Hos småskalaprodusenter er gjerne de fleste prosesser basert på håndkraft og derfor arbeidstunge. Sånn er det også på Myken destilleri, så når det skal tappes sprit på flaske innkalles alle aksjonærene (om de befinner seg på øya) til dugnad. Og er du heldig og befinner deg på Myken som turist og glad amatør kan du risikere å få en invitasjon du også. Sånn gikk det for oss, vi kom til Myken med kveldsbåten den ene dagen og etter frokost neste dag troppet vi mannsterke opp på destilleriet for å hjelpe til å tappe splitter ny Myken Arktisk Sommergin på flaske.
Prosessen for å lage gin er selvsagt noe annerledes enn prosessen for å lage whisky, men tappelinja er den samme. I dette tilfellet var en ny batch av nylig omdøpte Myken Arktisk Vintergin (tidligere Myken Arctic Gin) tappet dagen før, så alt det nødvendige verktøyet var allerede satt opp. Noen ting måtte likevel forberedes før godsakene begynte å flyte, for eksempel måtte pappesker hentes ned fra der de var lagret og gjøres klare. Dette medførte en smule hastig matematikk: Hvor mange esker à seks trenger vi for å pakke det antatte antallet 280 flasker? Og siden papphylsene som tres rundt flaskene koster det samme enten de er 25 eller 50 cm lange har man selvsagt tenkt to-for-prisen-av-en, så de måtte kuttes i to for hånd.
Men så kunne de frammøtte dugnadsdeltagerne fordeles utover tappelinja. Foruten den opplagte «tappe spriten på flaska» besto den av følgende poster:
Putte kork på flaska og trykke korken ned i flaska (med hjemmelaget verktøy).
Sette baketikett på flaska.
Sette frametikett på flaska.
Sette foliehatt over korken og bruke varmepistol på foliehatten slik at den krympet på plass.
Sette papphylse på flaska, putte flaska i pappeske og tape igjen pappesken når den er full.
Laste pappesken på pall og klistre etikett på pappesken.
Noe av stasjonene hadde hjelpemannskap. Noen hentet fram tomflasker fra pall til tappestasjonen eller satt korker løst på flaskene så en person kunne konsentrere seg om å trykke dem ned. Jeg satt og klistret på baketiketter og fikk innimellom hjelp til å pirke etikettene av rullen de kom på. Bodil, som klistret på frametikettene, hadde først en og så to hjelpere som satt og pirket bakarket av etikettene (noen av dem var mer gjenstridige enn andre). Likevel var etikettstasjonen en flaskehals (pun intended) i flyten.
Utover at det selvsagt var morsomt å være med på noe slikt for oss som ikke jobber med spritproduksjon til daglig, var det også generelt en sosial hendelse (noe som vel er kjennetegnet på en god dugnad, men det er nå så), og en utmerket måte å bli litt bedre kjent med flere av menneskene bak Myken destilleri.
Så altså: Myken Arktisk Sommergin.
I motsetning til den opprinnelige ginen fra Myken (mine smaksnotater her), benyttes ikke egenprodusert maltsprit i produksjon av sommerginen, men ren 96 % sprit fra Arcus. Dette er et bevisst valg som er tatt for at sluttproduktet skal bli «lettere» i karakter, en som kanskje egner seg bedre til G&T enn til å drikke bart (i alle fall om man liker &T…), herav «sommer», mens maltsødmen man får fra den egenproduserte spriten gir en litt tyngre eller fyldigere profil som kanskje egner seg bedre under vinterstormene. Ikke at man ikke kan drikke vinterginen om sommeren (jeg har testet, det gikk helt fint), og vise versa (vil jeg anta).
Den andre store forskjellen på de to utgavene ligger i smakstilsetningene. For der vinterginen har fått de mer tradisjonelle gin-smakene er sommerginen noe helt for seg selv.
Om spriten kommer langveis fra er nemlig de andre ingrediensene til gjengjeld særdeles kortreiste. 13 smakstilsetninger er brukt, både urter, bær, røtter og tare, og alle vokser de på (eller i ett tilfelle: i havet rundt) Myken. Så kan man jo prise seg lykkelig over at det vokser einer på Myken, ellers ville det jo ikke blitt gin. Fram mot lanseringen på polet 7. september har Myken destilleri presentert ingrediensene en etter en på Facebook. Selv tok jeg bilder av de jeg ramlet over i løpet av mine fire dager på øya, så her kommer en liten botanisk leksjon, delvis illustrert:
Mjødurt
Mjødurten blomstret for fullt når vi var på Myken, og siden Roar nevnte at han burde ha plukket mjødurt før sesongen var over meldte jeg meg (og forsåvidt eldstemann) frivillig til å ta en runde. Mjødurt er en plante i rosefamilien, og som navnet tilsier ble den brukt i mjødproduksjon, da den har litt bakteriehemmende egenskaper og dessuten en karakteristisk lukt/smak.
Rabarbra
Rabarbra trenger fohåpentligvis ingen nærmere presentasjon, men det er altså en nytteplante i slireknefamilien. Har du ikke som barn fått rabarbrastilker og et glass med sukker til å dyppe dem i bør du teste det så fort du har mulighet.
Sisselrot
Sisselrot er en bregneart som har en rot – eller rettere sagt en jordstengel – som er spiselig og smaker lakris.
