbindelse med et 100-års jubileum, andre ganger brukes begrepet om batch-/vintagetapninger og betyr bare at denne utgaven er det begrenset antall flasker av, neste gang du handler er det kanskje en ny utgave som står på hylla (som det også er begrenset antall flasker av). Det eneste «limited release» egentlig forteller deg er at produsenten ikke vil love at du kan finne det samme produktet på hylla om en uke, en måned, et år.

Så hva betyr disse opplysningene for deg som whiskydrikker? Vel, smaker du verdens beste whisky (etter din smak, og husk: det er din smak som teller) fra en enkeltfatstapning bør du snarest hive deg rundt og kjøpe en flaske eller tre til fra samme fat, for du får aldri samme whisky igjen. Til en viss grad gjelder det batch- og begrenset opplag-tapninger også, liker du dem og vil være sikker på å kunne drikke samme whisky i framtiden må du hamstre snarest mulig. På den annen side, det vil alltid komme nye tapninger og noen av dem vil garantert være gode, kanskje til og med bedre enn den beste whiskyen du har smakt, så har du ikke plass/penger/lyst til å hamstre kan du heller nyte det du har, enten det er en enkelt dram eller en flaske, og ha et minne for livet.

Ingenting er konstant

Som avslutning i dag noen ord om standardtapninger og påstanden jeg kom med ovenfor, nemlig «Tanken til Diageo som produsent er at om du kjøper en Talisker 10 år i morgen så skal du kjenne den igjen som den whiskyen du drakk når du fikk servert Talisker 10 år av kameraten din den gangen på hytta i 1996. Eller 1986.» Dette er en sannhet med modifikasjoner. Vel, tanken til Diageo er nok at du ikke skal merke forskjell, og for de aller fleste vil en Talisker 10 år tappet i 2015 framstå som såpass lik den Talisker 10 år de drakk i 1996 at påstanden holder vann.

Men så er det et par ting som kompliserer forholdene. Ta Highland Park 12 år som eksempel. En variant av Highland Park 12 år har eksistert på hyllene veldig lenge. 30 år eller der omkring, i alle fall. I løpet av den tiden har tapningen blitt «pusset opp» et par ganger, der etikett og/eller flaskeform har blitt endret. Alkoholstyrken har også variert, av og til har både 40 % og 43 % vært tilgjengelig samtidig, muligens tiltenkt forskjellige markeder. Men i all hovedsak skulle innholdet i flaskene være likt likevel.

De fleste som har fulgt Highland Park disse 30 årene vil ha en formening om at whiskyen har endret seg. Min egen parallellsmaking i fjor bekreftet at det var både forskjeller og likheter.

Noe av problemet med slike sammenligninger er det som kalles «old bottle syndrome», selv om whisky på uåpnet flaske ikke utvikler seg nevneverdig over et år eller to vil det over en tredveårsperiode nødvendigvis være en viss utvikling, enten på grunn av mild oksidering (korken er aldri 100 % tett, skal du lagre over mange år er anbefalingen å tette med parafilm) eller andre forhold (lys/mørke og temperatursvingninger, for å nevne noe).

Men en annen viktig faktor er som nevnt over at whiskyproduksjon og fatlagring er organisk og til en viss grad uforutsigbar. Skiftet destilleriet fra washbacks i tre til washbacks i stål i 1992? I teorien skal det ikke ha noe å si for smaken, i alle fall ikke noe «normale» neser kan plukke opp, men derom strides de lærde. Byttet man byggtype på 80-tallet? Justerte man ppm på malten for enklere å kunne bruke samme malt på flere av gruppens destillerier (slik Diageo gjorde med Caol Ila og Lagavulin)? Gikk man fra ølgjær til «distillers yeast»? Gikk den gamle master blenderen av med pensjon? Rettet man opp den bulken i formen på stillen når man måtte bytte fordi kobberet var tynnslitt? Det siste vil alle omvisere fortelle deg at ALDRI gjøres, men jeg har for lengst sluttet å tro på alt omviserne sier. Kanskje er ikke disse endringene merkbare fra en dag til en annen, men over tid vil de bygge seg opp og forsterke hverandre. Så da kan du enten sette deg ned og deppe over at favorittdrammen din har endret karakter, eller du kan tenke «Hey! En god unnskyldning for en parallellsmaking!» Jeg velger å (forsøke å) gjøre det siste.

I neste leksjon skal vi ta for oss hvilken informasjon etiketten gir på en whiskyflaske gir deg der du står i butikken og vurderer innkjøp. Det varierer fra «minimalt» til «egentlig ville vi skrive en hel roman, men vi fikk ikke plass», og det varierer også hvor entydig informasjonen er, vi skal forsøke å avdekke en del av de skjulte hintene og gjøre deg i stand til å tolke bransjesjargongen på best mulig måte.

Ekstraleksjon nummer 2: Ordliste

Denne ordlisten er tenkt som et supplement til de vanlige leksjonene i Whiskyskolen. Se spesielt leksjon fire for detaljer om hvordan whisky lages.

Age statement: Se Aldersbetegnelse.

Aldersbetegnelse: Antall år angitt på etiketten, for eksempel «12 years old», «30 years» eller bare «Ten», skal angi alder på yngste whisky brukt i vattingen. Har man altså brukt 100 20 år gamle fat og ett enkelt 10 år gammelt fat er det bare «10 år» (eller yngre) det er lov å sette som aldersbetegnelse. Skotske regler sier også at det ikke er lov til å skrive et tall som ser ut som en aldersbetegnelse på etiketten dersom denne ikke stemmer. Du kan altså ikke ha «25» prominent på etiketten for en 10 år gammel tapning til et 25-årsjubileum uten også å ha en tydelig aldersbetegnelse på 10 år, men her er det nok enkelte som tøyer grensene.

Barrel: Fatstørrelsen som benyttes mest i amerikansk whiskeyproduksjon, skal kunne inneholde 42 gallons (159 liter), men varierer fra 150-220 liter (oftest 180-200). For lagring av skotsk whisky bygges barrels ofte om til Hogsheads.

Batch: Whisky tappes på flasker i batcher. En batch kan være alt fra ett fat (100-400 flasker) til et par tusen fat. For standardtapninger er batchene gjerne store og fatforskjeller jevnes ut slik at man normalt ikke kjenner noen forskjell fra batch til batch, disse tapningene er sjelden merket med batchnummer (selv om noen har maskinpregede koder fra tappingen som kan brukes til å skille batcher). Noen tapninger merkes eksplisitt med batchnummer, da kan man forvente at whiskyen varierer en del i lukt, smak og eventuelt alkoholprosent fra batch til batch.

Blended malt: Tidligere ofte kjent som «vatted malt», maltwhisky fra flere destillerier vattet sammen og tappet på flaske.

Blend/blended whisky: Grain og maltwhisky vattet sammen og tappet på flaske.

Bourbonfat: Se Eks-bourbon.

Butt: Fatstørrelsen som benyttes mest til lagring av sherry, volum er i underkant av 500 liter. En butt er halvparten så stor som en tun.

Cask strength: Se Fatstyrke.

Core range: Se Standardtapning.

Eks-bourbon: Fat som har vært benyttet til å lagre amerikansk whiskey på en gang før de benyttes til å lagre maltwhisky. På etiketten kan det stå både «Ex-bourbon» og «Bourbon cask», men det betyr akkurat det samme.

Eks-sherry: Fat som har vært benyttet til å lagre sherry på en gang før de benyttes til å lagre maltwhisky. På etiketten kan det stå både «Ex-sherry» og «Sherry cask», men det betyr akkurat det samme. Sherryfat er mye dyrere enn bourbonfat (delvis fordi sherry som skal drikkes ikke lenger fatmodnes, så sherryen som brukes for å klargjøre fat til whiskyindustrien destilleres til brandy eller helles rett og slett i vasken når fatet er klart), så står det ikke noe om sherry på etiketten er fatet mest sannsynlig IKKE et sherryfat.

Eks-whisky: Brukes, særlig av Diageo, om fat som har vært brukt til å lagre skotsk whisky (grain eller maltwhisky) på minst en gang tidligere, slik at mesteparten av bourbon- eller sherrypreget har forsvunnet. Se også Second-fill.

