Nese: Grønne og gule epler, aske, nøtter. Med vann sitrus, sitron, korn, hint av honning og voks.
Smak: Bakte epler, sotrøyk, maritimt preg. Med vann shortbread, vokset epleskall, malthusks og eik.
Kommentar: Veldig god. Hadde den vært fornuftig priset skulle jeg gjerne hatt en flake, men den gang ei (særlig ikke nå, på auksjonsmarkedet). Jeg får nyte resten av drammen.
Nese: Litt rom-rosin-assosiasjoner får jeg. Tørket frukt, brunt sukker, noe treverk, litt søt tobakk. Friskere frukt med vann.
Smak: Det umiddlebare inntrykket er at den er overeika, bare såvidt over grensen, kanskje, men definitivt over for min gane. Mye tre på smaken, vått fat, legger jeg godviljen til finner jeg tørket frukt også, men jeg må lete. Litt lær, hint av tobakk. Vann hjelper ikke, om noe forsterkes eikepreget.
Kommentar: Jeg liker lukta, men smaken blir for mye som å tygge plank. Ikke fælt, men det har overtatt for alt som kan kalles destilleripreg. Gøy å ha smakt, men jeg klarer meg med den ene drammen.
Smak: Tydelig røykpreg, med et snev av røkt fisk. Rosiner og vaniljeis.
Kommentar: Med bare noen få dråper vann endrer den seg knapt, og mer vil jeg ikke ha i når den i utgangspunktet bare er på 40 %. God, med langt mer utpreget røyk enn Brora vanligvis har, men (kanskje derfor) også ganske endimensjonal.
Nese: Smørkaramell og litt eik. Med vann sitrus (appelsin?), kanel, formkake.
Smak: Klementiner, møbelpolish, mynte og varmt treverk. Med vann stjernefrukt, mer vag sitrus og voks – særlig på ettersmaken.
Kommentar: Vel, jeg kan i alle fall trygt si at jeg likte den bedre enn sist. Slett ikke så verst denne gangen, men ikke så mye en høydare som det Brora kan være, så den er fortsatt litt skuffende.
En vatting av Brora og Glenlivet, lansert i 2003 for å feire Loch Fyne Whiskies’ tiårsjubileum (whiskybase id 22644 ).
Nese: Sitrus, malt, lynghonning, litt eik. Med vann fortsatt honning, men også hermetisk fersken.
Smak: Mer merkbart fat på smaken. Lynghonning igjen, ganske mye av det. Frukt, men mer eple enn sitrus. Treverket forsterkes med vann, og jeg får litt trelakk-assosiasjoner også. På ettersmaken nøtter.
Kommentar: Best uten vann, til tross for at den da er nesten for sterk til å være behagelig å drikke. Et litt morsomt konsept for en whisky, men også litt sånn «ingen med vettet i behold ville vel blandet god Brora og Glenlivet med vilje?» Litt som med finish på gamle, hard-to-get whiskyer, du lurer på hva de prøver å skjule. Men om det var noe å skjule var det jo ikke så verst vellykket, så kanskje man ikke skal klage?
Når vi kom til Clynelish var det drittvær (rett og slett), så når vi skulle deles i to grupper og den ene guiden sa hun gjerne ville starte med å gå en tur ut for å se ned på Brora var jeg glad for å kunne melde meg frivillig til å bli med i den andre gruppen, som tok introen innendørs (særlig siden jeg allerede hadde testet været for å ta bilde av Brora under oppussing). Guiden vår, Kiera, framsto som så ung at jeg først var litt skeptisk, men der ble fordommene mine gjort til skamme, for hun kunne virkelig sine saker.
Destilleriet ble startet av the Duke of Sutherland, som var en av hovedmennene bak «the clearances». Det opprinnelige destilleriet, som altså var Brora, ble bygd for 750 pund.
I 1974 ble Clynelish bygd og de to opererte parallelt noen år (med full navneforvirring), før Brora ble endelig stengt. Nå pusses Brora opp og planlagt oppstart er i 2020.
