Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Tørt, litt eple, hint av noe litt «kunstig» som jeg forbinder med medisin.
Smak: Eplejuice med kullsyre. Ok, litt tørrere enn en ugjæret eplejuice ville vært, men ellers er det ikke så veldig mye som tilsier «gjæret» her.
Kommentar: Skuffende. Ikke at jeg hadde veldig store forhåpninger, den er tross alt produsert for det svenske markedet, men om den virkelig er fra Herefordshire kunne man jo håpet på noe litt mer sideraktig.
Kjøpt på Systembolaget.
Limited edition, og greier. Vi fant denne på Systembolaget og det virket som en god idé å teste den. Nå angrer jeg litt.
Nese: Joda, det lukter «chokladboll». Det vil si, det lukter nok mest kokos, men med et hint av sjokolade. Eple og/eller pære, deriomot, er det ikke noe som helst hint av.
Smak: Det smaker… litt eple? Helt til du svelger, da smaker det kokos med et hint av sjokolade.
Kommentar: Jeg kan jo ikke akkurat klage på at den lukter og smaker akkurat som boksen skulle tilsi, jeg fikk mine verste forventninger innfridd. Om du liker klissesøt brus og er glad i kokossmak så kan dette kanskje være noe for deg. Selv er jeg i tvil om dette er verre eller bedre enn Loka med sjokolademilkshake-smak. Jeg tror jeg må lande på verre, siden denne inneholder alkohol.
Kjøpt på Systembolaget.
Nese: Tydelig eple, med noe som gir inntrykk av sødme samtidig som lukta er syrlig. Veldig sure epler som er bakt, kanskje?
Smak: Masse syre. Villgjærpreg. Noe eple, noe… annet. Fordi jeg har lest på etiketten kan jeg kalle det pære, men jeg tror ikke jeg ville kommet på det ordet om jeg fikk denne blindt.
Kommentar: Det er tydelig at det er eple som er råvaren, men det overdøvende inntrykket er av syrlighet. Det er bittelitt tørrhet/snerpethet også, men forsvinnende lite i forhold til syrligheten. Dette funker ikke for meg, det er ikke udrikkelig på noen måte, men jeg kommer ikke til å kjøpe en flaske til (selv om den kan lagres, best før dato er i 2032).
Kjøpt på Vinmonopolet Trondheim Torg.
Nese: Tørt eple, lett gjærpreg.
Smak: Tørrbittert, endel eple, tydelig gjærpreg.
Kommentar: Hurra, ekte sider! Veldig god. Det eneste som trekker ned er at smaksbildet er såpass enkelt at det blir en tanke ensformig, men får jeg den i pintglass i godt lag på pubben (som er der sider skal drikkes, egentlig) er ikke det nødvendigvis veldig negativt.
Kjøpt på Systembolaget.
Denne er lagd på norske epler og i tillegg tilsatt både humle fra Tasmania og demerarasukker (for å få opp styrken eller for å gjøre den søtere? Who knows?) så jeg er vel ikke like optimistisk overfor denne. Men vi forsøker.
Nese: Humlesitrus, mot sitron. Men veldig tydelig humle.
Smak: Det første som treffer meg er humle. Etter at jeg har svelget er det tropisk frukt som dominerer; pasjonsfrukt og mango, men ingen sødme. Syrligheten er påtagelig. Ingen merkbar snerp.
Kommentar: Dette er et helt annet produkt enn de to andre, og for meg er humla et forstyrrende element, men dette må være den beste humla sideren jeg har smakt, uten at det sier så mye: Udrikkelig er den ikke.
I følge etiketten er denne også laget kun på siderepler, en blanding av bittersøte varianter. Jeg blir jo nysgjerrig på hvordan dette fungerer i praksis. Importerer Fjordfolk epler eller juice? (Meg bekjent dyrkes ikke siderepler i noen nevneverdig skala i Norge, og i følge etiketten er det engelske siderepler, men det kan jo henspeile på typen snarere enn hvor den er dyrket.)
Nese: Røde epler, men ikke sødme. Hint av fersken, men igjen ikke sødme.
Smak: Tydelig eple og eplebitterhet, hint av … ok, jeg vil si ingefær, men det er mulig at det er mest fordi det står på etiketten. Noe er det der, i alle fall, som ikke er bare eple. Tørr munnfølelse, men ikke noe særlig med snerp.