Entry level bottling (alt. Entry level malt): Et begrep jeg ikke har hørt noen god norsk oversettelse av, men man kunne vel tenke seg at «inngangstapning» var en mulighet. Entry level bottling brukes om den billigste standardtapningen til et destilleri, eller generelt om tapninger du som nybegynner er forventet å velge fra hyllen. Billigst betyr gjerne yngst (selv om det finnes tilsynelatende unntak, Lagavulin 16 er entry level fordi Lagavulin 12 er fatstyrke og dessuten teknisk sett «special release»), og entry level tapninger er tappet på 40, 43 eller 46 prosent – den laveste styrken destilleriet bruker i standardutvalget – aldri fatstyrke.

Fatstyrke (alt. Reell fatstyrke): Den alkoholprosenten whiskyen har når den er ferdigmodnet på fat. De aller fleste destillerier vanner ned nyspriten til 63,5 % før de fyller fatene, og normalt fordamper alkohol litt fortere enn vann, så fatstyrke for en ferdig modnet whisky varierer gjerne mellom 65 % ( over 63,5 er unntaket) og ned mot 40 % for gammel whisky. Faller styrken under 40 % kan man ikke lenger tappe spriten som whisky. Fordampingen fra forskjellige fat varierer, også for nabofat. Enkeltfatstapninger tappes gjerne på reell fatstyrke eller vannes ned til 40-46 % (unntaksvis mer). For tapninger med større batcher kan de tappes på reell fatstyrke, som da normalt vil variere fra batch til batch, eller på Nominell fatstyrke.

Finishing: Se Sluttlagring.

First-fill: Fat som kun har vært benyttet til å lagre enten sherry eller bourbon (eller andre vin-/sprittyper) før de fylles med nysprit. First-fill-tapninger vil normalt ha langt større preg av bourbon eller sherry enn senere fyllinger (fat brukes inntil 4 ganger).

Fusel: Alt som ikke er ren alkohol eller vann i den destillerte spriten. For mye fusel er ikke bra, men i maltwhisky (og annen ukrydret sprit) er det fuselen som gir smaken. Sprit uten fusel vil ikke ha noe råvarepreg igjen.

Grain whisky: Whisky basert på alle andre korntyper enn maltet bygg (Skottland) eller maltet korn generelt (EU). Grain whisky destilleres som oftest på et kolonneapparat (i motsetningen til en pot still), noe som gir høyere utbytte og «renere» sprit. Se også Fusel.

Hogshead: Et fat på omtrent 250 liter, ofte ombygde Barrels.

Lauter tun: En slags meskekar som er vanlig i whiskyproduksjon.

Limited edition: Et litt utydelig begrep, «limited» kan bety alt fra noen hundre flasker til noen hundre tusen flasker på verdensbasis, så man må bruke andre opplysninger for å finne ut hvor sjelden en tapning egentlig er. Det «limited edition» først og fremst indikerer er at produsenten ikke vil love deg som forbruker at du kan finne den samme tapningen på hylla om en uke, en måned eller et år, så begrepet er et slags antonym til Standardtapning.

Low wines: Resultatet etter første destillasjon, når washen er kjørt gjennom washstillen. Alkoholstyrke på mellom 20 og 30 %.

Low wines still: Se Spiritstill.

Mashing: Se Mesking.

Mashtun: Meskekar.

Meskekar: Et stort kar, som regel i rustfritt stål og som regel med lokk, med røremekanisme og sil i bunnen. Den kvernede malten blandes med varmt vann og fylles i meskekaret, det varme vannet setter i gang enzymer i kornet som omdanner stivelsen til sukkerarter som løses opp i vannet og siles ut som Vørter.

Mesking: Det som foregår i meskekaret. I whiskyproduksjon er det vanlig å starte med en vanntemperatur på 63-65 grader, skylle med vann på 70-80 grader og til slutt skylle med vann på 90+ grader for å få med seg siste rest av sukker. Det siste vannet siles til et annet kar enn vørteren og brukes som første vann til neste mesk.

Nabofat: Brukes gjerne om enkeltfat som er fylt fra samme destillasjonskjøring og har ligget i samme lagerhus og blir tappet rundt den samme tiden. For å få en forståelse av hvor stor påvirkning fatet har på sluttresultatet i whiskyproduksjon er det nyttig å parallellsmake whisky fra nabofat.

NAS: Se Uten aldersbetegnelse.

Newmake: Se Nysprit.

No Age Statement: Se Uten aldersbetegnelse.

Nominell fatstyrke: Når whiskyen er vannet ned til en gitt styrke for å skape kontinuitet for en tapning over mange batcher, men den styrken er godt over 46 % (maks standardstyrke), f.eks. 55 %. Se også Fatstyrke.

Nysprit: Den delen av output fra spiritstillen som fylles på fat for å bli whisky. Normalt på mellom 70 og 80 %, vannes som regel ned til 63,5 % før fatet fylles. Se leksjon 4 for detaljer om hvordan andelen som havner på fat velges.

Pipe: En fattype som som regel benyttes til lagring av portvin, gjerne langt og smalt, derav navnet, volumet er rundt 650 liter. Benyttes av og til til å modne whisky, men oftere til Sluttlagring.

Port pipe: Se Pipe.

Potstill: Se Still.

Puncheon: En fattype. Det finnes to typer puncheon, en ganske rund som benyttes til å lagre rom og en litt høyere og slankere variant som benyttes til å lagre sherry. Begge har et volum på rundt 500 liter.

Quarter cask: Normalt enten 125 liter, halvparten av en hogshead, eller 50 liter, en fjerdedel av en barrel. Begrepet benyttes også om andre mindre fat, hovedregelen er «mindre enn en barrel». Jo mindre fatet er jo større er påvirkningen på spriten, så quarter casks benyttes gjerne for å få whisky som oppfattes som ferdigmodnet fortere.

Second-fill: Fat som har vært brukt til å lagre skotsk whisky (grain eller maltwhisky) på én gang tidligere, slik at mesteparten av bourbon- eller sherrypreget har forsvunnet. Ved neste gangs fylling blir det third-fill, deretter fourth-fill og så videre, men det er sjelden noe utover second-fill benyttes på etiketter eller i markedsføringsmaterialet.

Sherryfat: Se Eks-sherry.

Single cask: Innholdet i ett enkelt fatt tappet på flaske. Merk at det bare er det siste fatet som teller, slik at produsenten kan ha vattet flere fat og så fylt resultatet på «nye» (altså brukte, men ikke i til denne konkrete whiskyen) fat for sluttlagring. Om bare ett av disse siste fatene inngår i tappingen regnes tapningen fortsatt som single cask.

Singlemalt: Maltwhisky fra ett enkelt destilleri.

Sluttlagring: Whisky som er (nesten) ferdigmodnet på en type fat helles over i en annen, ofte mer aktiv, fattype for å lagres alt fra noen måneder til et par år. Sluttlagring brukes både for å skape nye uttrykk og spennende smaksprofiler og for å «friske opp» fat som er ferdigmodnet men lite spennende som enkeltfatstapning. Sluttlagring kan både skje på de tradisjonelle eks-bourbon og eks-sherryfatene, da ofte first-fill, men også på andre fattyper som kanskje egner seg dårligere til lagring over lang tid; ny eik, eks-portvin eller annen vin, romfat og cognacfat for eksempel.

Small batch: Det det høres ut som; en liten batch, ofte bare to-tre fat, av og til fler, avhengig av produsent.

Special release: For Diageo er dette et sett med tapninger som lanseres hver høst der noen går igjen, blant annet Lagavulin 12 år fatstyrke, mens andre varierer fra år til år. De sistnevnte er gjerne eldre tapninger fra Diageos mange destillerier, for eksempel Rosebank 21 år, Brora 30 år. Se også Limited edition.

Spiritstill/spirit still: Det destillasjonsapparatet som benyttes sist, det nyspriten kommer ut av. Input til spiritstill er Low wines, derfor kalles pannen også «low wines still» enkelte steder.

Standardtapning: De tapningene som er tilgjengelige over lang tid, og gjerne til et bredt marked. Til sammen blir et destilleris standardtapninger på et gitt tidspunkt omtalt som «core range» eller «standard range».

