Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Fra en sherry hogshead, en av 264 flasker. En slant som har stått en stund, så det kan ha påvirket smak og lukt.
Nese: Aprikos, bakt eple (men ikke kanel). Med litt vann gir den fra seg et hint av røyk og nellik eller til og med anis.
Smak: Svak røyk, lynghonning, lyng, krydder (allspice og nellik) og fersken.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Det skjer stadig noe i whiskyverdenen, og man kan ikke skrive blogginnlegg om alt. Derfor tenkte jeg å ha en (ganske) fast rutine på å gi dere noen lenker med lesestoff hver fredag, ting jeg har funnet i løpet av uka som jeg synes fortjener oppmerksomhet på en eller annen måte. Siden det er himmelsprett i morgen og vi tar langhelg (utvilsomt i selskap med store deler av den norske befolkning) kommer ukas innlegg på en onsdag. Til gjengjeld inneholder det noen lenker fra forrige uke også.
Japan: Suntory annonserte denne uka at det nå destilleres grainwhisky ved Hakushu, testingen og eksperimenteringsperiode for de nye fasilitetene (bygd i 2010) er offisielt over. Les mer på Nonjatta.
Islay: Intervju med Anthony Wills fra Kilchoman i The Herald.
Skottland: Intervju med Stewart Laing i forbindelse med oppsplittingen av Douglas Laing (og intervju med Fred fra arkivet).
London: Alice Lascelles er whiskyskribent i The Times og The Sunday Times og en av drivkreftene bak bladet Imbibe. Miss Whisky har intervjuet henne i sin Whisky Women-serie, og hun høres ut som en særdeles trivelig dame. Les intervjuet her: http://misswhisky.com/2013/05/03/alice-lascelles/
Og for de som ikke har fått det med seg ennå må vi ha inn en ølnyhet:
Monkey Brew fra Trondheim tok mange priser under NM i hjemmebrygging, blant annet den gjeveste: Beste øl totalt. Ølet vil dermed bli brygget i større skala av Nøgne Ø. Video og kort artikkel på Adressa.
Det ble lite blogging et par dager, siden jeg fikk det for meg at jeg skulle oppdatere listen over hva vi egentlig har i skapet. Den har ikke vært skikkelig oppdatert siden vi flyttet fra Oslo til Trondheim i 2003, så det var ikke overraskende mye nytt. Når jeg startet var det ganske nøyaktig 220 whiskyer i listen (hvorav noen flasker allerede markert som tømt). Nå har jeg gått gjennom mesteparten av skapet (det gjenstår en hylle med småflasker på 10-50 cl) og har lagt til 188 linjer. Det er en del whisky. Til gjengjeld er en god del av de som sto der fra før ikke lenger i skapet, så da må vi vel gå ut fra at de er drukket opp.
Siden husken vår ikke strekker seg detaljert tilbake til 2007ish holder jeg nå på å gå gjennom «Siste innkjøp»-tråden på NMWL-forumet for å plotte inn innkjøpsdatoer. Er man nerd så er man nerd. Ordnung muss sein.
På søndag var vi en tur hos opphavet, og der sto denne og lokket, så jeg benyttet sjansen til å skrive smaksnotater. Min mor var fornøyd med kjøpet, men klagde over at den er udrøy, det har jeg stor forståelse for.
Nese: Appelsinskall, einerbær, furunål, overraskende lite røyk. Først med en del vann kommer røyken smygende, og dessuten grønne epler og (røyka) kjøtt.
Smak: Varm torvrøyk, salt sjø, tjære, appelsin, krydder. Med en del vann kommer epler og krydderkake.
Poeng: 8 av 10, muligens fortjener den 8,5
Kommentar: Kommer definitivt til å kjøpe denne om jeg får sjansen.
Som lovt kommer jeg nå tilbake til Glengoyne. Destilleriet har historie tilbake til 1833, men mer relevant er det at 170 år senere, altså i 2003 ble det kjøpt av Ian Macleod. Glengoynes standardtapning er ti år gammel og i anledning at den nå inneholder whisky destillert av de nåværende eierene er hele serien overhalt design og innholdsmessig.