Et team er i gang med å gjenskape Broras destilleripreg, planen er småskalaproduksjon (i alle fall relativt til Clynelish som er en av de store arbeidshestene til Diageo).
Dessverre ble det insistert på fotoforbud inne på destilleriet, så de få bildene jeg har er skutt amatørmessig fra hofta (et eller annet sted har jeg bedre bilder fra sist vi var på Clynelish, i 2004 eller deromkring, men jeg får heller lete fram dem en annen gang).
Clynelish produserer i dag 4,8 millioner liter i året, hvorav 95 % går til blending, alt med urøkt malt. Masher 12,5 tonn malt per mash med tre vann, 64 grader, 70 grader og 80 grader, i semi-lauter mash tun av rustfritt stål. Mash-tunen er ganske ny, den ble byttet ut for bare noen få år siden. Den som ble erstattet var av kobber, den er nå blitt ombygd og fungerer som en bar på Blair Athol. Varmeutveksleren kjøler vørteren og varmer samtidig vannet som skal brukes til mashing.
Gjæring i ca tre dager, gir en søt og fruktig wash med ananaspreg. Clynelish har 10 washbacks, to er av rustfritt stål, 8 av Oregon pine.
Clynelish har 6 stills, 3 wash og 3 spirit, lagd av Abdercrombie, med tilhørende «Shell & chip» kondensatorer. Low wines kommer ut på ca 23 %, hjertet tas mellom 80 % og 70 %.
Spriten fraktes med tankbil til Cambus der den fylles på fat. De fleste fatene blir der, men noen hentes «hjem» for lagring on site, da særlig den lille andelen som er tenkt å bli singlemalt en gang i fremtiden.
Etter omvisningen fikk vi smake tre whiskyer med hver sin sjokolade fra The Highland Patissiere. Jeg vet ikke hvor lurt det var, de av oss som er glade i sjokolade ble nesten mer opptatt av den enn av whiskyen. Men, ok, vi fikk da smakt på begge deler.
Clynelish 14 år 46 % med salted caramel
Distillery Only eks-bourbon NAS 48 % med hvit sjokolade og pasjonsfrukt
Johnny Walker Gold Lable Reserve med mørk sjokoladetrøffel
Og så et par mer interessante bonusdrammer:
Teaninich 1985 Single Cask
Nese: Shortbread, sitron, urter (basilikum?), sitrongress, floralt, wienerbrød (smørbakst), kanel? Med vann vanilje og lett eik.
Smak: Urter, malt, noe metallisk, sitron og en viss beskhet. Beskheten forsvinner med vann og etterlater malt og sitrus.
Kommentar: Klart bedre med vann. En helt ok dram, men kanskje ikke så farlig at vi ikke fikk mer, egentlig.
Clynelish 1988
Nese: Christmas pudding, som fortsatt ryker etter å ha blitt påtent. Aske, tørket frukt, shortbread, surt eple og voks. Med vann sitron, kandiserte appelsiner, shortbread og sot.
Smak: Sot, sotrør, tørket frukt og syrlig, tung engelsk fruktkake. Med vann dukker det opp honning og mørk sirup.
Kommentar: Det var problemer med helletuten når Kiara skulle helle opp til meg, så i stedet for 1,5 cl fikk jeg nok nærmere fem. Jeg kan ikke si det gjorde noe… Dette kunne jeg godt spandert litt penger på.
I kategorien «smaksprøver vi har hatt stående alt for lenge». Jeg håper ikke smaken på whiskyen er blitt påvirket av eventuelle feil på flaska, den virker tett i alle fall.
Tappet i 2003, smaksprøven er fra flaske 2056/3000, visstnok.
Nese: Røkt cheddar (eller mer spesifikt Applewood, som er en av mine favorittoster). Arve melder om bakte pærer. Jeg er mer på ovnsbakte rotfrukter, inkludert rødbeter. Med vann får jeg litt friskere frukt; epler, muligens. Honeycomb (som i konditor-produktet). Men fortsatt Applewood.