Still: Destillasjonsapparat. For skotsk singlemalt benyttes i all hovedsak såkalte «potstills» i kobber, som har en løkformet grunnform. Størrelsen, fasongen og høyden på stillen påvirker hvordan spriten blir. Til grainwhisky (en av bestanddelene i blended whisky) brukes i hovedregel kolonneapparater.

Tun: En fattype på rundt 1000 liter, en tun er for stor til å benyttes til å lagre whisky, da maksstørrelsen på fat til whiskyproduksjon er regulert til 700 liter.

Uten aldersbetegnelse: Hovedsakelig kjent som NAS (No Age Statement), en tapning uten angitt alder. NAS var normalen i maltwhiskyens barndom (1960-1980 utenfor Skottland), men i løpet av 80- og 90-tallet ble whisky i stor grad markedsført med budskapet «eldre er bedre». De siste årene har etterspørselen etter basistapninger eksplodert, og mange destillerier har problemer med å levere nok 10, 12 eller 16 år gammel whisky. Enkelte har også ønsket å fokusere mer på en gitt smaksprofil enn på alder (kjent som «flavour led bottlings»). Ulempen med aldersbetegnelse er at alle fatene som benyttes må være minst så gamle som etiketten sier, så om du har ett fat som er perfekt til å fylle ut smaksbildet med, men som er 9 år og 11 måneder i stedet for 10 år kan det ikke brukes til en 10-åring. NAS gir dermed mer fleksibilitet. For yngre tapninger er det også en markedsføringsstrategi, kunder som har blitt fortalt i alle år at eldre er bedre vil synes at en 6-åring høres alt for ung ut, men kjøper kanskje gjerne en «Black Waves» uten aldersbetegnelse. Ulempen for forbrukerne er at det er vanskelig å vite når produsenten har valgt NAS fordi det gir mer fleksibilitet og når de har valgt NAS fordi de da kan selge (umoden) ung whisky til høyere pris enn om de hadde skrevet alder på flasken.

Vintage: Se Årgang.

Vørter: Den søte maltsukkeroppløsningen som er resultatet av meskingen. Tilsetter du kullsyre til vørteren får du vørterøl.

Wash: Det ferdiggjærede ølet på 7-8 % som skal destilleres for å bli whisky. Forskjellen på wash og øl som er lagd for å drikkes som øl er hovedsakelig at det ikke tilsettes humle i vørteren når man lager wash.

Washback: Gjæringskar. Som regel store tønneformede kar i tre (oregonfuru eller lerk er vanlige tresorter) eller rustfritt stål.

Washstill/wash still: Det første destillasjonsapparatet som benyttes. Input til washstill er Wash, output er Low wines.

Worts: Se Vørter.

Årgang: Som med årgangsvin kan en whisky ha årstall på flasken i stedet for (eller ofte i tillegg til) aldersbetegnelse. Det er da snakk om det året spriten ble destillert. Siden whisky modnes på fat og bare utvikler seg minimalt etter tapping er årgang på mange måter en litt irrelevant opplysning, det er tross alt viktigere for smaken om whiskyen er lagret i 5 eller 15 år på flaske enn om den er destillert i 1990 og deretter tappet i 1995 eller 2005. Om det bare står årgang og ikke tappeår på flasken kan det derfor være lurt å notere seg innkjøpstidspunkt (om flasken er ny) eller forsøke å finne ut tappeåret ved å søke på nett (f.eks. whiskybase.com er bra til slikt) for å få en viss idé om alder på whiskyen. Men siden det er litt ekstra gøy å ha en flaske whisky med sitt eget fødselsår eller andre viktige årstall på er det ikke helt uvanlig å skrive årgang på whiskytapninger.

Denne ordlista vil oppdateres fortløpende ettersom jeg kommer på mangler (eller nye begreper dukker opp). Savner du noe? Legg igjen en kommentar, så skal jeg legge det til.

Whiskyskolen del 4: Hvordan whisky lages, med bilder fra Bunnahabhain

Dette er en ganske teknisk leksjon, illustrert med bilder fra Bunnahabhain. Det er ingen «pensumliste» av drammer i dag, men jeg vil vel mene at en dram eller to fra Bunnahabhain til å fukte tungen med mens du leser er å anbefale.

For noen år siden, rundt den tiden jeg besøkte Islay – og Bunnahabhain – for første gang (i 2006), var Bunnahabhain en slags «glemt skatt». Og fortsatt er det vel slik at veldig mange enten elsker Islay på grunn av den tungt røyka stilen og derfor er lite interessert i et destilleri som hovedsakelig produserer urøyka malt eller misliker røyk og derfor ser mot andre områder i Skottland for å finne seg «sin» dram.

Det har nok også noe med at destilleriet ble lagt i møllpose på åttitallet og bare produserte sporadisk på nittitallet, og generelt fikk lite oppmerksomhet fra Edrington som eide det på den tiden. I 2003 ble Bunnahabhain kjøpt av Burns Stewart Distillers, og de har satset på destilleriet og har oppnådd at Bunnahabhain har fått mer oppmerksomhet de siste årene, ikke helt uten sammenheng med at de har tappet noen tungt røyka varianter, men også uavhengig av disse.

Spør du meg er det en oppmerksomhet whiskyen i aller høyeste grad fortjener, og jeg er gjerne med på å spre det glade budskap til enda fler.

Bunnahabhain ligger lengst nord av Islays destillerier og for å komme dit må du følge en smal, svingete vei – og være forberedt på å møte tankbiler fulle med whisky som kommer i mot. Når du endelig kommer fram belønnes du med et gjestfritt destilleri, når vi var der hadde de gratis kaffe og te i besøkssenteret, noe vi satt stor pris på.

Porten inn til selve destilleriområdet står det respekt av.

Bunnahabhain ble etablert i 1881, destillering startet høsten 1882 og full produksjon kom i gang i januar 1883. Den gangen ble selvsagt alt av materialer og malt levert og whisky hentet med båt, som alle gamle destillerier på Islay har Bunnahabhain egen brygge.

Før destilleriet kan gjøre sin del av jobben må bygg maltes. Noen få destillerier gjør fortsatt dette helt eller devis selv, men de fleste bruker kommersielle malterier. Bunnahabhain får noe av sin malt fra Port Ellen Maltings og resten fra Simpsons på fastlandet.

Poenget med å malte korn er å frigjøre stivelsen i kornet og starte omdanningen av stivelse til sukker. Prinsippet er ganske enkelt: Man bløtlegger kornet og så lar man det få begynne å spire. Når spiringen så vidt har kommet i gang stopper man den ved å tørke kornet igjen. I tørkingen kan man bruke torvrøyk dersom man vil ha røykpreg på whiskyen, mengden torvrøyk, det vil si fenoler fra torvrøyken, som har satt seg i malten måles i ppm (parts per million). Siden jeg har bilder fra diverse malterier og destilleriers egne maltgulv nøyer jeg meg med denne veldig kjappe beskrivelsen nå og skriver heller en leksjon senere med alle de detaljene en ekte whiskynerd kan ønske seg.

På Bunnahabhain brukes først og fremst malt med en ppm på 1-2, men noen uker i året kjører de med 38 ppm og det er den delen av produksjonen som brukes i Toiteach og Cruach-Mhona, samt i alle de uavhengige tapningene av «Heavily Peated Bunnahabhain».

Når malten har ankommet destileriet lagres den i store siloer, kalt «malt bins». Derfra fraktes den på transportbånd til mølla.

Gammel kjenning, mølle fra Portheus. — Gammel kjenning, Portheusmølle.

I mølla males den hele malten til «grist», fullkornsmel, rett og slett. Malingsgraden er ganske viktig, for dersom det blir for grovt får man ikke ut nok sukker og blir det for fint blir «melet» til lim når du tilsetter varmt vann og tetter til meskekaret.

Fra mølla fraktes den malte malten – the grist – inn til meskekaret, som på Bunnahabhain er rustfritt stål med kobberlokk (fram til 1999 var selve karet av støpejern).

Bunnahabhains meskekar, det største på Islay.

Mesking foregår ved at man pumper varmt vann inn sammen med gristen for å sette i gang enzymene som produserer sukker av stivelsen i kornet og for å løse opp sukkeret når det er produsert.

