Ombord Celeste, noe sted nordøst for Skottland, sydøst for Orkenøyene, 21. august 2014.
Prognosen var lite vind til vi passerte Lindesnes og så ganske mye vind på grunn av et lavtrykk som lå over Skagerak. Frontene på lavtrykket hadde vi passert en gang fra Göteborg, men for å komme oss til Orkenøyene måtte vi gjennom igjen (se min amatørmessige illustrasjon: Ill. 1).
Det ble antatt at vi ikke ville treffe fronten før rundt midnatt en gang og at den kom til å vare i litt under et døgn, med mer vind og betraktelig høyere bølger enn vi hadde i Kattegat. Men når vi hadde vakt 15-18 (tirsdag 19.) begynte det å blåse og bølgene ble mer “choppy” mot slutten av vakten, og før vi gikk til sengs (jeg tenkte å forsøke å sove litt, siden vi skulle på igjen ved midnatt) tok Karin en runde og spurte oss alle om vi var ok med å fortsette – og nå var prognosen endret til “røft i 48 timer”.
Selv sa jeg ja med forebehold om at jeg ikke ville stå ved roret (jeg hadde stått litt tidligere, før vinden kom, men hadde ikke lyst til å ha det ansvaret under dårlige forhold). En stor del av meg hadde mer lyst til å si “Jeg vil hjem til mamma, slipp meg av på nærmeste holme!”, men det ville liksom være for dumt, jeg var jo her for å seile, tross alt, og jeg antok jo at crewet ikke var interessert i å risikere verken båten eller egne liv, så jeg regnet med at de mente hun og vi kunne tåle det. Det var nok et par andre også som egentlig hadde lyst til å feige ut, særlig de som tross plaster begynte å føle på sjøsyke, men ingen sa det høyt, så vi satte kursen ut i uværet. Jeg sov ikke så mye, bare duppet av innimellom, og når vi gikk på vakt 12 natt til onsdag var alle de tre fra crewet våkne og avlastet hverandre ved roret. Vi andre fikk bare sette oss til så komfortabelt vi kunne, og jeg tror jeg må ha sovet noen minutter her og der, for vakta gikk fort og plutselig var klokka tre og vi kunne legge oss igjen. Kanskje jeg skulle blitt på dekk, for i køya sov jeg enda dårligere enn tidligere, hoftene og ryggen protesterte (det var ikke akkurat luksusmadrasser vi sov på) og Celeste slo så jeg ble kastet framover i køya.
I tillegg var det action over dekk. På et eller annet tidspunkt oppdaget noen at IPIRB’en som skulle henge bak i akterenden klar til bruk var borte. IPIRB står for Individual Position Indicating Rescue Beacon og utløses i kontakt med vann. Poenget er at den skal sende nødsignal om noe går alvorlig galt, men fra land er det jo umulig å vite om signalet kommer fra en mistet enhet eller er et reellt nødsignal. De hadde visst forsøkt å nå oss via radio, men ikke fått noen respons (siden alle som hadde peiling var på dekk i uværet). Jeg overhørte Karins noe febrilske samtale til noen på land om at nei, alt var bra med oss og båten, vi hadde bare mistet senderen. Da hadde minst en båt lagt fra land for å bistå eventuell redningsoperasjon og helikopter var rekvirert. Redningsaksjonen ble avblåst og vi krysset videre mot vinden, som ikke viste tegn til å løye.
Etter ni-til-tolv-skiftet onsdag var det ikke så mye annet å finne på enn å være på dekk eller ligge i køya, så det ble litt av begge deler. Celeste hadde for stor helling og bevegde seg for mye til at å oppholde seg i kahytten var noe særlig behagelig.
Innen vi kom på vakt igjen klokka seks hadde vinden løyet og bølgene roet seg – selv om de fortsatt var store var de ikke lenger like krappe.
Og ved nattskiftet 3-6 natt til torsdag var det veldig rolig. Vind fra vest som ga oss 5 til 7 knop og vekslende stjerneklart og overskyet. Bølgene som slo over rælingen var fulle av morild. Karin sto ved roret mesteparten av vakten, men spurte om jeg kunne overta så hun fikk en pause og nå var det helt ok å stå der, så jeg sto ved roret i to omganger og Karin fikk gjort andre ting.
Før vi gikk av vakt tok vi ut revet fra storseilet med hjelp av Bengts team som kom på etter oss.
Fra seks til omtrent 11 sov jeg igjen, og sov faktisk denne gangen, og når jeg sto opp hadde de andre slått og vi hadde begynt å gå på motor igjen, for selv med fullt storseil var vi nede i 2-4 knop, og vi har en avtale vi skal rekke i Kirkwall.
Hele torsdag var det litt på og av med motor og stø kurs mot Orkenøyene. På et tidspunkt forsøkte de å sette genakkeren (ligner en spinnaker, men bruker samme mast som fokken), men det var for lite vind innen den kom opp, så da var det bare å ta den ned igjen.
Og nå er klokka 18.40, for en liten time siden tok vi ned storseilet fordi det bare sto og slo (og da sakker det båten) og nå kjører vi rundt 6 knop med motor. Jeg skal på vakt igjen ni og tror ikke jeg gidder legge meg før det. Det ligger an til en stille natt – med motor – og at vi skal få mer vind igjen i morgen tidlig. Det ville jo være fint om vi kunne ankomme Kirkwall for seil, bare master ser så stusselige ut.
Ankomst torsdag er nå urealistisk, og vi håper å rekke den avtalte omvisningen klokka to fredag. Det kan gå, særlig siden det er to britisk tid og vi fortsatt kjører på skandinavisk, men ikke med stor margin.
Men du og du så ubeskrivelig godt det skal bli å få sove i en seng som står flatt og stille igjen.
