Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Appelsin og appelsinskall, einerbær, hundekjeks (blomsten, altså), røsslyng (men hadde jeg tenkt det uten navnet?), hegg.
Smak: Appelsinblomst, sødme, nesten honning, «blomstrete» (fint og nøyaktig der, altså), mjødurt (tror jeg), hint av sitron.
Kommentar: Når noe lukter og smaker så mye blomster som dette pleier det å bli i overkant for meg. Parfyme skal ikke drikkes. Men… dette funker. Mulig det er sødmen som gjør det? Uansett, godt var det!
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
Såvidt jeg klarer å tolke informasjonen jeg har fått er dette maltwhisky fra Det norske brenneri som har vært lagret på Sauternes-fat og Amerikansk Virgin Oak fat (begge på 225 liter) og så fått sluttlagring på et 30-liters cognac-fat. Siden fatet er såpass lite har det bare resultert i 60 flasker, og denne kommer ikke på polet, så vidt jeg vet. Korreksjon: Den kommer på polet på spesialslippet mandag 9. november.
Nese: Virgin oak er den mest fremtredende lukta til å begynne med. Det lukter ikke som en bourbon, akkurat, men har mange fellestrekk. Vanilje og kokosnøtt; jeg er fristet til å si den hårete utsiden av kokosnøtta, men det er jeg ikke sikker på om jeg noensinne har luktet på, men ikke så mye den søte innmaten, altså, men mer en vagt kokosaktig treete lukt. Tropisk frukt vil jeg også hevde at det er her, mer papaya enn ananas, så vi er ikke helt på pina colada. Etter en liten hvil i glasset finner jeg knekk med nøtter, og med litt vann kommer det plutselig et innslag av lakris.
Smak: Også på smaken er den nye eika det første som slår meg, med treaktig vanilje og et vagt parfymepreg, men når jeg svelger skifter den karakter og blir rundere og smaker (bakt) frukt og nøtter. Tresmaken blir tydeligere med vann, men tar ikke helt overhånd. Sitrus, nesten grapefrukt, og mentol (eller helst mentolatum).
Kommentar: En spennende «labprøve» og litt synd at det ikke er denne som lanseres fredag, for denne kunne jeg definitivt tenkt meg en flaske av. Det er vel bare å benke seg til for bestillingslotteriet mandag også. Utradisjonell fatbruk har i dette tilfellet resultert i en whisky som er kompleks og interessant, men likevel gjenkjennelig som whisky og kompleksiteten fremstår harmonisk.
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
Polslippet 6. november byr på mange godbiter, og nesten en overflod av norske tapninger. Denne fra Eiktyrne kommer også i halvlitersflasker og koster 748 kroner. På Eiktyrne-språk angir navnet hvor mange fat som er satt sammen for å skape en gitt tapning, Quadruple betyr (ingen overraskelser her) fire fat, og de fire i dette tilfellet er American virgin (225 liter), Bloodtub olorosofat (40 liter), Brandy (300 liter) og Jerez de la Frontera PX (500 liter).
Nese: Eik, svart te og vanilje. Innslag av tørket frukt, urter og lakris. Vann forsterker den tørkede frukten, i tillegg finner jeg nøtter (særlig den tynne, brune hinnen rundt kjernen), kanel, plommesaus og mørk karamell.
Smak: Tydelig eik og «sherryfat», det vil si hint av gummi. Den holder seg på rett side av grensen, heldigvis og byr på appelsiskall og noe sødme som smaker som malt. Med vann finner jeg kaffe, brunt sukker og tørket, mørk frukt, men fortsatt en del fatnoter som ligger og vaker med litt bitterhet og tanniner.
Kommentar: Den beste jeg har smakt fra Eiktyrne, men litt for tung på fatpreget for å treffe blink for meg personlig. Best med litt vann, da runder smaken seg ut og det blir ganske godt. Kanskje prøver jeg å få tak i en flaske av denne også på slippet neste fredag, men jeg prioriterer nok Myken.