Innvendig har meskekaret rørearmer som rører det hele sammen til en slags grøt, men som også forhindrer at alt blir en eneste stor klump når vannet tappes ut gjennom det perforerte gulvet. Det vil si, det som tappes ut er selvsagt ikke vann, men vørter. De fleste destilleri kjører tre runder med varmtvann i meskingen, Bunnahabhain bruker fire. De siste to får med seg lite sukker og brukes derfor som de første to i neste mesking.

Vørteren pumpes gjennom til ‘tun room’, der seks gjæringskar venter på å få gjøre sin jobb.

Vørteren kjøles ned på vei til gjæringskaret for at ikke gjæren som tilsettes skaldø før den får gjort jobben sin. Gjæren spiser sukker og bæsjer ut alkohol. Det er kanskje ikke slik en kjemiker ville beskrevet det hele, men det er omtrent sant likevel.

Hos Bunnahabhain får blandingen gjære i 60-80 timer (avhenger av om det er ukedag eller helg), og resultatet er et øl med 6,5 – 8 % alkohol.Rundt 7 % er ganske gjengs i den skotske whiskybransjen. Om du er på omvisning på et destilleri er det verdt å spørre om å få smake på «washen» hvis det ikke tilbys automatisk, det verste som kan skje er at du får et «Nei» som svar og at turguiden ser på deg som om du er helt gal. Det er – i motsetning til hva en del turguider later til å tro – ikke farlig å drikke wash (med mindre du drikker mye og skal kjøre etterpå, selvsagt). Urøyka wash smaker litt som belgisk hveteøl.

Når ølet – washen – vel er klar kommer vi til moroa.

De aller fleste skotske maltwhiskydestillerier kjører væsken gjennom to runder med destillering. Først varmes ølet opp i en wash still, alkoholen, som har et lavere kokepunkt enn vann, fordamper først og blir fanget opp i «the lyne arm» og ført til nedkjøling for å bli til væske igjen. På dette tidspunktet kalles væsken «low wines» og har en alkoholprosent på 20-30.

Vindu i siden på wash still for å kontrollere kokenivået.

Washstillen har vinduer i siden på halsen for at man skal kunne følge med nivået på den kokende væsken, siden det er en viss fare for at det koker over.

Low wines fylles i neste destilleringspanne som enten er kjent som «low wines still» eller «spirit still» avhengig av hvem du spør. Her varmes væsken opp igjen, alkholen fordamper igjen først og fanges opp på samme måte. Men der man fra wash still samler alt som kommer ut for å bruke det i neste runde splittes resultatet fra spiritstillen i tre:

Hodet: Det første som kommer ut er alkholsterkt og dessuten fullt av såkalte volatile alkoholer og annet vi på godt norsk kaller fusel.

Hjertet: Dette er sprit på rundt 80 prosent og ned til 50 omtrent (akkurat hvor man kutter varierer fra destilleri til destilleri) med «passe mye fusel», estere og andre stoffer som setter smak på spriten – ikke usmak.

Halen: Nå begynner alkoholstyrken å bli lav og det kommer fler avfallsstoffer.

Hodet og halen blandes og sendes inn sammen med low wines fra neste «run» for å destilleres på nytt. Hjertet samles for seg og er det som tappes på fat for å modnes til whisky.

Fasongen på destillasjonsapparatene har mye å si for hvordan spriten blir til slutt. Det er heller ikke tilfeldig at de er laget av kobber. Kobberet reagerer nemlig med dampen inne i stillen og «renser» ut avfallsstoffer fra væsken. Jo lenger dampen får sirkulere rundt inne i stillen, jo «renere» blir den. Mange destillerier har derfor diverse utvekster på halsen til stillen for å fremme slik sirkulering. En annen måte man kan påvirke karakteren til det som slipper over i det ferdige produktet er høyden på halsen. Jo høyere hals, jo mindre fusel er en generalisering som holder nogenlunde stikk. En tredje faktor er vinkelen på lyne armen, peker den oppover må dampen klatre enda mer, peker den nedover vil alt som når toppen på stillen «ramle over» og komme ut med spriten.

Wash still til venstre, spirit still til høyre.

Bunnahabhains stills er ganske enkle i fasongen, men relativt høye i forhold til bredde, noe som vil gi mer sirkulasjon enn en bred fasong. Bunnahabhain har også det «smaleste» kuttet på Islay, hjertet løper fra 72 % til 64 % og gir en ferdig nysprit på 68,5 %.

Nyspriten tappes på (i hovedsak) brukte fat og får ligge minst tre år, og som regel mye lenger.

Fat fra flere av Islays destillerier har funnet veien til lagerene på Bunnahabhain

Og etter tre år – eller 30 – har vi whisky, og DA begynner selvsagt den virkelige moroa.

Hysj! Whiskyen sover skjønnhetssøvnen sin

Alle smaksnotater her på drikkelig.no for whiskyer fra Bunnahabhain skal du kunne gjenfinne under merkelappen Bunnahabhain. Det begynner å bli en del, siden Bunnahabhain er et av de destilleriene jeg gjerne prøver å få smakt tapninger fra – det smaker ofte godt, nemlig.

Et siste bilde: Når man kommer kjørende på den smale veien og nærmer seg Bunnahabhain ser man en tønne på høyre side av veien der det står «Bunnahabhain» med pil rett fram. Det er jo vel og bra og beroliger stressede whiskynerder om at man er på rett vei. Det er først når man kjører bort fra destilleriet igjen at man får «the punchline».

Whiskyskolen del 3: Råvarepreg

Alle leksjonene i whiskyskolen finner du her.

I dagens leksjon kan du i prinsippet plukke en hvilken som helst whisky fra skapet, men om du vil teste noe av det jeg har smakt på kan du velge fra denne lista (polets varenummer i parentes):

– Old Malt Cask Frank Znort Quartet Cragganmore (424201)
– Glengoyne 12 år (279601)
– Nikka Yoichi 10 år (4977101)
– Auchentoshan 12 år (5135801)
– Arran 1996 single cask (jeg testet fat #542) (1258201)
– Directors Cut Glenlivet 35 år (317901)
– Chichibu Heavily Peated (150101)

Hvis du har lyst til å holde liv i et selskap whiskykjennere og sørge for at de blir sittende på puben til morgengry og diskutere kan det være en idé å kaste ut et litt bastant utsagn som inneholder ordet «råvarepreg», gjerne i kombinasjon med ordet «fatpreg» og en sterk mening om hvorvidt det ene eller andre er viktig og bra. Men hva er egentlig råvarepreg? I dag skal jeg forsøke å formidle min oppfatning av temaet og gi deg sjanse til å være enig eller uenig med meg.

Det har vært snakket om at en whiskys råvarepreg på en måte kan erstatte «terroir»-begrepet for vin. Fysisk lokasjon har selvsagt en viss innvirkning på sluttproduktet også i whiskyproduksjon, men siden byggen kan være importert, fatene nesten alltid er «utenlandske», og lagringen av den ferdige spriten ofte skjer langt fra destilleriet er ferdiglagrede whiskyer som faktisk kan sies å ha «terroir» på samme måte som vin fra enkeltstående vinmarker vanskelige å finne. Springbank, Bruichladdich og Kilchoman har alle eksperimentert med tapninger som benytter seg av 100 % lokaldyrket bygg, lokal torv (eventuelt) og som blir lagret ved destilleriet, men selv om dette er interessante eksperimenter, og ofte resulterer i god whisky (Springbank Local Barley er nærmest legendarisk) er det lite som tilsier at «terroir» er noe særlig nyttig begrep for whisky, spesielt siden det kan brukes på så forsvinnende få tapninger.

«Destillerikarakter» er et annet begrep som blir benyttet. Man kan si at Lagavulins destillerikarakter er ganske tung torvrøyk, men også fruktig og kompleks, Auchentoshan derimot har en lett og delikat karakter med fruktige toner (tidligere også kraftig parfymepreg, men det har endret seg etter nylansering av basisserien). Men betyr det at det nødvendigvis er negativt dersom Auchentoshan produserer en torvpreget og kompleks whisky eller at Lagavulin lanserer en «Lagavulin Light» som ikke er peatet og som smaker mer honning og lyng enn sjø og jod? Så lenge whiskyen er god spiller det vel ikke så stor rolle? Og hva med de destilleriene, som BenRiach, som produserer både tungt røyket og urøyket whisky og som av og til bruker bare sherryfat og av og til mer bourbonfat? Har de rett og slett multippel personlighetsforstyrrelse? Eller er destilleripreg simpelthen begrenset nyttig som rettesnor? Man kan få hodepine av mindre.