Glengoyne er et høylandsdestilleri, men bare så vidt. Grensen mellom høyland og lavland er ikke veldig klart definert, men det sies at hos Glengoyne ligger destilleribygningene i høylandet, mens lagerhusene – som ligger på andre siden av veien – ligger i lavlandet.
Glengoyne er det eneste destilleriet som reklamerer med at malten deres er helt uten torvpreg. Målt i pmm (parts per million) har de fleste whiskyer, også de uten røykpreg, 1-2 ppm. De har derfor lenge markedsført seg med mottoet «The real taste of malt» som du kan se på glasset øverst.
I tillegg destillerer Glengoyne sakte. Det oppsto en diskusjon mellom Anthony Wills fra Kilchoman og Elisabeth Andersen som presenterte Glengoyne om hvem som destillerte saktest, og jeg tør ikke å si at noen vant. Uansett er poenget med en lang destillasjon at væsken får mye kontakt med kobberet i pannene, noe som igjen betyr at spriten som kommer ut blir renere, med mindre avfallsstoffer. Formen på pannene er viktig for å få til dette, hos Glengoyne er de ganske flate, med en relativt høy, smal hals. De har også en såkalt «reflux bowl», den runde formen på halsen, som også er med på å øke mengden sirkulasjon av væske og damp i panna før spriten til slutt kommer seg over knekken i svanehalsen og renner ut.
På smakingen på To rom og kjøkken fikk vi to Glengoyne fra den nye serien servert. Den første var en Glengoyne 12 år, ny på markedet (før fantes også en 12 år, men den var på fatstyrke). Whiskyen har ligget på en blanding av bourbon- og sherryfat.
Glengoyne 12 år 43 %
Nese: Umiddelbart ethint av fusel, som forsvinner fort. Frukt, tropisk og sitrus og litt krydder.
Smak: Frukt, epler, pærer og fersken.
Den neste tapningen var en Glengoyne 21 år gammel. 21-åringen har utelukkende ligget på first fill sherryfat, nærmere bestemt oloroso. Jeg likte særlig designen på emballasjen til 21-åringen. Den svarte boksen er taktil («fjærstrukturen» på alle boksene er preget i pappen) og visuelt lekker, men samtidig, siden det er (solid) papp, ikke tre, føler man ikke at man MÅ ta vare på den når flaska er tømt. De har truffet balansen mellom å gi luksusfølelse til emballasjen og følelsen av at mer penger er brukt på utseende enn innhold. Toppkarakter der.
Glengoyne 21 år 43 %
Nese: Mandler, tørket frukt, typisk sherrywhisky.
Smak: Tørr bitterhet, bitre mandler.
Kommentar: Et ganske forsiktig sherrymonster, dette. Ikke på noen måte oversherryet, ingen unoter av gummi og slikt som man gjerne får etter for mange år på fatet.
Og siden det å skrive slike innlegg har en tendens til å gjøre meg tørst: Et bonussmaksnotat, også det en Glengoyne, men en jeg hadde i skapet hjemme.
Glengoyne Single Cask for Oslo Whiskyfestival 2008, 11 år 56,5 %
Nese: Nypresset appelsinjuice, sitron, vanilje og koriander.
Smak: Kandisert appelsinskall, vanilje og korn.
Poeng: 8 av 10
Douglas Laing & Co ble etablert i 1948 av Fred Douglas Laing. I førti år har sønnene hans, Fred og Stewart drevet firmaet sammen, men nå når tredje generasjon er på vei inn i familiefirmet velger brødrene å komme framtidige familiefeider i forkant ved å dele selskapet i to. Fred skal drive Douglas Laing & Co videre, mens Stewart starter Hunter Laing & Co. Begge henter inn nye krefter, Freds datter Cara Laing skal bli «Head of Brands Marketing» for Douglas Laing & Co, mens Stewarts sønner Andrew og Scott skal inn i Hunter Laing & Co.
