Smak: Mørke røde epler. Tørr munnfølelse.
Kommentar: Jeg er egentlig ikke så glad i røde epler, men jeg liker sider som smaker sånn likevel. Av de to jeg har smakt i kveld foretrekker jeg No Brainer 500, men denne er også god.
Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
I følge etiketten er dette en «Traditional dry, still cider».
Jeg ble derfor en smule overrasket når den i aller høyeste grad boblet når jeg helte den opp.
Kan det være en batch med etikettfeil? Den finnes ikke på Cotswolds egne nettsider, men på bloggen til designeren framstår den med en litt annen tekst. Nåja, selv om jeg er glad i still cider er jeg ikke direkte skuffet, det viktige er jo hvordan den smaker, så til saken:
Nese: Gule epler.
Smak: Grønne epler, men ikke helt Granny Smith-syrlige. God, skikkelig sidersmak, uten å være overdrevet utfordrende.
Kommentar: Veldig lite å utsette på denne utover mismatch mellom etikett og innholdets bobler, og det er strengt tatt mindre viktig. Knakendes god, rett og slett.
Smak: Tørr, ja. Ikke munnsnurpende tørr, men sånn at innsiden av munnhulen kjennes litt som om du har tørket over med et tørkepapir. Den smaker på sett og vis helt annerledes enn den forrige, til tross for at det også her er epler. Mer små, norske hageepler enn Granny Smith, riktignok. Vinterepler spist rett fra treet.
Kommentar: Jeg tar gjerne noen flasker til. Importøren kan med fordel ta inn fler varianter av Dunkertons, jeg lover å handle.
Smak: Tørrere enn forventet, litt som å bite i et skikkelig surt, grønt eple. Fin eplesidersmak og mer av det syrlige, grønne eplet på ettersmaken.
Kommentar: Jo takk, Dunkertons vet hva de driver med. Jeg skulle selvsagt hatt en flaske av den som finnes på polet for å sammenligne, men i stedet blir det en til kjøpt i London. Denne er det fint lite galt med, i alle fall.
Denne er jeg strengt tatt litt skeptisk til, «Cider with Blackberries» altså. Tankene går fort til noe søtt og kunstig og svensk er jeg redd.
Farge: Kledelig rosa, men ikke kunstig sådan, det ser ut som om man har tilsatt mørke røde bære av noe slag til sideren. Et godt tegn, muligens, siden det er nettopp det de har gjort.
Nese: Veldig lite. På Devon Scrumpy slo lukten mot meg, denne er tilnærmet aromafri. Et svakt hint av røde druer er det eneste jeg plukker opp.
Smak: Generisk, litt tam engelsk cider med et svakt husholdningssaftpreg.
Kommentar: Den blir veldig anonym i forhold til scrumpyen, jeg burde vel ha drukket dem i motsatt rekkefølge. Den er tørr nok til å være helt grei drikke, milevis bedre enn de diverse svenske den høres ut som den er i slekt med, men kjedelig om man har hele englands siderutvalg å fråtse i.
Smak: Nypresset juice av rimelig søte epler, med et kick.
Kommentar: Smaker og lukter såpass eple at den burde telle som en av fem-om-dagen. Hakket for søt for min smak, jeg savnet den munnsnurpende effekten av en tørr scrumpy, men det er klar kvalitet over denne her. Muligens en bra sider å velge hvis man skal overbevise noen som liker søtt skvip av typen svensk om at det kan finnes ekte sider for dem også.
Nese: CO2 (den er ganske hissig), epler, appelsinmarmelade og gjærbakst.
Smak: Tørr eplesmak, litt bitterhet og et svakt metallisk preg.
Kommentar: Jeg er litt delt. På den ene siden er det en skikkelig håndverkssider, i kontrast med de relativt kommersialiserte jeg har drukket tidligere i kveld. På den anne side er den tørr på en måte som mest blir sur og som desverre mest av alt minner om spy. Og DET er ikke noe jeg liker å finne i glasset. På nippet til å være ikke drikkelig, men reddes så vidt av andre kvaliteter.