Destillert 4. juli 2012, og først modnet på eks-sherryfat før den ble flyttet til et 40-liters eks-cognacfat 19. november 2015 (altså etter knappe 2,5 år), og ferdigmodnet der før den ble tappet på flaske 2. mars 2016.
Nese: Litt ginaktig, litt bourbonaktig, litt cognacaktig. Mest merkelig. Med vann blir det straks litt bedre, med ganske tydelige vaniljesaus- og nøttetoner. Fortsatt minner den en del om «brut cognac», med et litt røft eikepreg.
Smak: For å være aldeles ærlig smaker det omtrent sånn som jeg innbiller meg at heimert med essens smaker. Litt for røft og litt for mye eikessens. Vann henter i alle fall fram noe mer gjenkjennelig, litt renere eik, vanilje og pepperkaker (det vil jo si nellik, kanel og ingefær). Litt trelakk synes jeg riktignok også den smaker, så alt er ikke bare fryd og gammen.
Kommentar: Der ser man, jeg har smakt den før, og da hadde jeg ikke helt den samme opplevelsen, selv om en del av stikkordene er de samme: Smaksnotat fra Trondheim Whiskyfestival. Kanskje verdt å notere seg som et godt eksempel på at det alltid er greit å smake ting ved flere anledninger.
Takk til Kjartan for smaksprøven.
Sid og Vid er modnet først på en sherry butt og sluttlagret på en bloodtub. Fat nummer 1000/1012.
Nese: Sherry, rosiner og krydderskuff; kanel, kardemomme og noe spisskumen-aktig. Søt tobakk. Med vann får den eplekakepreg, og etterhvert dukker det opp brent gummi, med vekt på gummi.
Smak: Søt tobakk, en viss eikebitterhet, sherry. Vann henter fram noe metallisk i bitterheten og demper tobakken.
Kommentar: Virker eldre enn sine fire år. Balansen er relativt bra, men jeg tror vi kommer til å se langt bedre whisky fra Det norske brenneri når spriten har fått noen fler år på baken og derfor ikke trenger lagres på overaktive fat. Klart best uten vann, da er den en trivelig kosedram. Med vann dukker det opp noen litt for skjemmende unoter, som kan skyldes både fat og sprit.
Whisky
Woo-woo-land: På listen over «whiskyprodukter jeg ikke trenger» kommer dette Indiegogo-prosjektet ganske høyt: WooWhiskey. Det later da altså til å bestå av to små kuber av eik som du skal putte i whiskyglasset ditt for å… Vel, joda, punkt to på lista over hva produktet skal gjøre for deg sier noe om smaken, selv om man kan lure litt på hvorfor noen skulle ønske å legge til mer smak av eik i en whisky, hadde det ikke vært enklere å finne en whisky med mer eikesmak i utgangspunktet? Resten av lista har høy hipsterfaktor (og da i den mest negative betydningen av ordet «hipster»): «Få oppmerksomhet», «se stilig ut», «vær den første til å ha et personlig whiskeytilbehør». (Hva søren er et «personlig whiskeytilbehør», forresten? Om jeg har mitt eget glass, teller ikke det?) Det samme gjelder resten av markedsføringen, du kan f.eks. velge den pakken som gir deg eikekubene pluss en tversoversløyfe av eik:
Men bare om du er en «gentleman», selvsagt. Er du dame som liker å gå med tversover får du shoppe et annet sted. Ikke kan jeg si at prosjektets offisielle støttespillere gir meg noen overveldende tillit, heller:
Både Pernod Richard og Jameson burde egentlig skamme seg over å delta på en slik liste. «Woo» er heller ikke et fryktelig tillitvekkende navn på et produkt, for å sitere Rationalwiki:
Woo is a term used among skeptical writers to describe pseudoscientific explanations that have certain common characteristics.