Whiskybeholdningen deles 50-50, og produktseriene deles også. Douglas Laing & Co beholder:
Single Malt: Provenance, Directors’ Cut, Premier Barrel
Single Grain: Clan Denny Grain
Blended Malt: Big Peat, Double Barrel,
Blended Scotch: King of Scots, McGibbons, Epicurean
Mens Hunter Laing & Co blant annet vil ha seriene Old Malt Cask og Old and Rare samt blenden Douglas Blend.
Kilder:
Jeg har vært på et par smakinger med Stewart, hvis motto har vært «Have malt, will travel» (og det er vel ingen grunn til å tro at han vil endre på det). Det er alltid en fornøyelig opplevelse, og så får man gjerne noe godt å drikke også… Begge brødrene har mange anekdoter å by på etter årevis i bransjen. Stewart forteller blant annet at faren holdt nøye oversikt over alle fatene han hadde kjøpt (de lå fortsatt lagret på destilleriet de var kjøpt hos), men han sørget desverre ikke for å overlevere denne oversikten til brødrene før han døde. De fikk fortsatt, om enn sjeldnere enn før, telefoner på tidlig totusentall fra destillerier som hadde funnet et fat med Douglas Laings navn på innerst på ett eller annet lagerhus og lurte på om de ville tappe det, kanskje? Det høres jo ut som et luksusproblem, og det er det forsåvidt på sett og vis også, men problemet er at innen brødrene engang fikk vite om disse fatene kunne de gjerne ha ligget på lager i 30, 40 eller 50 år. Så gammel whisky er ofte ikke god, og ofte har den tippet under 40 % og kan dermed ikke lenger tappes som whisky, samme hvordan den smaker.
Neste generasjon Laing er forresten slett ikke noen nybegynnere i bransjen. Cara Laing har jobbet hos både Morrison Bowmore, Jura og Dalmore (hun kan forresten finnes på Twitter som @WhiskyLaing). Andrew og Scott Laing har drevet Edition Spirits Ltd.
Med den typen kompetanse kan jeg ikke annet enn å si lykke til videre til både Douglas Laing & Co og Hunter Laing & Co, jeg regner med å drikke (utmerket) whisky fra begge selskaper i mange år framover.
Som nevnt tidligere befant jeg meg fredag ettermiddag før whiskyfestivalen på en smaking ment for journalister. Som det var ble det en smaking for meg og noen av de ansatte ved To rom og kjøkken. Litt synd for trønderske avislesere, men jeg hadde det i alle fall trivelig. Vi fikk smake fire whiskyer, to fra Glengoyne – de kommer jeg tilbake til i et senere innlegg – og to fra Kilchoman.
Anthony Wills hadde tatt turen over fra Skottland i anledning festivalen. Han er Managing Director ved Kilchoman, eller daglig leder på godt norsk, men han var også med å starte destilleriet, så han bør vite hva han snakker om.
Kilchoman er et nesten nytt destilleri, det første helt nye destilleriet som er bygd på Islay på 124 år i følge dem selv. Destilleriet ble bygd i 2005, og spriten har dermed ikke rukket å få så veldig mange år på baken.
Kilchoman er bygd på området til Rockside Farm, med adresse Bruichladdich (altså stedet). Det er det vestligste destilleriet på Islay og ligger ikke langt fra vestkysten av øya, kun en kort spasertur fra Machir Bay som standardtapningen er oppkalt etter.
30 % av byggen Kilchoman bruker i produksjonen er dyrket og maltet ved destilleriet, resten kjøpes fra Port Ellen maltings. Malten tørkes med torvrøyk, som hos de fleste Islay-destillerier.
Egen malt og innkjøpt malt holdes separat i produksjonen, derfor har man kunnet lansere Kilchoman 100% Islay som jeg fikk smake på TWF, en whisky der alt fra kornet dyrkes til korken settes i flasken og den forsegles er utført på destilleriet. Det er jo en kul gimmick, men enda viktigere er resultatet en fabelaktig god whisky, som viser at folkene ved Kilchoman virkelig vet hva de driver med.
