Oppskrift på det meste

Mormor var en dame det var verdt å kjenne, og ikke bare fordi hun var en god kokk. Men nå når hun er borte er det selvsagt slik at noe av det vi savner er matlagingen hennes. Og jula har aldri vært helt den samme uten mormors karamellpudding. I mange år har jeg bare levd med savnet, men av og til rykker det til og jeg tenker at jeg må jo i det minste prøve. I år testet jeg oppskriften til Gunda fra Alt godt, og det ble jo absolutt vellykket, det, men helt riktig var det ikke. Etter at desserten var fortært fant derfor mamma fram mormors oppskriftsbok for at vi skulle kunne vurdere tiltak for endringer neste gang ut fra det som står der.

Nå lurer du kanskje på hvorfor vi ikke bare har lagd «mormors karamellpudding», siden vi har oppskriftene hennes. Men så enkelt er det ikke. Problemet er nemlig at det ikke akkurat er en utgivelsesklar kokebok vi snakker om. De aller fleste oppskriftene mangler helt fremgangsmåte, og mange har hjelpsomme ingrediensangivelser av typen «passe mye mel» uten noen indikasjon på om man skal forvente at «passe mye» er 100 eller 1000 gram. I tillegg har vi begge forsøkt å få mormor til å lære oss å lage gitte ting før hun døde, og vet derfor at selv de oppskriftene som har nøyaktige angivelser ble justert etter magefølelsen ved behov. Og karamellpuddingoppskriften er intet unntak. Vel, den skal det jobbes videre med (punkt en er å bruke bare helmelk neste gang), og det er jo strengt tatt ikke så veldig relevant for denne bloggen uansett.

Når jeg først hadde oppskriftsboka i fanget bladde jeg like gjerne gjennom hele for å se hva som fantes av godsaker. Den første oppskriften i boka forteller deg hvordan du skal lage bakepulver. True story. Ellers er det mye av det man kan forvente. Kaker og puddinger i alle mulige varianter. Sauser og supper av alle slag. Mormor jobbet som husholderske (eller hva man nå skal kalle det) for en «fin» familie nordpå før hun flyttet til Oslo, så mange av oppskriftene er nok ting hun lærte av fruen i huset og var forventet å produsere både til hverdags og når det var middagsgjester. Hva gjestene tenkte når de fikk sin «avec» lurer jeg riktignok fælt på, for her kommer oppskriften som gjør at jeg følte dette innlegget hørte hjemme på denne bloggen:

Oppskrift på «cognac» altså. Legg merke til at i overskriften staves det på fransk manér, mens «konjakessens» er stavet «på norsk». Til glede for de som ikke er vant til mormors håndskrift er oppskriften som følger:

1/4 fl Martiniesu rum
3/4 fl sprit
3/4 fl kokt kaldt vann
ca 1 ss sukker
1 kopp sterk te
konjakessens

Som jo etterlater fler spørsmål enn det besvarer. Hva er «Martiniesu rum»? Jeg har stirret på ordet lenge og vel og er ganske sikker på at det er det det står. Eventuelt «Martiniezu», men det er jo ikke noe bedre. Har mormor forsøkt å notere noe hun bare har hørt muntlig? Hva slags sprit? 40 eller 60 % fra Det kongelige norske vinmonopol eller 96 % fra han Jens borti vika? Hvorfor kokt vann? Du skal jo blande det med sprit likevel? Hva slags te? Ok, det var neppe så mye å velge i? Og hvor mye essens? En sånn liten flaske?

Jeg er selvsagt fristet til å lage «cognac» nå. Det er mulig vi blir nødt til å gjøre et forsøk, men kanskje med en kvart mengde eller noe sånt.

Mest av alt lurer jeg altså på hva middagsgjestene synes om denne cognacen? Var det vanlig å lage sin egen cognac nordpå i mellomkrigstia?