The term comes from woo-woo, an epithet used in the 1990s by science and skeptical writers to ridicule people who believe or promote such things. This is in turn believed to have come from the onomatopoeia «woooooo!» as a reaction to dimmed lights or magic tricks. The term implies a lack of either intelligence or sincerity on the part of the person or concepts so described.
(Via gruppa Malt Maniacs and Friends på Facebook, der entusiasmen også var begrenset.)
USA: Andre meningsløse markedsføringsstunt jeg har kommet over denne uka inkluderer whiskey «filtrert» gjennom bladgull, eller «flakes made of 24 karat gold». Jeg sliter litt med å forstå at det skulle ha noen effekt på spriten, men det har gitt produsenten en unnskyldning for å lage liggende (! Håper korken er av god kvalitet) esker til flaskene som da selvsagt ser ut som guldbarrer.
Øl
Internett: Untappd har lansert nye sider for «venues», altså steder der øl serveres. Driver du et ølsted kan du nå ta eierskap til Untappd-siden for stedet og legge til events og holde kranlista oppdatert. Hvor dette passer inn i det nye, oppmyknede norske regelverket er uklart, men det kan i alle fall bli et nyttig verktøy når man er ute på reise.
Tyskland: Apropos reise, The Telegraph har vært i Bavaria.
Annen drikke:
San Fransisco: Harahorn small batch gin fra Det norske brenneri fikk gullmedalje i San Francisco World Spirits Competition, melder Hegnar.no. Det er god reklame og har allerede solgt inn både gin og akevitt fra Det norske brenneri til barer i USA. Samtidig høres det kanskje mer imponerende ut enn det er. SFWSC har usannsynlig mange klasser og deler ut medaljer til ganske mange merker. Når jeg filtrerer på Gin er det f.eks. 188 merker, hvorav 17 har fått «double gold», som er den gjeveste utmerkelsen, og hakket bedre enn Harahorns enkle gull. Og Harahorn deler gullplassen med 31 andre merker. På den annen side, blant de beste 48 i en gruppe på 188 er jo ikke så dårlig det heller.
Whisky
East Kilbride: Skottlands nyeste whiskyprosjekt ble kjent denne uken, Burnbrae skal bygges på et område der det før lå en Rolls Royce fabrikk i East Kilbride sør for Glasgow, melder Whisky Advocate. Destilleriet skal stå ferdig i løpet av 2017 og vil ha en kapasitet på 2 millioner liter alkohol i året. Bak prosjektet står Campbell Meyer & Co., kjent for sine uavhengige tapninger under merkenavnet Hart Brothers, samt en rekke blends. Opprinnelig var destilleriet tenkt å være et rent volumdestilleri for å produsere basiswhisky til Campbell Meyer & Co sine blends, men Harry Riffkin fra Tatlock & Thomson overbeviste ledelsen om at de også burde satse på høy-kvalitets singlemalt, blant annet ved å vise dem tegninger fra Spirit of Hven, et av de første destilleriene han selv var involvert i. Arbeidet ved Burnbrae har kommet lenger enn de fleste prosjekter har når de blir kjent offentlig, spritpannene er allerde bestilt, finansieringen er i orden, og alt ligger an til de første spadetakene på tomta høsten 2016.
Grimstad: Det norske brenneri har fått Jon Bertelsen med på laget, som Master Blender, no less. Les mer i Horecanytt. Vi gratulerer Jon med ny ekstrajobb og Det norske brenneri med upåklagelig ansettelsestaktikk.
Speyside: En ny festival ser dagens lys i Elgin i september, en festival av typen «alle under ett tak» i motsetning til de tradisjonsrike Speyside-/Dufftownfestivalene der ting generelt har foregått rundt om kring på destilleriene. Festivalen vil forgå i Elgin Town Hall fra 9.-11. september, og billettene legges ut i juni.