Produksjonen på Kilchoman er ikke stor. Årlig kapasitet ligger på i underkant av 100.000 liter. Til sammenligning har Ardbeg, som er sånn middels store, en kapasitet på det tidoble og Caol Ila, som er kjempen på Islay, en på 3,5 millioner liter. 20-30 tønner fylles på Kilchoman hver uke, og alt lagres ved destilleriet.
Fatene kjøpes fra Buffalo Trace i Kentucky og Miguel Martin i Spania. Hovedandelen av fatene som fylles er ex-bourbon (altså ex-Buffalo Trace).
Men så til poenget: Whiskyen.
Siden Kilchoman bare har destillert siden desember 2005 utvikler stilen deres seg fortsatt. Den nåværende standardtapningen heter Machir Bay, og lanseres i ny utgave hvert år. 2013-utgaven består av 4 og 5 år gammel whisky lagret på ex-bourbonfat, der 4-åringen har fått fire uker på oloroso sherryfat som avslutning.
Kilchoman Machir Bay 2013, 46 %
Nese: Torvrøyk, golden delicious epler, rosiner, eplepai med rosiner, sitron og fløte.
Smak: Kald røyk, slukket peis, epler.
Machir Bay har vunnet flere priser, noe som er vel fortjent. Til kun å være fire år er dette en utmerket dram.
Den andre tapningen vi fikk servert var Loch Gorm. Dette er en tapning der alle fatene er first fill ex-sherry, noe som merkes godt.
Kilchoman Loch Gorm, destillert i 2007, tappet i 2013, 46 %
Nese: Smørkaramell, røyk i bakgrunnen.
Smak: Kald røyk, kull og ildsted. Marsipan. Åpner seg veldig med litt vann, det blir både mye mer røyk og mer av det meste annet, parfyme og blomster i tillegg til marsipanen.
Slett ingen dum måte å fordrive en fredag ettemiddag på.
I del 1 forlot vi vår heltinne (altså meg) fortapt i en Glengoyne Single Cask, her er episode to:
Den neste tapningen jeg var nysgjerrig på – såpass at jeg nesten hadde kjøpt en flaske på polet noen uker tidligere – var Bunnahabhain Toiteach, så jeg styrte bort til «Mackenzie» for å bonge ut en dram. Man skal jo ikke stikke under en stol at jeg er glad i en røykfylt dram nå og da, og jeg har smakt god røyket whisky fra Bunnahabhain før, tappet av uavhengige tappere. Etter å ha smakt konkluderte jeg med at dette var nok en grei hyttewhisky, ukomplisert med kaldt ildsted og kull både på lukt og smak.
Hos «Elchies» ble jeg fristet til å teste The Naked Grouse. Jeg har vel generelt ikke særlig sans for Famous Grouse som whisky, og burde etterhvert vite bedre, men blir lurt hver gang, siden markedsføringen deres er så sjarmerende, ikke minst reklamene (søk dem opp på YouTube) med den animerte rypa «Gilbert». Mange vil vel argumentere med at navnet på denne tapningen er misvisende, siden The Naked Grouse er en såkalt deluxe-utgave der maltkomponenten er tung av Macallan og Highland Park lagret på sherryfat, og sherryfat er jo egentlig kjent for å maskere snarere enn å avkle. Den har da også et rimelig tydelig sherrypreg (riktignok ikke nok til å overdøve at dette er en blend), og er i og for seg helt grei, men ikke akkurat noe jeg kommer til å kjøpe.
Hos «Drumbain» hadde jeg egentlig ikke tenkt å smake noe, men jeg måtte innom likevel for å hilse på Clare MacNaughton som sto i den baren. Og når jeg først sto der og skravlet falt det naturlig å ta en dram av Balvenie Portwood 21 år gammel, som egentlig er en knakende god dram, søt, men med tilstrekkelig dybde.
En sving innom «Carbost» igjen for å sjekke om Lagavulin DE i ny batch (1996-2012) var god – det var den – og så en litt mer utfyllende smak på Bowmore Tempest hos «Duntocher».