Da er det langt lettere å forholde seg til at maltwhiskys hovedråvare er maltet bygg. I tillegg kommer selvsagt gjær og vann, og det forskes på hvor mye betydning gjærtypen har og på hvorvidt vannet påvirker den endelige smaken. Det er likevel først og fremst malten som er råvaren og om man er ute etter å tilstrebe objektivitet i bedømmelse av brennevin er det kanskje veien å gå. Det er vanskelig å ikke være enig i at man bør kunne smake at dette er en maltwhisky og ikke en calvados (basert på epler/pærer) eller en rom (enten det er melasse eller sukkerrør som er grunnlaget).

Nå er det på tide å helle opp litt whisky. I egne innlegg kommer komplette smaksnotater for de jeg har valgt ut, men siden vi nå skal konsentrere oss om råvarepreget tar jeg en kikk på det snevre emnet først.

Sjenk deg en dram og snus (forsiktig, særlig om det er fatstyrke) og smak. Noter. Ha oppi litt vann og gjenta.

Kjenner du lukt eller smak av korn? Digestive kjeks? Nybakt brød? Maltsukkertøy?

Eller kanskje du synes det lukter frisk frukt eller at whiskyen har et voksaktig preg? Dette er nemlig også karakteristikker som kommer fra kornet gjennom gjæringsprosessen (mens tørket frukt gjerne kommer fra fatet).

Det aller beste eksempelet på råvarepreg jeg har funnet i jakten nå nylig er Old Malt Cask Frank Znort Quartet Cragganmore. Den lukter og smaker ren råvare. Fatet har ikke gjort annet enn å fjerne fusel og andre nysprit-karakteristikker. På nesen har den sitrus og stearin, mer malt med vann og på smaken finner jeg først malt, så sitrus.

Men du sitter kanskje med noe annet? I så fall er noen fler eksempler på sin plass.

I Glengoyne 12 år finner jeg malt og røde epler på lukta, kornkjeks på smaken.
Nikka Yoichi 10 år gir meg shortbread på nesa og korn på smaken.
Auchentoshan 12 år har frisk frukt og malt jeg må lete litt etter på nesa.
Arran 1996 single cask (fat #542) gir meg sitrus, grønne epler og malt på nesa.
Directors Cut Glenlivet 35 år har tydelig malt og korn både på lukt og smak, men også mye eukalyptus, som er et typisk særtrekk fra gamle, lite aktive fat.
Chichibu Heavily Peated har tydelig malt bak røyken både på nese og smak.

Og sånn kan vi holde på. Det skjer selvsagt, og ikke sjelden heller, at du leter etter råvarepreget forgjeves. Og det er jo der diskusjonen blir interessant, for om resultatet smaker godt, hvem bryr seg? Selv er jeg både «for og mot», om man kan si det sånn. Ja, selvsagt ser jeg det positive i at råvaren er gjenkjennbar, men når jeg får en dram i glasset er likevel det viktigste for meg om JEG synes det smaker og lukter godt.

Uansett: Test deg selv. Bruk litt tid på neste whisky – gjerne en du har drukket mange ganger før – og se om du finner råvarepreget.

Whiskyskolen del 2: Spennvidden i maltwhisky

Les gjerne leksjon 1 om hvordan jeg anbefaler at du smaker på whiskyen først. For å få fullt utbytte av denne og de fleste påfølgende leksjoner må du ha whisky tilgjengelig ut fra en spesifikk liste. Til dagens har jeg forsøkt å finne passende whiskyer blant det som er tilgjengelig i 20 cl på polet, bortsett fra ex-sherry, som det er dårlig med i 20 cl. Ellers kan du kjøpe helflasker om du er rik, gå sammen med noen venner og spleise (og kanskje til og med gå gjennom leksjonene sammen) eller finne deg en velutstyrt whiskybar. Det siste blir som regel billigst, men er ikke like lett alle steder i landet. Har du allerede noen flasker whisky hjemme er det fullt mulig noen av dem kan brukes, også hvis de ikke er nevnt her. Er du i tvil, spør!

I dag trenger du tre whiskyer (gjerne en dobbel dram av den første), dette er forslag, men det finnes fler kandidater, Vinmonopolets varenummer i parentes:

En fra (hovedsakelig) ex-bourbon fat som ikke har røykpreg, jeg foreslår Arran 10 år (1023204 20 cl, 1023201 70 cl).
Andre muligheter: Glenkinchie 12 år (463704 20 cl, 463701 70 cl), Glenfiddich 12 år (676001), Arran 14 år (5285601).

En fra (hovedsakelig) ex-sherry fat, også den uten røykpreg, jeg foreslår BenRiach 12 år Sherry Matured (9189401).
Andre muligheter: Macallan Sherry Cask 12 år (5926101), Aberlour 10 år (627401), GlenDronach 12 år (9924801), Glenmorangie Lasanta (4966001).

En med markant røykpreg fra (hovedsakelig) ex-bourbonfat, jeg foreslår Caol Ila 12 år (1034904 20 cl, 4701801 70 cl).
Andre muligheter: Ardbeg 10 år (4596102 35 cl, 4596101 70 cl), Lagavulin 16 år (464404 20 cl, 464401 70 cl), Laphroaig 10 år (579401), BenRiach Curiositas (4995901), Kilchoman Machir Bay (525601).

Når du har dem tilgjengelig kan du benke deg til og starte med selve leksjonen:

I første omgang skal jeg konsentrere meg om maltwhisky, hovedsakelig fordi det er det jeg kan mest om. Kommer jeg derfor i skade for å skrive bare «whisky» i denne artikkelen er det faktisk maltwhisky jeg snakker om, bare så det er sagt, og det er først og fremst skotsk maltwhisky, dessuten.

For de fleste av temaene jeg skal innom i denne leksjonen kunne man skrevet lange avhandlinger. Det som følger må derfor anses som et overordnet sammendrag, uten nevneverdig nyansering. Jeg etterstreber å ikke si noe som er direkte feil, men enkelte ting kan nok oppleves som forenklet. I senere leksjoner kan vi kanskje grave oss mer ned i materien, denne er tenkt å gi deg som er nybegynner et innsikt i noen av hovedgrunnene til hvorfor whisky smaker som det smaker.

Maltwhisky har bare tre ingredienser: Malt, gjær og vann. I Skottland er malten utelukkende av bygg, ellers i EU er det lov med annet maltet korn (Gjoleid er således maltwhisky etter EU-regler selv om den er basert også på hvetemalt). Før tapping på flaske er det lov til å tilsette mer vann og fargestoffet E150a, også kjent som karamell. Sistnevnte brukes for å få samme farge på whiskyen hver gang, noe som er nødvendig for at ikke den jevne forbruker skal bli forvirret.

Det forskes på hvordan vannkvaliteten, byggtypen og gjærsorten påvirker smaken på det ferdige produktet. Fasiten er nok uansett at det er andre faktorer som påvirker mer, og det er de viktigste av disse vi skal se på i dag, ledsaget av noen eksempler.

Fatpreg vs. Ikke fatpreg vs. Typen fat

De lærde strides, men anslag for hvor mye av smaken på en whisky som kommer fra fatet ligger som regel på mellom 70 og 90 %. Det er ikke så rent lite. I hovedsak er det to fattyper som benyttes, begge har vært brukt til å lagre alkohol før, enten sherry eller bourbon. Når en whiskykjenner sier at whiskyen har ligget på sherryfat mener hen derfor at fatet først har blitt brukt til å lagre sherry (det kalles også ex-sherry, noe som kan være litt forvirrende, men ex-sherry = sherryfat), tilsvarende med bourbon.

Her er det fler kompliserende faktorer, for eksempel hvilken eiketype som er brukt. Amerikansk og europeisk eik har forskjellig struktur som gir forskjellig resultat for modningen av spriten. Nå er det så lite eik igjen i Europa at de fleste sherryfat også er laget av amerikansk eik. Størrelsen på fatet har også betydning. Jo mindre fat, jo mer påvirkning på whiskyen. Bourbonfat er på rundt 200 liter, men bygges ofte om til «hogsheads» på rundt 250 liter. Sherry lagres som regel på «butts» på 500 liter, men også disse bygges om til hogsheads, og noe sherry lagres også på andre størrelser fat (men 500 liter er ca. maks volum).