Smak: Tydelig røyk. Eik. Honning. Ost på ettersmaken. Med vann mer røyk, kandisert appelsin, noe nøtteaktig.
Kommentar: Betraktelig kjedeligere på smak enn på lukt, men til gjengjeld kan man lukte på den i timesvis. Og det er jo ikke som om det er noen usmak, akkurat.Jeg har planer om å nyte resten av denne smaksprøven, for å kjøpe en flaske kommer neppe på tale, samme hvor godt den altså lukter.
Brora 30 år er også i kategorien «du angrer mer på flasker du ikke kjøpte enn flasker du kjøpte». Vi var på Clynelish rett etter at den ble lansert første gangen, og de hadde den til 150 pund. Det var mye penger, den gangen, og dette var ett av de første destilleriene på en ukes lang tur (vi skulle til Dufftown på festival etterpå), så vi prioriterte den bort. La oss si at neste gang vi hadde en mulighet til å kjøpe en Brora 30 år kostet den 200 pund. Og etter det har det bare gått en vei.
Diageo Special Release fra 2012, en blanding av fat fra 1976 og 1977, begrenset til 1500 flasker. Smakt under ikke-optimale forhold etter middagen på Myken, men siden jeg neppe får fler muligheter tar jeg med notatene likevel.
Nese: Skifer, marmelade, eplekompott, snev av røyk. Ganske mye spritstikk. Røyken blir tydeligere med vann, dessuten kommer fatbitterhet.
Smak: Langt tydeligere røyk på smak enn på nese. Skifer, noe syrlig. Fatbitterhet også på smaken med vann.
Kommentar: Joda. Godt, og jeg er takknemlig for at jeg fikk smakt denne, men hadde jeg satt like pris på den i en blindsmaking? Jeg tror kanskje ikke det. Overraskende mye spritpreg alderen tatt i betraktning.
Destillert desember 1981, lagret på en cream sherry butt med fatnummer 1522, tappet august 2006.
Nese: Sherrypreget er tydelig, det lukter overmodne plommer og sviskekompott, et hint av tørr røyk har den og et preg av mørk sirup. Mer mørk sirup og dessuten mørk sjokolade med vann, nederlandske kaffedrops, frukta har nesten forsvunnet.
Smak: Lettrøkt fruktkompott med kirsebær i. Mørk sjokolade, og eikepreg på ettersmaken. Sjokoladekarameller (mørke) med vann, fortsatt eik på ettersmaken.
Kommentar: Fatet har vært snilt med denne, her er det mengder av sherrytoner, men ingen gummi. Det eneste jeg har å utsette på denne er at den er litt kort, fantastisk nese, nydelig sammensatt smak, men så *poff* er den ganske snart bare ett minne. Uansett en hederlig Brora, god nok til å tippe over i særdeles drikkelig, selv med den korte ettersmaken. Tilgjengelig på polet til en helt ok pris den gang da, man kan bli rent nostalgisk av mindre.
Nese: Kraftig spritpreg, stikkelsbærbusk, vaniljeis, møbelpolish, mørk sjokolade. Med vann får jeg assosiasjoner til kirsebær, men også et vagt spypreg. Med enda mer vann finner jeg grillet kjøtt, hermetisert fersken og nystekte rosinboller.
Smak: Møbelpolish, fuktig (nesten råttent) treverk, babyspy, melkesjokolade og nøtter på ettersmaken. Vann endrer ikke smaken noe videre, men med nok vann forsvinner i alle fall spypreget.
Kommentar: Skuffende. Helt greit at jeg bare har en sample. Slett ikke det jeg er blitt vant til å forvente hverken av Brora eller av Rare Malts. Med nok vann blir lukta ganske god, men smaken blir jeg ikke venn med (og nå har jeg vannet den ned til under foretrukken drikkestyrke).