NMWL Trondheims jubileumstur: Glenallachie

Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.

Siden det meste hadde gått etter timeplanen torsdag morgen kom vi en smule tidlig til Glenallachie. Der ble vi ønsket varmt velkommen av Karen McWilliam (som leder besøkssenteret) og Graham. Vi ble delt i to grupper for omvisning (en trend som fortsatte på alle destilleriene vi besøkte, de færreste skotske destillerier er bygd med tanke på å vise rundt store grupper mennesker).

Glenallachie ble opprinnelig startet i 1967 av Mackinlay, McPherson & Co. Når destilleriet startet hadde de bare 2 stills, men det gikk ikke lang tid før de innså at det var for lite og seks måneder senere installerte de to til, og slik har det vært siden.

I 1985 rammes Glenallachie av 80-tallets destilleritørke og eierene selger destilleriet til Invergordon Distillers, som stenger det ned i 1987. Men allerede i 1989 blir det solgt videre til Campbell Distillers (som senere blir en del av Pernod Richard, med Chivas Brothers som underselskap med ansvar for whisky fra 2001) og produksjonen gjenopptas.

I 2016 må Billy Walker gi slipp på hjertebarnet BenRiach, da de sørafrikanske investorene han samarbeidet med vil selge seg ut når BrownForman (som eier Jack Daniels) kommer med et «offer they can’t refuse». Men herr Walker ligger ikke på latsiden, så da Chivas i 2017 viste seg villige til å selge Glenallachie, og han fikk med seg to skotske investorer denne gangen (Trisha Savage, tidligere driftssjef på BenRiach, og Graham Stevenson, tidligere sjef ved Inver House Distillers), som er mer interessert i destilleriet enn i profitten, slo han til.

I dag er derfor Glenallachie 100 % skotskeid og uavhengig.

De bruker 9,4 tonn malt per mash, og kjører fire vann. De bruker torvrøkt malt noen få uker i året, så renses alt og de har fire ukers ferie før de destillerer igjen uten torv resten av året.

Destilleriet har 8 washbacks i rustfritt stål à 50.000 liter hver, men bare seks er i bruk pt. Vørteren tilsettes 235 liter flytende gjær og gjæringa får holde på i en uke minus tre timer (165 timer, altså).

Produksjonstempoet er 1 destillasjonsrunde og 1 mashing per dag, fire dager i uken. Hver mash gir 1500 liter nysprit.

I det tempoet produserer de mindre enn 1 million liter i året, full kapasitet er en del mer. Det er et bevisst valg, de selger ikke til blending i det hele tatt og sikter seg inn på maltwhiskyentusiast-markedet.

Av samme årsak lagres all spriten på first eller second fill fat. Bourbonfatene får de fra Heaven Hill, Buffalo Trace og så videre, men IKKE Jack Daniels (det var visst viktig å få fram, så det er best jeg tar det med…).

Når Billy Walker tok over Glenallachie var destilleriet mer eller mindre ukjent utenfor blending-industrien. Det har vært bortimot umulig å få tak i maltwhisky fra Glenallachie, i alle fall så lenge jeg har vært interessert i whisky. I 2005 ble det tappet en versjon i Chivas sin Cask Strength Edition serie, men disse tapningene er stort sett bare tilgjengelige på Chivas sine destillerier og noen få spesialbutikker. Det har også vært svært lite Glenallachie å finne fra uavhengige tappere (jeg har smakt én, fra Cadenhead, men to ganger: http://drikkelig.no/2016/04/glenallachie-20-ar-cadenhead-small-batch-591/ likte den best første gang: http://drikkelig.no/2014/04/glenallachie-1992-20-ar-cadenhead-small-batch-591/), noe som kanskje er litt rart fra et «blenders’ distillery». Men kanskje har kvaliteten vært så som så? Vi kan gå ut fra at både tilgjengelighet og kvalitet tar seg opp under Billy Walkers lederskap.

Siden han har tatt over har destilleriet i alle fall lansert en standardserie som består av en CS tiåring, en tolvåring, femtenåring, attenåring og tjuefemåring (som du kanskje skjønner kjøpte de et betydelig antall fat på lageret i tillegg til selve destilleriet), i tillegg kommer selvsagt spesialutgaver, og besøker du destilleriet kan du tappe din egen whisky fra et enkelt fat. Noe vi gladelig benyttet oss av!

Etter omvisningen fikk vi selvsagt smake et par whiskyer:

Glenallachie 18 år 46 %

Nese: Nøtter, honning, tørket frukt.

Smak: Julekake og særlig sukat.

Kommentar: Bra greier, men sannsynligvis ikke verdt prisen sammenlignet med 10 år CS.

Glenallachie 10 år CS Batch 2 54,8 %

Nese: Lettere og fruktigere enn 18-åringen. Malt, toffee, grønn eik.

Smak: Litt råere enn storesøsteren, men kanskje ikke så rart mtp styrken. Grønn eik, aceton.

Kommentar: Innafor. Tar gjerne en flaske.

Vi fikk smake «bottle-your-own»-fatet også, men siden jeg kjøpte en flaske kommer det eget innlegg med litt mer skikkelige smaksnotater for den…