I dag skal vi likevel konsentrere oss om ex-bourbon og ex-sherry uten å tenke så mye mer på fattypen.

Til maltwhisky brukes fatene flere ganger. Det sier seg selv at påvirkningen er tydeligst ved første gangs bruk, og da snakker man om «first-fill». Etter at det har ligget maltwhisky på fatet én gang vil påvirkningen fra sherry eller bourbon være mindre, og det vil også avhenge av hvor lenge den første whiskyen lå. Uansett snakker de fleste om «refill» når det er andre eller tredje gangs bruk (av og til brukes også begrepet «ex-whisky», som altså ikke er synonymt med «ex-bourbon»).

Peatinggrad

Malt lages ved at man tar byggkorn og bløtlegger dem i et par dager. Deretter gir man kornet mulighet til å begynne å spire, enten ved å spre det utover et stort gulv slik at det får tilgang til luft, eller ved å gi det tilsvarende lufttilførsel, f.eks. i en trommelmalter.

Når kornet så vidt har begynt å spire må man stoppe prosessen før man ender med gress. Dette gjøres ved å tørke kornet. Tradisjonelt gjorde man dette i en ‘kiln’, en ovn der man kunne fyre i første etasje og der andre etasje hadde et perforert gulv kornet kunne ligge på som varm luft steg opp gjennom. Siden det brenselet som var lettest tilgjengelig i store deler av Skottland var torv var det dette man fyrte med. Torv avgir ganske kraftig røyk når den brennes (mer hvis den er fuktig) og denne røyken satte seg i malten. I dag har man mer mulighet til å tørke med ren, varm luft, og har som regel større kontroll på hvor mye torvrøyk som får prege malten. Derfor har vi alt fra whisky som ikke har torvrøyk i det hele tatt til veldig kraftig røykede «eksperimenter», for eksempel fra Bruichladdich. Røykpreg måles i malten, i fenoler målt i «parts per million» (ppm). De fleste whiskyer ligger på 2 til rundt 40 ppm.

Det var kort om bakgrunnen for de smakene vi skal konsentrere oss om i dag. Sitter du med whiskyen foran deg? Vannglass og mugge klart? Notatbok «at the ready»? Da setter vi i gang.

Først lukter og smaker vi på den bourbonlagrede whiskyen (husk å ikke stikke nesa for dypt i glasset til å begynne med, du skal lukte, ikke bedøve med alkoholdunst). Ikke tøm glasset helt mens du smaker på den første, for noe av poenget her er å sammenligne de tre whiskyene med hverandre.

VaniljeFoto: Ted Major, delt under Creative Commons lisens. — Vanilje
Foto: Ted Major, delt under Creative Commons lisens.

Typiske trekk ved ex-bourbonlagret whisky er:

vanilje
ferskt treverk
sitrus
frisk frukt
sitrongress

Både torvrøyk og sherrylagring har dessuten en tendens til å maskere maltpreget på whiskyen mer enn bourbonlagring gjør, så bourbonlagret whisky har oftere lukter/smaker som:

malt
maltsukker
nybakt brød
kjeks, f.eks. shortbread eller bixit

Jeg har altså Arran 10 år i glasset. På nesen får jeg vanilje, litt fusel og kornpreg som blir tydeligere med vann. Med vann dukker det også opp sitron og pære. På smaken finner jeg malt, vanilje og tørr eik.

Rosiner, fotograf: (Mariam), bilde delt under Creative Commons — Rosiner.
Foto: (Mariam), delt under
Creative Commons lisens.

Det finnes mange typer sherry, så hva slags sherry vi snakker om er en faktor. Pedro Ximenez er en mørk og søt dessertsherry, med karakteristiske smaker av rosin og sirup, moscatel er også søt. Oloroso, fino, manzanilla og amontillado er tørrere sherryer, og slike fat gir dermed en annen karakter til whiskyen. Svært generalisert kan vi si at typiske sherrysmaker er:

«Fruit cake»
karamell
rosin
svovel/tent fyrstikk
sirup
mørk og/eller lys sjokolade
creme brulee
karamellisert eller tørket frukt
gummi og lær (særlig eldre sherrywhisky)

Hvilket ikke betyr at du ikke kan finne karamell og sjokolade på bourbonlagret whisky eller sitrus på sherrylagret, men listene gir en pekepinn på hva du kan forvente.

Her har jeg altså BenRiach 12 år Sherry Cask i glasset. På nesa finner jeg sedertre, vag gummi, svisker, tørket frukt, krydder og kirsebær. På smaken synes jeg den har litt for tydelig gummipreg, den smaker også litt brent. Ellers finner jeg tørket frukt i godt monn.

Nå er det selvsagt lurt å sammenligne den bourbonlagrede mot den sherrylagrede. Lukt på begge og smak vekselsvis på begge, gjerne med en slurk vann innimellom. Jeg går ut fra at du kjenner tydelig forskjell, med mindre du startet smakingen med en chicken jalfrezi eller noe sånt, men bruk litt tid på å sette ord på forskjellene, og også se om du kan finne likheter: Smaker du malten i sherrytapningen, for eksempel?

Nå kan du sette sherrytapningen til side, men beholde bourbontapningen foran deg og hente fram den med torvrøyk.

Hva gjør så torv med smaken? Det sier seg delvis selv, men typiske torvrøyksmaker er:

røyk av alle slag
torv/myr
aske
kull
tjære/asfalt
stein/murstein

Nå har jeg Caol Ila 12 år foran meg. Den lukter tørr røyk, litt banan og myr, med vann blir bananen tydeligere og får selskap av mer frukt, blant annet sitron. På smaken får jeg kald røyk, kull og litt tang. Med vann dukker maltpreget opp.

Sammenlign disse to, begge har altså ligget på samme type fat, men her er det torvrøyken ved tørking av malten som har gitt hovedforskjellen. Finner du likheter? I mitt tilfelle fant jeg både malt og sitron på begge, ellers skjuler røyken mye.

Bruk gjerne litt tid på å skrive ned det du fant av lukt og smak. Generelt er rådet for notater å notere så detaljert du klarer. Lukter det røyk? Vel, er det varm eller kald røyk? Sur røyk? Tobakkrøyk? Og hva med frukten du finner, er det epler eller pærer? Hva slags pærer, conference eller de runde, søte av bartlett-typen? Hjernens villighet til fornuftige assosiasjoner varierer med dagsform, noen dager må du kanskje nøye deg med «frukt» andre ganger sitter assosiasjonen som spikret: «Rødvinsdampede red bartlett-pærer». Skal du ha det som jobb å skrive smaksnotater bør du kanskje lande på det siste oftere enn det første, for oss andre er det viktigste å skrive ned noe, så får vi satse på at øvelse gjør mester.

Til slutt kan du vurdere whiskyene. I det minste gi dem en 🙁 eller en 🙂 . Vurder dem opp mot hverandre, og ranger dem, men ikke ta det for gitt at om du likte dagens sherrytapning best så liker du sherrywhisky best bestandig. Det finnes store innbyrdes forskjeller innefor «stilene», og dessuten et hav av variasjoner (litt torvrøyk, blanding av bourbon og sherry, finish på hvitvinsfat osv.). Men det får vente til neste leksjon.