Strandkjeks
Strandkjeks tilhører skjermplantefamilien. Enkelte skjermplanter er svært giftige, mens andre er spiselige. Det sier seg kanskje selv at strandkjeks faller i den siste kategorien.
Krøkebær/krekling
Kreklingbær er botanisk sett ikke bær, men steinfrukt med mange steiner per frukt, men safta fra krekling er i alle fall egnet til å lage blant annet gele av, og man kan fint spise krekling når man er på tur i skog og mark, selv om de fleste nok foretrekker blåbær.
Einerbær
Einerbær er heller ikke egentlig bær, men kongler. Ser vi bort fra den fun-facten er altså einerbær den ingrediensen som er viktigst om man har lyst til å kalle et krydret brennevin for gin.
Fingertare
Fingertare finner du overalt i fjæra, langs hele norskekysten og til og med på Svalbard. Den vokser ned til 10-20 meter. Som navnet tilsier ligner bladet på fingertare på en hånd med lange fingre.
Tindved
Kan man si at det er in med tindved? Jeg synes i alle fall man får tindved i hytt og gevær både på gourmetrestauranter og i for eksempel øl. Ikke at jeg skal klage, jeg synes tindved er godt, jeg. Smaken kan sammenlignes med pasjonsfrukt, men er vel egentlig noe helt for seg selv. Tindved er en buskeplante i tindvedslekten, og navnet kommer av at den harde veden egner seg godt til rivetinder.
Rips
Rips er en hel slekt for seg selv, den omfatter over 150 arter av som regel 1-1,5 meter høye busker som også omfatter solbær. De røde bærene vi vanligvis omtaler som rips antar jeg de fleste lesere er kjent med.
Rosenrot
Rosenrot er en plante i bergknappfamilen, navnet har den fordi roten lukter som roser, logisk nok. Rosenrot benyttes i kosttilskudd og alternativ medisin og hevdes å ha lignende egenskaper som ginseng, men det har ikke kunnet påvises vitenskapelig at den har noen effekt. Som smakstilsetning, derimot, skal man kanskje ikke kimse av den.
Surblad
Engsyre, eller surblad, kan gå på slektstreff med rabarbra, den tilhører syreslekta i slireknefamilien. Bladene har vært brukt som legemiddel, men i ginen fungerer den nok først og fremst som erstatning for sitrus – det vokser overraskende lite sitrusfrukter på Myken.
Blåbær
Burde ikke trenge noen introduksjon. Botanisk er den en dvergbusk i lyngfamilien. Praktisk er den en utmerket kilde til blant annet forsfriskning når man er på tur i skogen og til lilla hud på hendene og rundt munnen når man har blitt for ivrig med plukkingen og spisingen.
Multer
Multer tilhører rosefamilien. Selv synes jeg multer smaker best når man plukker dem på tur og putter dem rett i munnen, men selv da kan jeg like gjerne spandere det jeg finner av bær på noen andre (takke meg til blåbær, altså). Multer er heller ikke bær i botanisk forstand, men en samfrukt satt sammen av mange steinfrukter. Eller «vassblemmer og stein» som en gammelonkel av meg ville ha det til.
Og det var 13, om jeg ikke har talt feil.
Rundt 280 flasker ble altså tappet av denne første batchen, og vil du ha en flaske bør du kanskje sitte klar klokken åtte fredag morgen, men i teorien skal Myken Sommergin være tilgjengelig på bestillingsutvalget hele året rundt (i praksis vil det nok komme batcher som blir utsolgt, i alle fall i overskuelig framtid).
For å sette sammen den perfekte smaksprofilen har de destillert hver ingrediens for seg, og flaskene med slanter av smakssatt sprit sto på hylla på destilleriet. I etterkant angrer jeg på at jeg ikke ba om å få smake på et par.
Etter å ha vært med på tappingen føler jeg nok såpass eierskap til produktet at det ikke er noen grunn til å late som om det følgende kan leses som en objektiv omtale (men om jeg hadde synes produktet smakte fryktelig hadde dere nok fått høre det, tross alt). Vi fikk selvsagt smake på produktet etter at tappedugnaden var over, men jeg fikk også med meg en smaksprøve for å kunne sette meg ned og skrive litt skikkelige notater. Det burde jeg gjort for to uker siden, før skolen startet og forkjølelsen ankom husholdningen. Men i dag er jeg såpass nesten frisk at jeg våger meg på et førsteutkast, bare for å gi dere en pekepinn på hva dere kan forvente dere, så får jeg heller komme tilbake med et litt skikkelig notat ved en senere anledning (men det blir etter fredagens slipp).
Myken Arktisk Sommergin 47 %
Nese: Umiskjennelig gin, men ellers veldig frisk og urtete eller kanskje helst blomstrete. Mjødurten er tydelig merkbar, i tillegg synes jeg det lukter persille, men det får vi anta kommer av en annen plante i dette tilfellet. Med en skvett vann dukker det opp noe sitrusaktig og et hint av lakris.
Smak: Det er egentlig her moroa starter (eller er det fordi nesa mi ikke er helt på topp?). Det smaker veldig mye rart. Einerbær, ja, men også en underlig sitronskallignende ting og en apotekaktig lakris. Hadde jeg ikke akkurat lest (skrevet) om rababra og tare så hadde jeg kanskje ikke brukt de ordene, men det smaker både rabarbra og tare.
Kommentar: Som sagt, jeg er langt fra objektiv, men jeg synes det er godt.