Kommentar: Igjen, joda, vi er på riktig jorde i alle fall. Jeg vil gjerne ha mer snerp (og mer… grums), men jeg kan med glede drikke mange bokser av denne også.
Jeg fikk tips om siderene fra Fjordfolk under posten om Aga Bøddel i Facebookgruppa Sider i glasset (som forøvrig med fordel kunne hatt flere medlemmer), og informasjonen om at de faktisk bruker engelske siderepler i tillegg til norske epler i produksjonen gjorde at jeg hev meg over Vinmonopolets nettside og bestilte de tre som var tilgjengelige for bestilling (i min entusiasme bestilte jeg til og med den med humle). Denne første jeg smaker på er faktisk lagd på bare engelske siderepler, en enkelt type: Kingston Black. Nå er jeg spent.
Nese: Det lukter eple og tydelig siderpreg, så det er en god start.
Smak: Dempet eple, desto mer tørrhet, syrlighet og, vel, siderpreg. Litt snerp er det til og med. Epleskallbitterhet på ettersmaken.
Kommentar: Nå snakker vi. Jeg tror det må bestilles noen flere bokser. Dette er det nærmeste jeg har kommet det jeg vil ha fra en sider på veldig, veldig lenge. Stor stas!
Batch 03, 2020.
Nese: Tørt, grønne epler, tydelig siderpreg.
Smak: Epler, både røde og grønne. Litt av den franske siderkarakteristikken jeg pleier å kalle «krydder» i mangel av et bedre begrep.
Kommentar: En ganske rett fram, kompetent sider av den franske typen. God, men litt kjedelig (og langt fra nok snerp for meg).
Kjøpt på Systembolaget.
Nese: Bakt eple, men også litt gjærpreg.
Smak: Mye eplesmak, og godt balansert, men det smaker liksom mest eplemost og ikke så mye sider.
Kommentar: Godt er det, men som vanlig foretrekker jeg vel eplemosten min uten alkohol, her føles selv de beskjedne fem prosentene litt bortkastet.
Kjøpt på Systembolaget.
Jeg havnet i en diskusjon om engelsk vs norsk sider på Twitter her om dagen, og noen av de som forsøkte å overbevise meg om norsk siders fortreffelighet trakk fram Agas Bøddel. Nå trenger jeg ikke egentlig å overbevises om norsk siders fortreffelighet, jeg vet at det produseres fantastisk sider her i landet, ikke minst i Hardanger. Men akkurat slik en elegant lavlandswhisky ikke ville fungert når det jeg har lyst på er et peat-monster, er ikke det beste norske jeg har smakt noen konkurrent til ekte engelsk farmhouse; de er rett og slett i to helt forskjellige kategorier. Hovedproblemet er at norsk sider lages av epler du kan spise, engelsk farmhouse lages av siderepler, som har en helt annen karakter og som ikke anbefales for å holde «the doctor away» (annet enn om du kaster dem på hen, antar jeg).
Uansett ble jeg nysgjerrig på Aga, og tenkte at jeg fikk vel bestille den. Men så gikk jeg rett på den på polet på Trondheim Torg, og da var det jo ikke så mye å nøle for? Jeg noterer at Aga også har falt for den villfarelsen at humle har noe i sider å gjøre, da den som sto ved siden av i hylla het Humlepung, men jeg skal ikke la det påvirke meg, jeg går på Bøddel med åpent sinn.
Nese: Vinterepler av den grønne typen, litt eplekart også. Syrlig og tørt, og tydelig siderpreg (det er ikke eplemost, dette, selv om det lukter mye eple).
Smak: Granny smith, med et hint av bitterhet. Velbalansert syre, og litt tørr munnfølelse, men ingen snerp.
Kommentar: Vel, jeg kan ikke si noe annet enn at dette er solid håndverk. Jeg vil ha snerp, og det får jeg ikke, men det er ikke tre tonn sitronsyre i stedet, som det ofte blir når sider av ikke-siderepler har fått gjære ordentlig ut. Balansen er der den skal være og det er ingen tvil om at dette er lagd av epler, men heller ingen fare for at du skal ta feil av denne og den alkoholfrie eplemosten. Tror den vil være perfekt både til aperitif og til mat. Den funker ikke som alternativ til engelsk farmhouse for meg, men det ville det da også vært sjokkerende om den gjorde.
Kjøpt på Vinmonpolet Trondheim Torg.