Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Urter og sedertre. Med vann appelsinskall og koriander.
Smak: Sedertre og sødme. Med vann mer mot eik. Og koriander.
Kommentar: Ganske godt, rett og slett. Nok et bevis på at grainwhisky kan være godt bare det er gammelt nok.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2019.
Destillert 21. februar 1975, tappet 5. februar 2007, modnet på eks-bourbon barrel med fatnummer 554.
Nese: Malt, sitron, ananas, eik. Mer frukt med vann, fortsatt med vekt på sitron og ananas, men også litt umodne bananer. Litt maltstøv drysset over. Tørt, solvarmt treverk.
Smak: Gammelt treverk, inkludert rustne spiker. Melkesjokolade, maltsødme. Med vann dukker sitronen opp på smaken også, men det er eika som er dominerende.
Kommentar: Overeika, kanskje, men på en ganske behagelig måte. Gøy å smake, men jeg klarer meg fint med en smaksprøve.
Takk til Ivar for smaksprøven.
Tappet april 2012, modnet på et eks-bourbonfat.
Nese: Vegetalsk, jeg tenker «skog», og noe frukt, druer og stikkelsbær. Med litt vannfinner jeg kvae og mer frukt.
Smak: Bittert eikepreg, noe eple eller noe sånt i bakgrunnen. Bitterheten dempes noe med vann, jeg finner litt lakris og vanilje. Det brune «skinnet» utenpå hasselnøtter på ettersmaken.
Kommentar: Lukter ganske godt, smaken bærer litt preg av noen år for mye på fat. Uten vann var den nesten udrikkelig, med vann smaker det ok, men ikke sånn at jeg tenker at det var dumt at Glenburgie kastet ut Lomond-apparatene sine.
Tappet mai 2006 fra et bourbon hogshead.
Nese: Reinlav, eik, lett menthol, sotet metall. Med vann blir soten og røykpreget tydeligere, men jeg finner også aprikossyltetøy og vanilje.
Smak: Eikekrydder, vanilje, kull og et snev av røyk. Mentholen dukker opp på smaken med vann, ellers blir sot og kull forsterket. Appelsinmarmelade tenker jeg også på.
Kommentar: Et eksempel på at 1974 var en god årgang (helt upartisk av meg, altså). Kompleks, men samtidig tydelig røykpreget, slikt kan jeg like.
Takk til Stian T for smaksprøven.
Modnet på et hogshead med fatnummer 5077, tappet i 2013.
Nese: Eik og vanilje er det første som slår meg, men den lukter ganske friskt likevel. Etterhvert kommer jeg fram til selje og grønne epler, samt noe krydder. Laubærblader, tror jeg? Med vann får den karakter av fruktgele (sånn som er inni sjokolade) og appesinblomster.
Smak: Eik og vanilje er tydelige på smaken også, eikebitterhet er fremtredende. I tillegg er det noe som kanskje minner mest om laubærblad her også. Med vann synes jeg den snur mot appelsinmarmelade og maltpreget blir tydeligere.
Kommentar: Det er ikke helt sant at eik og vanilje var det første som slo meg, for det aller første som slo meg var at dette luktet «gøtt-gøtti-gøtt-gøtt». Og smaken følger opp. Lettbeint til 31 år å være, men kompleks nok for alderen. Denne var de heldige med.
Takk til Stian for smaksprøven.
Glencraig er sprit destillert på Lomond stills som fantes på Glenburgie fra 1958 til 1981, det er altså sprit av en helt annen karakter enn potstill-produsert Glenburgie.
Nese: Smør, og danske smørkjeks. Lime og noe vegetalsk, (løv)krattskog om våren og seljefløyter. Med vann får den blomsterpreg, syrin og appelsinblomst.
Smak: Vanilje og vaniljebitterhet, treflis, men også friskere noter av bær. Etterhvert melkesjokolade, men fyllt sjokolade, med noe syrlig, fruktig fyll. Vann demper bitterheten og trepreget, det som henger igjen er noe tørt, nesten sandaktig, melkesjokoladen og frukten.
Kommentar: Jeg likte denne langt bedre enn jeg hadde ventet på forhånd. Lomond-stills produserer sjelden sprit jeg liker, og alderen er heller ikke i utgangspunktet noe pluss i min bok, men kombinasjonen fungerer bra.
Tappet 2013, lagret på en sherry butt med fatnummer 348.
Nese: Aceton, tørkede tranebær, kalk og skifer. Jeg våger meg på å tilsette vann og blir belønnet med mørk sjokolade, nellikspiker og kandisert appelsinskall.
Smak: Starter med varme sherrytoner og litt bitterhet på tungespissen, så kommer et kraftig trepreg når jeg har svelget som sakte men sikkert går over i sjokoladesaus over brødpudding på ettersmaken. Det er sjelden jeg drikker whiskyer som har en så tydelig progresjon gjennom en eneste slurk. Vann tar luven av den litt, og det er mest et intenst trepreg som sitter igjen, dessverre.
Kommentar: Selv om denne utvilsomt er overeika for min smak er det vanskelig å unngå å like en whisky som utvikler seg sånn i munnen. Og nesa er det fint lite å si på. Verdt prisen for en flaske? Neppe. Men jeg tar gjerne en dram til.