Verden: En visuell framstilling av hvilke nasjoner i verden som drikker mest whisky, her er det gode muligheter for å lære litt geografi også, i tillegg til whiskytrivia.
Campbeltown: Kate Watt driver research for byvandringen (som jeg er påmeldt, hurra!) hun skal arrangere under Campbeltown Malts Festival i mai og har kommet over noen veldig kule kart som viser ganske detaljert hvor destilleriene lå i 1898, men også hvor de forskjellige delene av destilleriet var lokalisert (på grunn av brannfaren, det er forsikringskart). Springbank har ikke endret seg mye.
Islay: John MacLellan, som var destillerisjef hos Kilchoman fram til 2014 når han måtte si fra seg rollen på grunn av prostatakreft, døde desverre av sykdommen denne uka. Familien har startet en minnekampanje til støtte for Beatson Cancer Charity, og du kan lese mer om MacLellans rolle hos Kilchoman og noen minneord fra andre berømtheter i bransjen hos Scotchwhisky.com.
Sider
USA: The Town Dish skriver om fire damer som gjør seg bemerket i «Hard Cider» trenden. («Hard Cider» betyr forøvrig det samme som sider/cider på denne siden av dammen, amerikanerene bruker nemlig «Cider» om (ugjæret) eplejuice.) Og om du plutselig befinner deg i en velassortert siderbutikk (eller -bar) i USA, kan denne listen fra Paste Magazine være kjekk å ha: 82 sidere blindsmakt og rangert.
Storbritannia: Skal du ikke lenger enn til Storbritannia i ferien kan amerikansk sider være vanskelig å finne, da er kanskje denne listen over nasjonens ti beste siderfestivaler en nyttigere side å bokmerke.
Øl
Trondheim: Neste fredag avholder Det god øls klubb (klubbsider på Facebook) sin årlige hjemmebryggerfestival. Er du brygger er det enda ikke for sent å melde på øl, men skynd deg, fristen er 5. april. Er du derimot ølhund er det bare å melde seg inn i klubben snarest (dette er et lukket arrangement) og troppe opp fredag klokken 17.
Oslo: Folka bak Little Brother Brewery har lyst til å åpne ølbutikk med «growler filling station», det vil si muligheten for å fylle 2-liters flasker kjent som «growlers» på stedet slik at man kan selge øl også fra bryggerier som ikke kan levere flasketappet øl selv. For å få det til har de startet Kickstarter-kampanje, og du kan lese mer – og støtte prosjektet om du vil – på prosjektsidene på Kickstarter.
Stavanger: Årets What’s Brewing går av stabelen 21.-22. oktober på Tou Scene, og billettene ble sluppet i går. Dagsavisen kan melde om rekordsalg, de hundre «early bird»-billettene var solgt ut i løpet av sekunder. Det er fortsatt billetter igjen, men om du har tenkt deg avgårde er det nok like lurt å kjøpe så snart som mulig. BYAS har en liten artikkel i sakens anledning og nevner noe av det du kan se frem til som gjest.
Skottland – og verden: Man kan si mye rart om BrewDog (og mangt har blitt sagt), men det er vanskelig å komme utenom at de som merkevare er en suksess. The Guardian skriver langt, og godt, om veien dit.
Øvrig drikke
Cornwall: The Evening Standard skriver om ett av de nyere gindestilleriene som har dukket opp i England, Southwestern Distillery med merkevaren Tarquin’s Gin, oppkalt etter grunnleggeren Tarquin Leadbetter.
Oslo: DN har testet Oslos vinbarer.
Aberdeenshire: Brewdog presenterer sitt «håndverksdestilleri».
Verden: Gode historier selger, The Whisky Exchange Blog har skrevet om Linieakevitt.
Aprilsnarr
Siden datoen er den den er tenkte jeg jeg skulle inkludere et knippe av de drikkevarerelaterte aprilspøkene jeg har sett i dag (det er så sent på dagen nå at jeg håper jeg kan bli tilgitt for å avsløre dem…)
Avisa Hordaland melder at Voss skal lansere øl med helium. De lenker også til videoen av de to tyske vloggerne som «tester heliumøl» (videoen er også en aprilspøk, noe år gammel nå, men verdt å se likevel).
