Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Bakt epleskall.
Smak: Tørr, ja. Ikke munnsnurpende tørr, men sånn at innsiden av munnhulen kjennes litt som om du har tørket over med et tørkepapir. Den smaker på sett og vis helt annerledes enn den forrige, til tross for at det også her er epler. Mer små, norske hageepler enn Granny Smith, riktignok. Vinterepler spist rett fra treet.
Kommentar: Jeg tar gjerne noen flasker til. Importøren kan med fordel ta inn fler varianter av Dunkertons, jeg lover å handle.
Nese: Eple
Smak: Tørrere enn forventet, litt som å bite i et skikkelig surt, grønt eple. Fin eplesidersmak og mer av det syrlige, grønne eplet på ettersmaken.
Kommentar: Jo takk, Dunkertons vet hva de driver med. Jeg skulle selvsagt hatt en flaske av den som finnes på polet for å sammenligne, men i stedet blir det en til kjøpt i London. Denne er det fint lite galt med, i alle fall.
Denne er jeg strengt tatt litt skeptisk til, «Cider with Blackberries» altså. Tankene går fort til noe søtt og kunstig og svensk er jeg redd.
Farge: Kledelig rosa, men ikke kunstig sådan, det ser ut som om man har tilsatt mørke røde bære av noe slag til sideren. Et godt tegn, muligens, siden det er nettopp det de har gjort.
Nese: Veldig lite. På Devon Scrumpy slo lukten mot meg, denne er tilnærmet aromafri. Et svakt hint av røde druer er det eneste jeg plukker opp.
Smak: Generisk, litt tam engelsk cider med et svakt husholdningssaftpreg.
Kommentar: Den blir veldig anonym i forhold til scrumpyen, jeg burde vel ha drukket dem i motsatt rekkefølge. Den er tørr nok til å være helt grei drikke, milevis bedre enn de diverse svenske den høres ut som den er i slekt med, men kjedelig om man har hele englands siderutvalg å fråtse i.
Nese: Eplemost, røde epler.
Smak: Nypresset juice av rimelig søte epler, med et kick.
Kommentar: Smaker og lukter såpass eple at den burde telle som en av fem-om-dagen. Hakket for søt for min smak, jeg savnet den munnsnurpende effekten av en tørr scrumpy, men det er klar kvalitet over denne her. Muligens en bra sider å velge hvis man skal overbevise noen som liker søtt skvip av typen svensk om at det kan finnes ekte sider for dem også.
Nese: CO2 (den er ganske hissig), epler, appelsinmarmelade og gjærbakst.
Smak: Tørr eplesmak, litt bitterhet og et svakt metallisk preg.
Kommentar: Jeg er litt delt. På den ene siden er det en skikkelig håndverkssider, i kontrast med de relativt kommersialiserte jeg har drukket tidligere i kveld. På den anne side er den tørr på en måte som mest blir sur og som desverre mest av alt minner om spy. Og DET er ikke noe jeg liker å finne i glasset. På nippet til å være ikke drikkelig, men reddes så vidt av andre kvaliteter.
Nese: Grønne epler og eplesødme.
Smak: Generisk, tørr sider med et litt bittert preg.
Kommentar: Lite spennende og litt for uharmonisk til å være noe særlig moreish, men ett glass er helt greit.
Kjøpt på Tower of London, av alle steder.
Nese: Epler, melne og tørre. Litt jordkjeller.
Smak: Tørr, utvannet eplemost.
Kommentar: En god «stille» sider, men den har litt lite oomph. Den er hverken tørr nok eller har smak nok til å falle i kategorien særdeles drikkelig, og ville nok blitt kjedelig etter noe mye mer enn en pint, men jeg har ikke mer, så det problemet kommer ikke til å oppstå.
Nese: Søt epleduft. Røde, melne epler og litt jordpreg.
Smak: Langt tørrere enn forventet fra lukta. Røde, melne epler, men ikke spesielt søte. Stikkelsbær?
Kommentar: Muligens kveldens beste. Ganske enkel, men veldig god, tørr nok og kompleks nok til ikke å bli kjedelig. Pluss for kul etikett og kult navn.
Nese: Plommesyltetøy og melne epler. Et jordaktig preg.
Smak: Syrlige epler og conference pæreskall. Herlig sprudlende følelse på tungespissen.
Kommentar: God, men bittelitt kjedelig.
Nese: Røde epler. Druer og et hint av bringebær.
Smak: Mye tørrere enn jeg hadde forventet fra lukta. Ganske syrlige gule epler og epleskall. Grapefrukt på ettersmaken.
Kommentar: Moreish. Kommer definitivt til å kjøpe den igjen når jeg har sjansen. Tror likevel at den Dunkertons’en som er på polet (Premium Organic) er hakket bedre, og det kan man jo ikke akkurat være lei seg for.