Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Klassisk, tørr sider. Skall fra grønne epler, litt voksaktig.
Smak: Følger opp den lovende lukta. Tørt, epleskall, massive mengder eplepreg, men så tydelig sider som det kan få blitt.
Kommentar: Sånn skal det gjøres. Vi tok sjansen på å bestille en kasse (seks flasker) av denne, og det gjorde vi jaggu rett i. Skulle kanskje tatt to.
Kjøpt på Systembolaget, bestillingsutvalg.
Nyhet på polet. Navnet er litt av en munnfull. Dessverre kom jeg i skade for å lese ingrediensene, som inkluderer vann og sukker, så jeg er skeptisk, men Hogan’s pleier jo å være brukbare.
Nese: Eple og tydelig siderpreg, fremstår som relativt tørr.
Smak: Jeg kan ikke klage på manglende tørrhet, i alle fall. Og selv om Hogan’s kaller det «sour» er det tørr jeg synes den er. Eplepreget er tydelig, det smaker av ganske lite modne hageepler. Ganske ren og frisk i smaken.
Kommentar: Skepsisen gjort til skamme, godt var det. Enda litt mer funk, så hadde den vært perfekt. Den slår med god margin Seattle Dry ned fra førsteplassen på «det beste som er tilgjengelig i Norge»-lista. Det kommer til å bli flere av denne i handlekurven framover.
Kjøpt på Vinmonopolet (Bankkvartalet, Trondheim).
Nese: Ganske syrlig, nesten litt sitronaktig. Tydelig eple også.
Smak: Eple, en krysning mellom granny smith og golden delicious. Siderpreget er der, men dempet. Den oppleves som litt tynn, nærmest utvannet.
Kommentar: Vel, altså, det er jo greit drikkelig, og langt fra brus både sødme- og smaksmessig. Men noen stor opplevelse kan man vel heller ikke si at det var.
Hensatt i kjøleskapet mitt av noen som formodentlig har kjøpt den i Storbritannia.
En tur på Sirkus Shopping i et barnebursdagsrelatert ærend resulterte naturlig nok i et besøk i en av Gulatings ferskeste butikker – Gulating, Sirkus Shopping. I hyllene oppdaget jeg et, for meg, nytt bryggeri – Hunter’s Brewery fra Ipplepen i Devon (sør-vest England) en drøy mil nordvest for Torquay (beryktet fra Fawlty Towers/Hotell i særklasse).
Bryggeriet er familieeid og startet opp i 2008 og produserer klassiske engelske øl (real ales) med flaskemodning (bottle conditioning) og full pakke. Ølet deres serveres i all hovedsak på lokale puber og lager i tillegg spesialøl for en rekke lokale restauranter, museer og andre.
Bryggeriet deltok også i «Kom og hjelp oss» serien «Alex Polizzi: The Fixer» på BBC2 i 2014. Et program som hjalp å få bryggeriet på fote igjen med tanke på å få bredere distribusjon og de fikk også en runde med rebranding.
Half Bore 4%
Et Session Ale (hjemmesiden skriver det er en Light Amber Bitter) med maltet bygg og maltet hvete sammen med både honning og lys sirup.
Farge: Lys, gyllen brun (tenk julebrus), men en tett liten skumtopp som passer seg Real Ale.
Nese: Lett søtlig med et lite fjøshint.
Smak: Lett, litt vannaktig og med en grei maltkarakter. En liten ubehaglig sukkersmak der bak, men ellers har det ikke mye å melde.
Konklusjon: Et klassisk engelsk pubøl som sklir ned uten særlig motstand.
Pheasant Plucker 4.3%
En Amber Bitter ifølge etiketten. Ikke tenk tanken en gang på å bytte plass på h’en l’en. Igjen er det både byggmalt og hvetemalt og humlen er den britiske Boadicea (sluppet i 2004, visstnok verdens første lusresistende humlesort).
Farge: Fin beis-brun farge, klar og med en meget kledelig skumtopp.
Nese: Nesten fraværende. Hint av mørk malt og humle. Muligens er ølet for kaldt – det er pubøl tross alt.
Smak: Karamell, lett kakao og litt molasse sammen med et solid humlepreg fra en for meg helt ny humle. Frisk og god lengde. Ingen smaksbombe men typisk moreish.
Konklusjon: Er ikke helt sikker på om den «nye» humla skulle få råde grunnen alene, men bortsett fra det nok et klassisk pubøl som får lysten på å besøke en engelsk pub til å øke. Tror nok litt pubmat hadde passet brygget godt.
Devon Dreamer 4.1%
Opprinnelig brygget som sommerøl i stilen «Golden premium summer ale» men markedsføres nå som «Amber Bitter» denne også. Etikett og nettside sier at den er trippelhumla med East Kent Golding (pluss i boka fra meg på forhånd) med en dæsj Citra tilsatt mot slutten. Innholdsdeklarasjonen dog er identisk med den foregående Pheasant Plucker.
