Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Einerrøyk, gammelt apotek. Med vann får jeg både sigaresker og papp som har inneholdt mintsukkertøy.
Smak: Kvae, torvrøyk, kull. Med vann blir det mer røyk, bak skimtes det malt og anis.
Kommentar: Føyer seg pent inn i rekken av Kilchoman jeg gjerne drikker hver dag (så og si). Må muligens kjøpes.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2018.
Tappet 2014.
Nese: Bålrøyk og grillede, røde epler. Nybakt grovbrød. Litt friskt preg av gin-urter. Med vann får røyken preg av innsiden av et (fortsatt varmt) røykekar, muligens av litt rustent metall.
Smak: Bålrøyk, aske og nylagt asfalt. Malt i bakgrunnen og urter også her. Med vann blir det bare mer røykpreg, men røyken får en litt bitter ettersmak (uten at det blir ubehagelig, og et hint av pepper finner jeg også.
Kommentar: Det er sjelden jeg ender med annen konklusjon om Kilchoman-tapninger enn «særdeles drikkelig», dette er ikke et av unntakene. Peat freak som jeg er er dette akkurat hva jeg er ute etter. Mangler litt kompleksitet for å nå legendarisk nivå, men det er grenser for hvor mye bedre det kan bli.