Ikke så glad i helium? Hva med øl som brusetablett? Lett å ta med på tur (såfremt du skal til et sted med drikkevann lett tilgjengelig, selvsagt). Noen av oss er vel tilbøyelig til å mene at Carlsberg uansett ikke kan bli så mye verre, men Cafe.se bringer i alle fall saken om Carlsberg «ølbrus».
Scotch Malt Whisky Society annonserte at de har «ansatt» verdens første «Master Sniffer», hunden Chaucer. Hiv deg på telefonen for å bestille den første whiskyen valgt ut av Chaucer: D1.1 Barking Mad.
Og så til en man nesten skulle ønske stemte: The Whiskyexchange «avslører» at EU jobber med regler som vil bety at all whisky må ha aldersangivelse senest 2017.
Eller hva med Cadenheads nyeste tapning som de postet følgende info om på Facebooksiden sin i dag:
Quick heads up about an upcoming bottling under the small batch range. This is actually a vatting of two casks, one of which had slipped understrength but the three casks vatted together have brought the whisky up to 53.7%
We hope to bottle this in the next 3 weeks, we do not expect this to stay on the shelves for very long. Price is not yet finalised but we expect it to be on the upper reaches of affordable.
Further details to follow.
Det mest iøynefallende her er «Ardbeg-Glenlivet». Vel bruker Cadenhead «-Glenlivet» på eldig mange av sine tapninger, men kun på de der destilleriet en gang i tiden brukte det selv fordi Glenlivet var regnet som et kvalitetsstempel på whisky fra det gitte området; dalen der elva Livet renner. Ardbeg ligger ikke akkurat i nærheten, kan du si.
Mange nok falt for spøken til at de i løpet av ettermiddagen så seg nødt til å oppdatere:
Clearly the Ardbeg-Glenlivet label was an April Fools, this little joke back fired, as we have had a number inquires of when this bottling will be available in our stores.
Nese: Enebær og urter, timian og rosmarin. Og kystflora, om det gir mening? Det er dessuten hint av vanilje her, formodentlig fra fatet. Jeg prøver med et par dråper vann og får sitrus, sitron og einernåler.
Smak: Avrundet og litt såpeaktig (men ikke nødvendigvis negativt) ginsmak, enebær og urter her også. Litt lavendel, synes jeg det smaker. Litt svart pepper på ettersmaken gir et godt kick. Den får nesten mer kick med et par dråper vann, litt chili-preg, rett og slett.
Kommentar: Fatet hadde kunnet få ta mer plass, føler jeg. Men det er en god gin, med bare et lite hint av den avrundingen som fatlagring gir.
Nese: Menthol og Knott (godteriet). Vanilje og malt, og noe grønt treverk. Mer (skarpe) urter med vann, men med vann dukker også fuselen/det unge preget opp på nesa.
Smak: Ung sprit. En del fusel og mye maltpreg. Litt menthol og noe seljetreaktig. Litt bitrere med vann, vaniljebitterhet og tørr eik. Med enda mer vann begynner den å smake svart te.
Kommentar: Framstår som klart for ung. Nå synes jo jeg at nysprit kan være ganske godt, så jeg blir ikke skremt vekk av den grunn, men som «whisky» er dette for uferdig også for meg. Men det er gøy å følge med på utviklingen til de norske destilleriene, og det irriterer meg at jeg aldri kjøpte en flaske Audny Series 2.
Jeg helte opp en Series 1 for å sammenligne og kan konstantere at den har utviklet seg på halvfull flaske. Nesa er mer karamellpreget nå, og kanskje bedre enn den var, men smaken er blitt skarpere og umiddelbart mindre behagelig.