Whiskyskolen, ekstraleksjon 1: Festivaltips

De fleste festivaler er åpne få nok timer til at man kan bli stresset for ikke å rekke over alt og mange nok timer til at det er lett å overdrive. Siden det er lite sunt både for helse og samfunn, særdeles lite morsomt og dessuten fryktelig respektløst overfor det fantastiske håndverket god whisky nå engang er å sovne under bordet halvveis i festivalen kommer her noen tips fra en etterhvert erfaren festivaldeltager (noen opplagte, noen mindre opplagte):

Ikke kjør bil om du ikke absolutt må, kjører du bil må du spytte eller bare lukte og det er synd (at du ikke setter deg bak rattet dersom du har drukket tar jeg som en selvfølge).
Sørg for å ha spist før du kommer, så du ikke er skrubbsulten. Velg gjerne litt nøytral mat, hvis du spiser curry rett før kan smaksnotatene dine bli litt ensformige…
Spis gjerne i løpet av festivalen også, de fleste festivaler har mulighet for å få seg noe å spise, kanskje til og med noe mat som passer spesielt godt til whisky, ellers kan en liten matpakke være verdt å vurdere.
Drikk nok vann! En god måte å sørge for å huske dette på er å fylle whiskyglasset ditt fullt med vann hver gang du er ferdig med en whisky og drikke dette. Da får du skylt glasset samtidig.
Når du ankommer er det lurt å bruke noen minutter på å orientere deg. Finn ut hvilke whiskyer du MÅ smake og bestem en rekkefølge ut fra antatt styrke/intensitet. Ikke begynn med Ardbeg og Bruichladdich Octomore, i alle fall ikke om du også har tenkt å drikke Bladnoch.
Prioriter! Ikke tro du rekker alt, konsentrer deg om de tapningene du virkelig har lyst til å få testet.
Smak ordentlig på whiskyen, ikke bruk festivalen som en kul måte å bli fortest mulig full på (det er nemlig slett ikke kult). For tips til hvordan smake whisky, se leksjon 1 eller artikkelen om smaking på whiskywiki.
Noter! Minimum hva du smaker og ‘god’/’ikke god’. Fint å ha som huskeliste senere. Du kommer IKKE til å huske alt.
Bruk spyttebakkene. Ikke nødvendigvis til å spytte (personlig får jeg ikke full smaksopplevelse uten å svelge, så jeg er ikke fan av spytting), men til å helle ut resten dersom drammen ikke faller i smak. Alt av sanser blir sløvet når promillen stiger, så ikke sløs bort kapasitet på å drikke opp whisky du ikke liker.
Prat med folk! Det er kanskje noe av det mest givende på festival. Hils gjerne på meg om du finner meg (nei, jeg er ikke på alle festivaler…). Og de fleste som står i ‘barene’ er kunnskapsrike, eller i det minste entusiastiske, snakk med dem!
Ikke fyll opp dagen helt med Masterclasses. Masterclasses er moro, og man kan lære mye, men det er som regel veldig mye spennende «ute på gulvet».

Har jeg glemt noe? Kommenter gjerne.

PS: Om du (eller noen du kjenner) har et minimum av syferdigheter anbefaler jeg varmt å få fikset en whiskyglassholder. Jeg har laget en gjør-det-selv-beskrivelse for hvordan man går frem.

Whiskyskolen del 1: Hvordan jeg drikker whisky

Dette første kapittelet i en tenkt serie skulle egentlig hete «Hvordan drikke whisky», men siden jeg tror fullt og fast på at det ikke finnes noen rett og gal* måte å drikke whisky på, blir tittelen nødt til å være litt mer subjektiv. I dag presenteres altså ingen fasitsvar, men en liten guide for deg som er nybegynner til hvordan jeg synes jeg får mest ut av en dram, og et utgangspunkt for å finne din egen stil.

Setting

Ideelle forutsetninger for å smake whisky innebærer blant annet:

Intet eller svært moderat inntak av alkohol før du setter deg ned med whiskyen. Alkohol sløver sansene, de fleste drikker «hva som helst» på nachspiel…
Relativt nøytrale omgivelser, i alle fall hva angår duft. Ikke ha på deg selv mye parfyme/aftershave (og ikke sett deg rett ved en person som har), ikke tenn duftlys, ikke lag mat i samme rom og så videre.
Ren gane: Dagen du spiser curry til middag er ikke dagen du smaker på den 2 cl’en av 50 år gammel Macallan du vant på The Whisky Show. Ta deg en Laphroaig CS som kosedram og utsett smaksnotatene til en annen dag. Røyker eller snuser du gjør du det og det må du jo nesten få lov til, men det kan være lurt å ikke ta en pris eller en røyk rett før du skal smake (innbiller jeg meg, jeg har ingen praktisk erfaring).
God tid.
Mulighet til faktisk å nyte drammen. Det vil si at om du av en eller annen grunn ikke kan drikke (du er gravid, sjåfør, på vakt osv.) er det ikke tidspunktet for å velge å sette seg ned for å skrive smaksnotater. Er det din eneste sjanse i livet til å smake noe spennende, smak likevel, men spytt (om du ikke har vært forutseende nok til å ha en sampleflaske eller to i veska for å spare drammen til senere).

Om anledningen byr seg til å smake noe spennende under ikke-ideelle forhold takker jeg sjelden nei (unntaket er siste punkt, men jeg har ikke førerkort uansett, så det er heldigvis aldri noen grunn til å takke nei fordi jeg skal kjøre).

Valg av glass

For å få mest mulig ut av en dram er luktesansen viktig. Fysiologiens tale er klar: Tunga er nesten ubrukelig i smakssammenheng. Vi «smaker» egentlig bare fem forskjellige ting (søtt, salt, surt, bittert og umami), resten av smaksopplevelsen er det nesa som står for (Fun fact: Du har sikkert blitt fortalt at du smaker de forskjellige smakene på forskjellige steder på tunga. Det er en myte). Derfor er det lurt å gi nesa mulighet til å gjøre jobben sin. Når det er snakk om brennevin gjør nesa jobben sin best med et skikkelig nosingglass. Et nosingglass er laget for å ta 2-4 cl brennevin (evt. med tilsatt vann), og har tulipanform. Utover det er det utallige varianter og personlig preferanse vil avgjøre hva du bør bruke.

Siden glasset påvirker smaksopplevelsen etterstreber jeg å benytte omtrent samme type glass hver gang jeg skriver smaksnotater. Dette er ikke 100 % gjennomførbart i praksis – av og til smaker jeg jo whisky utenfor hjemmets fire vegger også, og jeg er ikke fanatisk nok å gå med medbragt whiskyglass i veska – men i hovedsak er det denne glasstypen jeg benytter:

Dette er kjøpt hos Glenmorangie, men det ligner svært på de såkalte 'culinaglassene' — Dette er kjøpt hos Glenmorangie, men det ligner svært på de såkalte ‘culinaglassene’

Når jeg ikke har fokus på smaksnotater, men bare skal nyte en god whisky liker jeg Glencairn-glassene. Jeg synes blant annet at de ligger bedre i hånden enn glass med tynn stett. Glencairn-glassene ser slik ut:

Jeg har også en mini-versjon av Glencairn-glasset som gjør nytte som reiseglass:

Ved siden av det normale glasset for å vise størrelsen.

Se gjerne artikkelen om glass på whiskywiki også, der er det lenker til nettbutikker og tester av glass.

Vannmugge

Det er essensielt å ha noe å helle vann fra som gir deg god kontroll på mengden. Vi har blant annet denne miniatyrmuggen fra Bowmore som vi bruker til daglig fordi den er lett å helle svært moderate mengder fra:

Skal man være veldig sparsommelig på antallet dråper er en pipette et greit hjelpemiddel. Har du ikke noe slikt er det to ting som kan hjelpe: Teskje eller sugerør. Ha vann i et vanlig glass og hent små mengder med teskje, eller putt et sugerør nedi, hold fingeren over toppen og løft vannet over i whiskyglasset. Reguler mengden ved å regulere hvor langt nedi vannglasset du putter sugerøret. Begge deler er også fine nødløsninger på bar, nesten alle barer har enten sugerør eller teskje tilgjengelig, de fleste begge deler.

Temperatur

Ideell temperatur for whisky er som for rødvin: Litt under det de fleste har som romtemperatur i Norge. Både på høyere og lavere temperaturer vil du kunne forflate smaksbildet.

Når det er sagt er det sjelden jeg tar så mye hensyn til dette i praksis. Helst skulle whiskyen vår stått i vinskap, kanskje, men det har vi ikke plass til (og vi har prioritert å bruke pengene på whisky snarere enn skap å ha den i). Men det kan være greit å ha i mente når du smaker.

Dette med temperatur er forøvrig hvorfor det ikke anbefales å ha is i whiskyen. Det forflater smaksbildet (i tillegg til å vanne ut litt ukontrollert, selvsagt). Unntaket er whisky som er designet for å drikkes med is, for eksempel Bruichladdich Rocks. Da bør man kanskje ha to glass til smaksnotatskrivingen, ett tulipanformet der man tilsetter vann og en tumbler der man har i et par isklumper.