Tempest er 10 år og holder 55,1 %, jeg har notert et batchnummer L3831. Nese: Parfyme, blomster, røyk. Smak: Mer parfyme, neglelakkfjerner. Ut fra det skulle man jo ikke tro den var så veldig god, men det er rart med det, av og til kan smaken stemme selv om assosiasjonene skulle tilsi noe annet. Det gjorde de her. Poeng ga jeg ikke (det gir jeg som regel opp etter en fire-fem drammer), men jeg har skrevet «Nice!» i notatboken og det får holde.
Tiden begynte å løpe fra meg, og jeg hadde såpass mange bonger igjen at jeg fant ut jeg like gjerne kunne benytte dem for å få smakt en tapning jeg neppe ville overveie å kjøpe på grunn av prisen. Douglas Laing & Co har tappet en Laphroaig 1990 i sin Director’s Cut serie, den er 21 år og koster småpene 2300 kroner i Norge (om du får tak i den når den dukker opp på polet i mai). Det er uansett mer enn jeg pleier å være villig til å betale for whisky, men fire bonger kunne jeg gjerne spandere for å få meg en smak. Det er slett ingen dårlig Laphroaig, med en del fruktige toner bak den karakteristiske torvrøyken er den mindre endimensjonal enn mange av de tyngre røykwhiskyene.
Jeg avsluttet festivalbesøket med en Ardbeg Alligator, siden det aldri er galt å avslutte med en Ardbeg. Det var det ikke denne gangen heller.
Jeg hadde en meget hyggelig festival, og heldigvis var jeg ikke den eneste. 250 besøkende betyr at arrangøren var fornøyd og 22. mars 2014 er booket inn som dato for neste års festival. Kanskje vi sees?
Det var ikke fritt for at nyheten om at det endelig skulle bli whiskyfestival på oss trøndere også forårsaket en viss jubel i heimen, selv om det var et skår i gleden at festivalen falt på samme dag som Det gode øls klubbs hjemmebryggerfestival. Som småbarnsforeldre er vi vant til arbeidsfordeling, så vi byttet på å være forelder og festivalgåer, jeg tok meg av whiskyfestivalen og mannen drakk hjemmebrygg.
Jeg hadde dermed ikke så mange timer å gjøre unna Trondheim Whiskyfestival på, så det første jeg gjorde når jeg ankom var å legge en slagplan (det er forøvrig noe jeg anbefaler selv om du har all verdens tid). Festivalprogrammet inneholder liste over hva som serveres i de forskjellige barene, så det var en smal sak å skumme seg gjennom og krysse av for tapningene jeg «måtte» smake, ut fra kriteriene «har ikke smakt før» og «nysgjerrig på». Det viste seg at alle jeg «måtte» få smakt inneholdt røyk, derfor la jeg til en sving rundt i lokalet for å sjekke om det var noe uten røyk som fristet. Det var det selvsagt.
Jeg begynte hos «Duntocher» der jeg testet en GlenDronach Parliament 21 år, som jeg har notert meg som litt vel sherrypreget for min smak, både på nese og smak.
Deretter hilste jeg på Jon Bertelsen på «Kintyre», og spurte hva han syntes jeg burde drikke. Jon og jeg er slett ikke nødvendigvis enige om hva som er godt og ikke, men det er likevel alltid interessant å smake på det han kommer med. I dette tilfellet ble det en Arran Orkeney Bere Barley. De lærde strides om hvor mye byggtypen har å si for resultatet når man lager maltwhisky, men det er jo uansett spennende å teste noe man aldri har testet før. Byggtypen bere benyttes ikke lenger, men Arran har altså produsert en batch med bere bygg dyrket på Orkney.
Arran Orkney Bere er tappet på 46 % og jeg noterte meg sitrus på nesen, nærmere bestemt sitron og grapefrukt. På smaken fant jeg korn, kirsebær og litt bitterhet, som etterhvert utviklet seg til kirsebærpai med vaniljekrem. Jeg har notert at den tåler en del vann, og ga den 7 av 10 poeng.