Farge: Lys gulbrun med solid skum.
Nese: Igjen er det ikke mye å hente av dufter. Men det er en velkjent aroma av tom maltbinge, skjønt det lukter som noen av mistet sirupskiva si i den.
Smak: Litt vannaktig på starten men fruktig, floral og fin. I overkant karbonert men herlig humlesmak (ok, jeg tilstår: Jeg er inhabil når det kommer til EKG). Svært moreish.
Konklusjon: Nå snakker vi engelsk sommer. Sett denne på håndpumpe og du skal slite med å få meg bort fra puben før fatet er tomt.
Fire King 4%
Det fulle navnet på dette brygget er «So Fire King Hot» som igjen kan tolkes «skittent». Innholdsdeklarasjonen sier at det er malt og hvete sammen med itt honning og chilitypen Ring of Fire (mest sannsynlig fra South Devon Chillifarm) som klokker inn på 70-80.000 på Scoville-skalaen.
Farge: Gyllenbrun farge med fint skum.
Nese: Lett og maltpreget med en markant chiliduft rundt det hele.
Smak: Lett og intetsigende øl med chili som kommer krypende og dominerer det hele. Det er en liten sødme som ligger i bunn og chilien blir aldri alt for kraftig.
Konklusjon: En snill chiliøl som er britisk på alle måter. Godt gjennomført, greitbalansert og ikke overdrevent på noen som helst måte.
Jeg hadde opprinnelig et visst håp til denne. Engelsk og «farmhouse dry» høres jo ikke så dumt ut. Nå finleste jeg på boksen og oppdaget at det står «Cider with sugars & sweetener», som jo høres mindre lovende ut. I neste linje står det forøvrig «Free from artificial colours or flavours», hvilket jeg stiller meg tvilende til om det faktisk er «sweetener» i den. Vel. Vi får se. Jeg forsøker å stille med åpent sinn.
Nese: Helt grei, kommers engelsk sider
Smak: Som lukta. Det er tydelig eplepreg, og det smaker sider snarere enn juice, men det smaker sider av den heller kommerse sorten (jeg skulle gjerne sammenlignet denne med en Strongbow og/eller en Bulmers), og «dry» var vel å ta i. En litt emmen sødme henger igjen i munnen etter at jeg har svelget.
Kommentar: Vel. Udrikkelig er det ikke, men ikke noe jeg føler behov for å drikke igjen, heller (annet enn i en eventuell sammenligingssmaking). Kjip.
Kjøpt i Tallinn.
Nese: Tørr, kommers sider.
Smak: Tydelig eplesider med en svært syrlig tone.
Kommentar: Typisk Westons, men syrligheten bidro til å gjøre den mer interessant. Fortsatt mer på «helt grei» enn «wow»-enden av skalaen, men…
Drukket på 2 1/2 Obuolio, Kaunas, Litauen.
Nese: Syrlig, hylleblomst, epler.
Smak: Epler. Lett krydret preg og tydelig hylleblomst, men tørt nok til at det funker.
Kommentar: Sannsynligvis noe av det beste av «flavoured cider» jeg har smakt. Bra balanse over hele linja.
Drukket på 2 1/2 Obuolio, Kaunas, Litauen.
Nese: Grønne epler, tydelig siderpreg.
Smak: Tørt preg av grønne epler. Lett funky, litt vegetalsk preg, som av eplekjerner og stilk.
Kommentar: Mer spennende enn det meste annet på det norske markedet. Litt for lett til å få full score, men nærmer seg.
Drukket fra fat på Selma, Trondheim.
Nese: Syrlig og fruktig.
Smak: Syrlig, vinøst, med et slags hvitvinspreg (veldig tørr hvitvin). Samtidig et ganske tydelig fruktpreg, man kan smake druene (selv om jeg ikke er sikker på at jeg hadde klart å plassere det som akkurat druer om jeg fikk den blindt), også noe i retning tropisk frukt, som pasjonsfrukt eller noe sånt.
Kommentar: Frisk og fin. Definitivt en av de bedre fra Wild Beer, som virkelig lager noe av det mer spennende surølet der ute.
Kjøpt på Vinmonopolet Bankkvartalet.
Nese: Tørt, sideraktig, tydelig eplepreg, en anelse eddik.
Smak: Epler, epleskall, Granny Smith, tørt. Hint av eddik også på smaken.
Kommentar: Så nær perfeksjon, og så slår den der eddiken inn. What’s up with that? Det trekker denne ned fra særdeles drikkelig til bare helt ok, og det er jo litt synd.
Kjøpt hos Holm Cider, København.