Vann

Etter min erfaring – dette er vel også herskende flertallsmening blant whiskyentusiaster – gir de aller, aller fleste whiskyer fra seg litt mer lukt og smak dersom du har i litt vann. Man sier at de «åpner» seg. Men det varierer veldig hvor mye vann som trengs, av og til er en dråpe eller to nok, av og til trengs like deler vann som whisky. Dette er selvsagt også avhengig av opprinnelig alkoholstyrke (samt en haug andre faktorer).

I alle fall: Når jeg smaker en whisky første gang begynner jeg alltid med å lukte (forsiktig) og smake den «bar», altså uten å tilsette vann. Det er litt som å salte maten, det er som regel lurt å smake først… Deretter begynner jeg forsiktig, med noen dråper og så øker jeg på til jeg når noe jeg mener er rett mengde. Og hva er så «rett mengde». For smaksnotatshensyn hender det at rett mengde å avslutte på er såkalt «nosingstyrke»: 20 % abv. På denne styrken kan du stikke nesa godt ned i glasset og trekke inn dype drag uten at du bedøver luktesansen. Men som regel er rett mengde såpass at whiskyen får åpnet seg og blir behagelig å drikke, altså uten ubehagelig alkoholstikk. Her er det selvsagt individuelt hva man mener er «ubehagelig alkoholstikk» og det kan også avhenge av dagsform, så her må du bare prøve deg fram selv.

Av og til ender jeg med å vanne ut for mye, slik at whiskyen ikke lenger smaker godt. Da er trikset (om du har mer whisky tilgjengelig) å helle en dram i et nytt glass og bruke den utvannede drammen som ‘vann’ til den nye. Å helle ny whisky oppi den som er for utvannet funker ikke så bra, av en eller annen grunn som muligens en kjemiker kan forklare.

Neste gang jeg skal drikke samme whisky husker jeg som regel ca hvor mye vann som skal til, i alle fall for de vanligste kosedrammen, og da slenger jeg bare oppi passe mye (eller lar være, om jeg kom fram til at den ikke trengte noe). Skal jeg skrive (nytt) smaksnotat på noe jeg har drukket mange ganger før behandler jeg det som en ukjent whisky.

Avslutningsvis om vann: Husk å også ha et glass vann til å drikke fra under smakingen, både for å rense ganen og for å hydrere…

Notatbok

Ingen nødvendighet for å smake whisky, men helt klart litt kjekt å ha om du skal skrive smaksnotater. Det kan også være greit å notere hva du har smakt når og om det var godt, vondt eller intetsigende selv om du ikke skal skrive noe skikkelig smaksnotat, i alle fall om du har teflonhjerne sånn som meg. Det finnes utallige elektroniske alternativ, fra det enkle word- eller notatblokkdokumentet på pc’en til relativt avanserte apper på smarttelefonen. Finn en løsning som passer deg (løsningen som passer deg kan gjerne være å stole på hukommelsen, opp til deg).

Selve smakingen

Du sitter klar med drammen i glasset, vannmuggen klar og notatboken åpen, hva gjør du nå? Vel, det er jo ikke så mye hokus pokus, egentlig.

Se på whiskyen. Fargen er relevant dersom det står «ikke fargejustert» på etiketten, ellers kan du i grunn se bort fra fargen (selv om hvor mørk produsenten velger å farge den kan være en indikasjon på hvordan de vil at den skal smake). Derimot kan det være interessant å helle på glasset og så se på hvordan whiskyen som henger igjen på siden oppfører seg når du retter det opp igjen. Dråpene som renner ned og lager «streker» sier noe om viskositeten til whiskyen. Disse strekene kalles gjerne legs, altså ben, og hurtigrennende, tynne ben indikerer en ung whisky, sakterennende, tykke ben en eldre whisky. Mange ben kan bety høyere alkoholstyrke. Dette kan du selvsagt lese ut fra etiketten på flaska, men det kan være nyttig å gjøre seg kjent med hvordan bena arter seg for å kunne briefe på blindsmakinger i framtiden.

Lukt på whiskyen. Ikke stikk nesa for langt ned i glasset, i alle fall ikke på første sniff. Start med å vifte glasset under nesa en gang eller to, og nærm deg etter hvert som du kjenner hvor mye alkoholstikk som finnes. Alkoholdamp er tyngre enn luft, så sniff nær toppen av åpningen når du heller på glasset, så «renner» alkoholdampen ut i bunnen av åpningen og bommer på nesa di. Forsøk å beskrive hva du lukter, det blir litt lettere med trening. Er dere flere sammen vil du sannsynligvis oppdage at om noen ande sier «Sitron!» så kjenner du også umiddelbart sitronlukt. Det er i sånne tilfeller vanskelig å vite om det bare var det at hjernen din lette etter rett assosiasjon for å sette ord på noe den allerede har luktet eller om den «legger til» en lukt fordi den ble foreslått. Hjernen er en artig sak. Du kan også more deg med å lukte på ting huset; sitronen i kjøleskapet, vaniljesukkeret, rosmarinen i vinduskarmen og se om du finner igjen noe av det samme i whiskyen.

Smak på whiskyen. Henger smaken sammen med lukta? Hvilke andre fasetter finnes på smaken? Prøv å ta en slurk og rulle den rundt i munnen, se om du får fram andre smaker på den måten. Du kan også trekke inn litt luft «gjennom» whiskyen (gjennom tenna) slik man gjerne gjør med vin. Av og til tilfører det noe ekstra, ofte ikke.

Tilsett litt vann, start med en dråpe eller to, og gjenta: Lukt og smak. Tilsett mer vann og gjenta, og så videre til du treffer noe du synes virker som optimal vannmengde eller til du har tilsatt for mye om du vil teste grensene.

Vurdering

Smakte det godt? Luktet det godt? Var lukta kompleks eller enkel? Vurdering er svært subjektivt, men for din egen del kan det som sagt være nyttig å i det minste gi en enkel god/vond/intetsigende-vurdering. Bli gjerne mer avansert om du vil. Mange bruker en variant av Parker-skalaen (som gir 50 poeng for «oppmøtet» så å si), andre gir poeng fra 0-100 eller 0-10 og bruker hele spennet. Selv har jeg kommet fram til at 0-10, av og til med halvpoeng, holder i massevis for min gane. Jeg husker ikke sensorisk godt nok til å si om denne var 1 poeng bedre enn den jeg drakk i går (langt mindre i fjor) på en 0-100-skala. Her på bloggen har jeg til og med droppet poeng helt og forsøker heller å gi en vettug vurdering i kommentaren. Dette er et slags eksperiment, kanskje går jeg tilbake til poengvurdering senere (mer om det i en annen post, tror jeg nok, det er litt utenfor fokus her).

Nyt resten av drammen

Om den kan nytes, da, og om det er noe igjen (selv har jeg som regel drukket opp to centiliter innen jeg er ferdig med notatene og utvanningsprosessen, så fremt det ikke var en ekstremt ukomplisert dram). Om det smakte fælt: Hell det ut. Livet er for kort til å drikke vond whisky.

Variasjoner

Innimellom er det nyttig å smake whiskyer opp mot hverandre. Da bør de helst ha noe felles. To tapninger fra samme destilleri med forskjellig alder eller forskjellig fatbruk, f.eks. Eller to tungt røykfylte whiskyer. Da blir kanskje fokuset for smakingen like mye hvordan de to er like og forskjellige som hvor god/dårlig den enkelte er, men det er jo også ok.

Dagsform er viktig. En whisky kan smake himmelsk en dag, litt «eh» neste, avhengig av hva du har spist og drukket rett før. Noen foretrekker derfor å «kalibrere» ganen ved alltid å drikke en referansewhisky før de smaker på noe de skal vurdere. Som referansewhisky bør du ha noe som er lett tilgjengelig og som du er godt kjent med. Du kan eventuelt ha to-tre forskjellige referansewhiskyer i forskjellige stiler (med/uten røyk osv). Dette har ikke jeg gjort, delvis fordi det uansett bare er mulig når jeg sitter hjemme for å smake, det kan være langt vanskeligere på bar eller på besøk hos venner. Men det er altså et slags hjelpemiddel du kan vurdere.

_________________

* Jo, det finnes en gal måte å drikke whisky på: Misbruk av alkohol. Hvis du er bekymret for eget forbruk – eller forbruket til noen du kjenner – søk hjelp.