Hos «Cochran» fant jeg en grain whisky fra Nikka destillert med en Coffey still. Siden jeg var ganske begeistret for Nikkas Coffey Malt for noen år siden tenkte jeg det var verdt å sjekke om destillasjonsapparatet hadde hatt samme effekt på grainen. Det kan man vel ikke helt si, desverre, jeg noterte meg grain på nesen og karamell på smaken og ikke så mye mer. Nå er det mulig jeg ikke ga den så mye oppmerksomhet etter å ha konstantert at lakrisen som var så sterkt tilstede på malten ikke fantes her, men det er likevel ikke en dram jeg kommer til å oppsøke igjen.
Jeg hadde smakt Glengoyne 12 år og Glengoyne 21 år på en smaking dagen før, men det var nok å ta av fortsatt, så jeg kjøpte en Glengoyne 15 år, som er 43 % og noterte krydder og sitron på nesen, krydder og eplekake med krem på smaken, 7,5 av 10 poeng.
Jeg fortsatte med en Glengoyne Cask Strength, som er nylansert, dette var batch 001 på 58,7 %. På nesen fant jeg Kornmokjeks, sitron, fersken og – med mye vann – gule epler. På smaken krydder, frukt, pepper og igjen med mye vann: Korn og sitronkrem. Poeng glemte jeg i farten.
Deretter ga jeg opp å holde meg unna torvrøyken og testet den Kilchomanen jeg ikke hadde fått dagen før, nemlig Kilchoman 100% Islay Release, 2nd edition. Den holder 50 % og jeg har fått med meg torvrøyk, bananer og tropisk frukt på nesen, en poengsum på 8,5 av 10 og et stort «Buying this!» i notatboken. Jeg har helt glemt å bestille den, så det skal gjøres fluksens.
Hos «Carbost» måtte jeg teste Talisker Storm opp mot Talisker 10, men det bør nok gjøres om igjen i fredeligere omgivelser. Det jeg hovedsakelig fikk notert meg var at Storm var tydeligere og mer brautende i stilen enn 10-åringen, med en kommentar at den nok egner seg som hyttewhisky. «Carbost» var forøvrig hyggelige nok til å forsyne festivaldeltagerene med små biter mørk sjokolade, en grei måte å få renset ganen litt på. Jeg benyttet meg av det, siden jeg hadde blitt lovet en smak av en Glengoyne 13 år Cask Strength, ikke det lureste å drikke etter en røyka whisky eller tre.
Hvor effektiv rensingen var kan selvsagt diskuteres, men jeg fikk i alle fall tydelig jordbærpreg på både nese og smak, opp mot markjordbær. Tapningen er ikke tilgjengelig noe sted, desverre, så jeg nøt resten av drammen så godt jeg kunne og lot notatene seile sin egen sjø.
Og siden disse notatene tar tid å skrive inn, særlig når jeg oppdager at whiskywiki er utdatert på GlenDronach og at flesteparten av tapningene jeg vil lenke til mangler, slik at jeg ender med å oppdatere wikien parallelt så tenker jeg at dette innlegget er langt nok, og kaller det Trondheim Whiskyfestival del 1. Del 2 kommer forhåpentligvis i morgen.
Jeg holder på å skrive festivalreferat, men tenkte jeg skulle lenke til tapningsinfo på whiskywiki, og da oppdager jeg selvsagt en hel del ting som skulle vært rettet eller lagt til i wikien, så det går ikke så fort. I mellomtiden kommer et smaksnotat jeg skulle ha skrevet for lengst. Flaska har vært åpnet en stund og det har i grunn bare vært en slant en stund også, så ta med i beregningen at den har vært utsatt for en del luft når du leser smaksnotatet.
Caperdonich tappet av Duncan Taylor, destillert november 1972, tappet april 2007, flaske 141 av 198, fatnummer 7435, 55,6 %.
Nese: Fersken og honningmelon, oregano. Etterhvert litt mer eple
Smak: Eple og appelsin, kanel, einer.
Kommentar: Som ventet har den tapt seg litt, og er et godt eksempel på at det slett ikke er lurt å spare på den der slanten av den whiskyen som var så god, for når det er så mye luft i flasken i forhold til whisky går det neste alltid galt. Likevel, dette er fortsatt en innmari god dram.
Poeng: 8 av 10